Biennalen som ikke ville forklare seg

«Den er ikke like ille som Documenta». Det var det jeg tok meg selv i å si til en kuratorvenn jeg traff på i foajeen til Berlins Akademie der Künste – en av de tre hovedarenaene for den tiende Berlinbiennalen. Jeg siktet til varmen og kunsten. Hun sa seg enig og la til: «Og den er mye bedre enn sist gang», med henblikk på forrige utgave av biennalen, kuratert av det New York-basere motekollektivet Dis.

Begge deler er biennale-førvisnings-kode for: «det er antagelig OK, men jeg er ikke sikker på hva det er meningen at jeg skal synes». Og det skal de ha, organisatorene av årets biennale, de gir ikke ved døren. Tittelen er We don’t need another hero, og den er kuratert av sør-afrikanske Gabi Ngcobo sammen med Thiago de Paula Souza, Nomaduma Rose Masilela, Yvette Mutumba og Serubiri Moses. Der den niende utgaven var kynisk og utmattet etter altfor mange timer med chatting, fremstår den tiende som analog og stilistisk tradisjonell. Tradisjonen vi har å gjøre med er akademisk utstillingsmakeri etter europeisk 1900-tallsmodell: hvite vegger, varme spotter og en fornem balanse mellom todimensjonale, tredimensjonale og videobaserte arbeider. Ble du avskrekket av Dis-biennalens høyteknologiske internvitser og post-post-internett-hangups, vil du finne årets utgave mer i din gate – det er den perfekte foranledningen til en aperol spritz.

Biennalens tre hovedareneaer, som ved siden av Akademie er KW Institute for Contemporary Art og ZK/U – Centre for Art and Urbanistics, domineres av malerier og material-fikserte installasjoner. Visse, som Sam Samiees maleriinstallasjon The Unfinished Copernican Revolution (2018) på ZK/U, stikker seg ut. Samies glorete kolorisme folder seg over både todimensjonale og tredimensjonale underlag, med en frisk kombinasjon av sensualitet og humor. En vegg er dekket med en sverm av fotokopier av y-front-underbukser, en søt slapstick-gest som gir oss tillatelse til å ta notis av humoren i maleriene. Til sammenligning er mange av de øvrige verkene forglemmelige og forsvinner i støyen fra all kunsten som inntar Berlin denne sommeren.

Det noe forsiktige anslaget kommer som en overraskelse etter å ha vært eksponert for den hissige retorikken biennaleteamet støtter seg på. I den offisielle kuratoruttalelsen og i flere transkriberte diskusjoner og intervjuer (blant annet å finne innledningsvis i katalogen), nekter kuratorene å forklare sine posisjoner og interesser for publikum. I et intervju i katalogen hevder Ngcobo at vårt krav om en forklaring fra kuratorene representerer en form for rasisme, siden lignende krav ikke ville blitt fremsatt, eller ikke blitt fremsatt på samme måte, dersom vi hadde å gjøre med hvite kuratorer. Med et sitat fra Toni Morrison sier Ngcobo at denne rasismen: «forhindrer deg fra å gjøre jobben din». De Paula Souza utdyper og forklarer at forklaring er en form for ikke-vedkjent arbeid som opprettholdes av kolonialistisk ulikhet. Han skriver: «Transparens er viktig for folk som ønsker å tjenes … De trenger å forstå hva som skjer, fordi det er det de forventer at vi skal gjøre, for dem.»

Kuratorenes ergrelse skyldes den i kunstverdenen høyst reelle forestillingen at fargede kulturarbeidere er opptatt av identitetspolitikk og mer tilbøyelige til å ta for seg temaer som representasjon og identitet enn sine hvite motparter. Men i stedet for bare å nekte å forklare posisjonen sin, oppfører kuratorene for årets biennale et forseggjort negasjonsteater på alle tilgjengelige tekstlige plattformer. Det blir en brechtiansk kamp for å gjøre oss oppmerksomme på all ikke-forklaringen som pågår.

Ikke noe av kunsten som stilles ut forklares i utstillingsrommene, verken tematisk eller på annen måte, hvilket potensielt bidrar til forsvinnings-effekten nevnt over. Alle er vi dårlig informerte på noen områder, og uten en didaktisk dytt i ny og ne, er det lite håp om korrigere denne uvitenheten. Fraværet av kuratorisk regi gir stor frihet til betrakteren, og tvinger oss til å se til kunstverkene selv for narrativ og mening. Kanskje finnes det ingen, men konvensjonen har likevel lært oss å søke den.

Kan hende er jeg bare er en god student, men utvalget av verk, særlig i utstillingen på Akademie der Künste, ser ut til å tegne opp en distinkt rute, historisk og politisk. På Akademie er fokuset på abstrakte malerier av Moshekwa Langa og den norsk-namibiske kunstneren Herman Mbamba, ved siden av fiktive impresjonist-influerte portretter av Lynette Yiadom-Boakye. Boakye har trukket frem Edgar Degas som en stilistisk inspirasjon, men jeg tenker også på portrettene til Edouard Manet, med deres solide svarte skygger, sensuelle blikk og fuktige øyne. Påkallelsen av Manet peker tilbake på et historisk øyeblikk da fotografisk belysning drastisk endret måten malere forsto både svarte toner og menneskelige hudtoner, men brunhudede var nær på helt utelatt fra åpenbaringene deres. Som om hun redigerer fortiden, går Boakyes kunstneriske prosjekt ut på å utvikle et fullverdige malerisk leksikon for å avbilde «svart» hud, og på veien dit avskaffe den nedarvede forestillingen om bleke hudtoner som normative. Den «hudfargede» fargestiften er fortsatt alltid blekrosa.

Uten kjennskap til konteksten er det fort gjort for betrakteren å slutte at Langa og Boakye er implisitt forbundet med det tradisjonelle maler-etoset som holdes i hevd av Akademie der Künste, en historisk medlemsorganisasjon som hovedsakelig har tjent interessen til hvite mannlige kunstnere. Utvilsomt er dette noe av betydningen av å vise dem akkurat her; det bringer på banen historier om inkludering og ekskludering. Side om side med Sara Haqs vimsete multirom-installasjon Trans-plant, der gresstrå er stukket inn mellom parkettfliser, fremstår maleriene imidlertid som salgbart messe-materiale. For en som fikk kunstutdannelsen sin i Johannesburg (meg), en by stadig på grensen til å overtas av vegetasjon, er gress som vokser opp av gallerigulvet egentlig ikke spesielt iøynefallende. I Europa, der subtile økologiske intervensjoner som dette har vært hverdagskost på mainstream-messer siden tidlig på 2000-tallet, er det kanskje heller ikke oppsiktsvekkende.

Om du vil ha jukseguiden til den tiende Berlinbiennalen, er den som følger: Gå til hovedhallen på KW. Der finner du biennalens aller beste og aller dårligste arbeider, installert side ved side, som om Justin Trudeau og Donald Trump skulle bumpe inn i hverandre med hver sin yacht på Lake Superior.

Dineo Seshee Bopapes kolossale installasjon (Of occult instability) [Feelings] (2016-18) oversetter den avvisende holdningen kuratorene jager etter til en arkitektonisk kollaps, et ødeland av knuste murstein, lekkende tak og veltede oransje søyler. Lekkasjene er laget på bestilling, et annet eksempel på den falske ruinen vi så i Haqs Trans-plant. Flere vannrør diskret installert i taket gir illusjonen av autentiske drypp, som fanges opp av bøtter plassert rundt omkring i rommet. Også hengende fra taket finner man en gigantisk ball av sammenstripset papp som fremstår som solen hele dette kaoset går i bane rundt. Dette er en intervensjon av Jabu Arnell, en av tre kunstnere Bopape inviterte til å bidra til installasjonen. Bopapes arbeider har alltid handlet om parallelle skapelses- og destruksjonsprosesser, om bevaring og glemsel, og med dette verket følger hun sin egen kunstneriske logikk til dens ville, paradoksale konsekvens.

Dessverre er Bopape nabo til det tragiske Mastur-bar (2015-8), signert Fabiana Faleiros. Faleiros har installert seg i KWs barområde, Bob’s Pogo Bar. Her vil det i løpet av utstillingen finne sted ulike live-hendelser, men under mitt besøk var det stille; i rommet fantes kun et gigantisk kosedyr som lignet en mutert klitoris med eggledere stikkende ut. Både anatomisk og kunstnerisk er dette en krise. Jeg vet ikke om tanken er at man skal masturbere med den eller om den er ment å skremme deg fra noensinne å masturbere igjen. Denne hjemmelagde blekkspruten ledsages av hodetelefoner med det som best kan beskrives som lyden av orgasme på boks. Muligens skal det være morsomt. Vel, det er det ikke. En av utstillingsvaktene kviknet til i det jeg tok farvel med hodetelefonene med et ansiktsuttrykk som røpet forvirring eller kvalme. «Det handler om kvinnelig masturbasjon», informerte hun smilende. Det var den eneste gangen jeg fikk noe forklart. Ngcobo og hennes trassige team hadde fått sin oppreisning.