Biennalen som bystrategi

Poznans strategiske ambisjon, som et potensielt sted for investering av global kapital, skygger for lyspunktene på Mediations biennale.

Kimsooja, Mandala Chant for Auschwitz, detalj. Foto: Mediations biennale.

De mange kuratornavnene gir en pekepinn om ambisjonsnivået til Mediations biennale i Poznan, Polen. Over 150 kunstnere er invitert fra 30 land og verkene er spredt på fem forskjellige visningssteder i den lille polske byen som er på størrelse med Oslo.

Mediations biennale Beyond Mediations Erased Walls
Muzeum Narodowe w Poznaniu, Zamek Cultural Centre, Poznan

Poznan kulturby 2016?

Poznan befinner seg bare tre timer med tog fra Berlin. Berlin-biennalen er allerede er et begrep i kunstverdenen, men Poznans anstrengelser vil neppe tiltrekke seg like mye oppmerksomhet. I stedet kommer biennalens ønskede synergieffekt for byen, som kulturelt, politisk, økonomisk og sosiografisk sted i veien for kunsten som stilles ut. Poznan har også ambisjon om å bli Europeisk kulturby i 2016. Åpningen var derfor strategisk lagt til samme helg som kulturministre med delegasjoner fra Europa og Asia var samlet til konferanse i byen. Deres tilstedeværelse dominerte den offisielle åpningen.

Biennalebyens motiver

Å være eller ikke være på det internasjonale biennalekartet er det store spørsmålet. Poznan er sent ute. Først i 2008 organiserte byen sin første biennale. En viktig årsak til biennalens oppblomstring siden 1990-tallet var den radikale endringen av den geo-politiske situasjonen i Europa. Med murens fall i 1989 åpnet verden seg og kunstlivet bak det tidligere jernteppet ble gjenstand for fornyet interesse. Men interessen var overraskende kortvarig. Poznans beliggenhet sentralt i Europa, som et naturlig stopp på veien fra Vest til Øst er derfor et godt argument for å etablere en biennale.

Boards og plakater med informasjon om satsningen Mediation biennale var godt synlig i bybildet, som her på fasaden til Nasjonalmuseet. Foto: Kari J. Brandtzæg.

For en by er det å arrangere en biennale som å invitere verden til seg. Men et ikke helt ubetydelig motiv for mange er også å bli synlige for verden, ikke bare kulturelt, men også økonomisk. Den nye forbindelsen mellom byen og verden er derfor et gjentagende motiv for biennaler i periferien. For Poznan er spesielt koblingen til Asia og Japan overordnet i hovedutstillingen Beyond Mediations i Nasjonalmuseet og Zamek Cultural Centre der teknologiske og mediale kunstverk av polske og japanske kunstnere dominerer.

Kampen om byen

De tydelige politiske og økonomiske forventningene til biennalen kommenteres også i denne delen av biennalen.  Michelle Teran reflekterer i verket What can the city do for you? over byen som «firma». Utgangspunktet var den folkelige og spontane kritikken som oppsto på byens vegger som en reaksjon mot en reklameplakat der Poznan fremstilles som «byen som vet hvordan». I en forlengelse av dette utforsker Teran byen som et rom for sosialt engasjement og opprør. Byen som sted eller rom for menneskers eksistens og handling fokuseres også i Callum Stirlings roterende bylandskap. Det mediale og teknologisk spektakulære er ellers førende for verkutvalget i hovedutstillingen. Med litt velvilje kan man ane en vag fellesnevner rundt forholdet by/menneske/natur/teknologi som i svensken Magnus Wallins anatomiske studie i 3D-animasjonen Mission (2009).

Tyngende historie

Den polske kulturministeren stod for den offisielle åpningen av biennalen. Foto:Kari J. Brandtzæg.

Mer engasjerende er utstillingsdelen i Zamek Cultural Centre. Flere verk forholder seg her til utstillingsbyggets spesielle historie. Det enorme bygget, inspirert av middelalderens borger, ble oppført av Keiser Wilhelm II i 1905 og skulle symbolisere den tyske innflytelsen i området. Da Nazi-Tyskland okkuperte Polen under 2. verdenskrig tilførte Albert Speer bygget en kopi av Hitlers Berlinkabinett med vegger og tak dekket av mørk marmor. Dette er bakteppet for installasjonen Mandala Chant for Auschwitz av den internasjonalt kjente koreanske kunstneren Kimsooja. En haug med klær former en sirkel på gulvet og over høytalerne høres en murrende sang. Men rommet er så ladet i seg selv og det hele kjennes vel mye når solen bryter gjennom de røde gardinene og farger rommet rødt.

Sentrum–periferi

Poznans posisjon mellom Øst og Vest, og som et viktig stopp på veien fra Berlin til Moskva mot Asia er interessant og kunne vært enda bedre problematisert og reflektert i biennalen. Det er likevel flere interessante verk her. Også i biennaledelen Erased Walls som vil undersøke de mange nye usynlige «murene» som er oppstått siden murens fall i 1989 med fattigdom, sosiale ulikheter og rasisme. Matthias Reichelt skriver i katalogen at en biennale ikke bør vise det som allerede er kanonisert i museene eller hypet på kunstmarkedet. Og det er få kjente navn her. Dette gjør den annerledes fra f.eks. biennalen i Venezia som domineres av verk av allerede etablerte kunstnere, godt integrert i en vestlig dominerende kunstdiskurs. Fremheving av mindre synlige sentral-europeiske og asiatiske kunstnere gir derfor denne biennalen legitimitet. Men selv for en vestlig betrakter blir de politiske og økonomiske strategiene rundt biennalen påtrengende og overtydelige.

Kimsoojas installasjon Mandala Chant for Auschwitz er montert i Hitlers kabinett. Foto: Mediations biennale.

Leserinnlegg