Betraktning som avstraffelse

Det mest iøynefallende hos Helling er undersøkelsen av hvilke muligheter som finnes for en radikal subjektivitet i maleriet. Blikket utenfra bærer med seg en repressiv norm og virker dermed generaliserende overfor individet det rettes mot. I en kommunikasjonsteoretisk modell vil betrakteren være dette generaliserende blikkets utspring. Han er «den andre» i forhold til kunstneren og imøtegår kunsten med et fortolkende og normert språk. Muligheten for en radikal subjektivitet i maleriet avhenger derfor av at «den andre» fortrenges fra kunstens resepsjonsrom så vel som fra maleriets overflate. Dette nærmest psykotiske forsøket på å bekjempe kunstens fortolkende utside er ekstra produktivt når det, som her, tvinges inn i galleriutstillingens avvæpnende presentasjonsformer.

Utstillingsgrepet som tydeligst knytter an til denne problematikken finner vi i verket You Zuck, en installasjon bestående av 450 utskrifter av utstillingens pressemelding påført et rødt kryss. Disse arkene ligger slengt i en krok i galleriet. Til tross for krysset lar teksten seg fremdeles lese ubesværet, med unntak av et og annet ord som er skjult av de tjukke, røde linjene. Også utskriftene av teksten som er tilgjengelig i gallerirommet bærer det samme røde krysset. Ved å la negasjonshandlingen, utkrysningen av teksten, forplante seg ut i de formidlingsgrepene som er ment å skulle besørge den kommunikative innpakningen av kunsten, settes utstillingens formelle syntaks på spill.

Teksten som danner grunnlaget for denne intervensjonen er adressert til et «du» som tydelig er ment å skulle konstituere et eksternt blikk på kunstneren Helling. Den nevrotiske relasjonen til verden som ligger nedfelt i bevisstheten om et slikt blikk på en selv, hvor man tvinges til å anerkjenne en observerende utside er, uansett hvor sympatiserende, uforenlig med en kompromissløs subjektivitet. Nederst på arket, noen linjeskift under den øvrige teksten, slik at det går klar av det røde krysset, står det skrevet: «You Zuck !». Det er uklart hvem som er adressat og avsender av dette postskriptet. Det er naturlig å anta at også dette henvender seg til Helling, men samtidig kan utropet kanskje også være påført av Helling selv. At «You Zuck» også dukker opp i et av maleriene på utstillingen kan tyde på dette. Det er altså uavklart hvilket «you» det er som «zucks»: om disse to ordene er myntet på kunstneren, signert tekstens forfatter, eller om de er påført i etterkant og rettet mot tekstens forfatter. Kanskje er ordene lagt i munnen på tekstens forfatter av kunstneren, som en slags transplantert selvforakt. En siste mulighet er at de er adressert til leseren.

I stedet for at utropstegnet som avslutter det korte utropet følger rett etter ordet «zuck» er det blitt trykket en gang på space-tasten før utropstegnet har blitt skrevet inn. Denne ortografiske nølingen mellom ordet «zuck» og utropstegnet forsterker ambivalensen med hensyn til hvem utsagnet er myntet på og undergraver den imperative påståeligheten. De to ordene blir liggende i luften, tilegnet et generisk og ulokaliserbart «du». Det som «suger» er kanskje noe så grunnleggende som selve implikasjonen av et «du» – en autoritet som formgir subjektet – og ikke det personifiserte du’et.

Det finnes en åpenbar korrespondanse mellom tittelen på utstillingen, Hurt Me, og skulpturen Ok, I’ll hurt you – en bystelignende, bemalt klump av keramikk stående på en sokkel som også er tilsmurt med maling. Man kan tenke disse titlene som en slags dramatisk inngang til utstillingen der åpningsreplikken: -Hurt Me, utstyrer betrakteren med en straffende oppgave vis a vis kunstneren. Betrakterens forutsigbare skuldertrekk (- …) foregripes av Hellings neste replikk: – Ok, I’ll hurt you. Denne siste replikken forutser altså et fravær av respons på invitasjonen om å tre inn i rollen som den straffende. Disse to replikkene setter effektivt den likeglade betrakterposisjonen på spill ved å gi ham valget mellom et enten eller; å henfalle til passiv konsumpsjon er ikke et alternativ.

Bruken av ordet «hurt» i stedet for det mer nøytrale «punish» indikerer at det gjelder følelser og ikke bare roller. Å forvolde skade er ikke straffens primære funksjon. Straffen er et represjonsverktøy, ment å skulle besørge subjektets innordning under et sett med adferdsnormer. Når betoningen i Hellings tittelvalg ikke legges på straffens funksjon men på dens konsekvens, altså smerten den forvolder, flyttes fokuset vekk fra straffens systemiske nødvendighet og over på subjektet som psykisk og emosjonell prosessor.

Hellings komposisjoner er da også fulle av emosjonsmarkører. Det er nærliggende å tolke de affekterte penselstrøkene og kryptiske tekstbrokkene som ledd i en performativ transponering av det indre livet over på lerretet. Men denne transponeringen er i så fall ikke ment å skulle forstås som en transubstansiell hendelse som på magisk vis forbinder kunstneren med verden via lerretet. Den emosjonelle valøren på kunsthandlingene som avsetter disse sporene av subjektivt nærvær veksler mellom melankolsk introspeksjon og aggressivitet, men bikker aldri over i det patetiske eller selvrettferdige. Til det er overflatene altfor sansebejaende og energiske. Ethvert tilløp til transcendens eller representasjon er tilstoppet med pigmenter, halvt overstrøkne ord og opprevne setninger. Denne paniske mettetheten gjør at lerretene unngår å stille seg til disposisjon som privilegerte innganger til det inderlige eller andre lett omsettelige maleriske diskurser. De forblir isteden lukket inne i Hellings solipsistiske prosjekt, der «den andre» er en inntrenger som stadig truer med å komme mellom Helling og begjæret hans.

På åpningen var malingen på skulpturen Ok, I’ll hurt you fortsatt våt og smittet derfor av på de besøkendes jakker og bukser der de stimlet sammen i det lille utstillingsrommet, hvor man ikke kunne unngå å stryke borti den. Det dannet seg etterhvert en kø inn til toalettet hvor det fantes en flaske med terpentin som man kunne benytte til å forsøke å få vasket vekk oljemalingen fra klærne sine. Denne subtile terroren mot de besøkende på utstillingen – som var en indirekte realisering av trusselen om vold som ligger latent i verkets tittel – harmonerer godt med utstillingens flirende og asosiale utsagnsposisjon. Berøring med kunsten har sin pris, i dette tilfellet en malingsflekk på den nye boblejakken din. Det kan jo være irriterende nok.