Avkolonisering av kritikken

Diskusjonen om avkolonisering av kunstfeltet har til nå hovedsakelig handlet om institusjoner. Hva om vi i stedet startet med kunstsamtalens betingelser?

Tomas Colbengtson, Please do not speak Eskimo, 2019. Silketrykk på polykarbonatglass 80 x 60 cm. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren.

De siste par årene har ideen om avkolonisering spilt en viktig rolle i kunstsamtalen.* Men den har hovedsakelig fokusert på institusjoner, særlig museer og samlinger. Dermed melder det seg et spørsmål: Hva innebærer det at diskusjonen om avkolonisering blir satt i gang fra akkurat dette perspektivet? Innebærer ikke det at problemstillingen utformes innenfor rammene av rådende strukturer og maktsystemer, og dermed bekrefter hierarkiet av dominans, utstillinger og objekttenkning som underbygger eierskap og privilegier? Det er ingen tvil om at institusjonelle spørsmål er viktige, ikke minst med tanke på den globale framveksten av private kunstmuseer. Likevel finner jeg det betenkelig at disse debattene hovedsakelig reises innenfor institusjonelle rammer. Jeg vil gjerne spørre: Bør ikke dialogen om avkolonisering ta utgangspunkt i ideen om subjektet og en refleksjon rundt diskusjonens rammeverk? Hvis svaret er ja, hvorfor ikke starte med å avkolonisere kunstkritikken?

Å avkolonisere kunstinstitusjonen innebærer vanligvis å revidere kanon og å stille spørsmål ved dens evne til å inkludere ulike stemmer og perspektiver (uten å glemme at avkolonisering ikke er ensbetydende med mangfold). Det handler også om en praksis som søker seg forbi toneangivende kulturelle grupper og motsetter seg reproduksjon av koloniale taksonomier. Å avkolonisere kunstkritikken vil handle om å stille vel så grunnleggende spørsmål ved hvordan historier blir fortalt, hvilke plattformer som finnes for dialog, hvordan disse virker, og endelig: hvem som har mulighet til å tale. Det siste spørsmålet er særlig brysomt for skribenter og redaktører. Som kunsthistorikeren James Elkins har bemerket, er det svært vanskelig å kritisere kritikken. Enda vanskeligere er det å kritisere de som skriver den.

Avkolonisering innebærer å gjenkjenne og bekjempe hierarkier, maktposisjoner og ulikheter. Men slike temaer knytter ikke bare an til en kolonial fortid. De berører også faktorer som klasse, kjønn, rase, etnisitet, nasjonalitet, språk og så videre. Dette virker inn på diskusjonen om avkolonisering og hvilken form den tar, hvilke spørsmål den konsentrerer seg om, og hvilke typer ulikhet som blir synlige.

Kunstverdenen og kunstkritikken er fortsatt preget av svært spesifikke former for ulikhet. På den ene siden er kunstkritikk basert på kulturell og økonomisk kapital, som resulterer i maktstrukturer som både er formelle (knyttet til posisjoner og penger) og symbolske (en orden av verdsettelse, kunnskap, synlighet og anerkjennelse). Riktignok lever vi ikke lenger i en æra av greenbergsk kritikk, da det å erklære at Pollock var en stor maler medførte å gi verkene hans økonomisk verdi. Likevel påvirker kritikernes ord fortsatt den offentlige mening. På den andre siden er kunstkritikken en del av prekaritetskapitalismen, der tekster, skribenter og språk behandles som varer. Det betyr at man produserer og reproduserer lave honorarer, ubetalt praktikantarbeid og forbindelser som begunstiger de som besitter den nevnte kulturelle og økonomiske kapitalen.

Tomas Colbengtson, Kallalit, 2019. Silketrykk på polykarbonatglass, 150 x 100.

Hvordan kan vi snakke om avkolonisering på et område preget av så dramatisk ulikhet? Hvem vil ta på seg å skrive om det? Allerede privilegerte kritikere, redaktører og fagfolk som innehar stabile posisjoner i kunstverdenen? Eller bør vi åpne spaltene for det skrivende prekariatet, lytte til deres stemmer og sørge for at det de har å si bryter igjennom den redaksjonelle interessebarrieren, i stedet for å bli ignorert? Det ville for eksempel være interessant, uten å miste respekten for det arbeidet redaktører og utgivere gjør, å studere kunstkritikkens «Salon des Refusés», det vil si hvilke artikler og forslag som er blitt refusert eller forbigått av kunstmagasiner som Frieze, Artforum og lignende. Selv om kunstsamtalen spiller en marginal rolle i historieskrivingen, er den fortsatt en del av den.

Kunstkritikken oppsto som en del av en vestlig tradisjon. Den var et produkt av den sene opplysningstiden, den universelle fornuftens æra. Det var den samme epoken som frambrakte kolonialismen og tingliggjøringen av naturen. Kolonialismen ble rettferdiggjort «rasjonelt»: politisk, militært, ideologisk (å plante «sivilisasjonens flagg») eller humanitært, hvilket dekket over en økonomisk og voldelig virkelighet av plyndring, profitt, slaveri og utbytting av arbeidskraft. Filosofen Achille Mbembe understreker forbindelsen mellom kolonialisme og kapitalisme – en makt basert på erobring, innflytelse og polarisering. I dagens verden, som kunstfeltet utgjør en liten del av, er kapitalismens ulikheter blitt forsterket av nyliberalismen. Jeg fremhever denne konteksten for å gjøre det klart at enhver idé om avkolonisering som ikke reflekterer over kunnskap, historie, sosioøkonomisk virkelighet og posisjonen man taler fra i beste fall er naiv. I verste fall er den ganske enkelt feilaktig.

Tomas Colbengtson, Urfolksskuggor, 2018. Silketrykk og olje på polykarbonatglass og MDF, 60 x 80 cm. Foto: Nils Agdler.

I den ferske utgivelsen Potential History: Unlearning Imperialism har Arielle Aïsha Azoulay, en teoretiker innen fotografi og visuell kultur, pekt på det iboende skadelige ved en imperialisme som muliggjorde, ansporet, autoriserte og rettferdiggjorde blikket på – og kunnskapen om – andre kulturer. Avkoloniseringen er ikke en form for eksorsisme. Den handler ikke om å drive anti-europeisk kritikk, den handler ikke om spøkelser. Den handler om virkelige mennesker som aldri fikk historien sin skrevet. Historien ble skrevet fra objektivitetens og universalitetens angivelig nøytrale posisjon, som i virkeligheten verken var universell eller objektiv; det samme gjelder kunsthistorie og kunstkritikk. Dette handler om mer enn det kritiske omslaget fra modernisme til postmodernisme, som synliggjorde skribentens, skrivingens og tekstens system. Jeg vil hevde at kunstkritikken i selve sin struktur begunstiger fortellinger og stemmer som fungerer innenfor et område som på overflaten virker uskyldig, og som gir svært begrensede muligheter. Hvilke? For det første har vi de prestisjetunge, fagfellevurderte artiklene (som skribenten ofte må betale for å få vurdert), som for det meste virker i hermetiske sirkler. Stort sett er det bare akademikere med stabil inntekt som kan ta seg råd til å skrive slike tekster og bruke tid på endeløse redigeringsprosesser. For det andre, all den tid kunstfeltet domineres av engelskspråklige tidsskrifter og magasiner, favoriseres de med engelsk som morsmål ved de fleste ansettelser. Dette forsterker allerede eksisterende sosiale ulikheter (klasse, kjønn, rase osv.), og påvirker hvilke temaer og fortellinger som dekkes, hvilke stemmer som blir hørt. For å si det rett ut, kan det være at skribenter og redaktører rett og slett ikke liker disse andre stemmene (sosialantropologen Gloria Wekker beskriver denne manglende interessen som «selvtilfreds uvitenhet – en tilstand som ikke preges så mye av at man ikke vet som at man ikke vil vite»). Slike vilkårlige utvelgelsesprinsipper skaper og opprettholder en ufullstendig og falsk idé om hva kunst er.

Å avkolonisere kunstkritikken innebærer en teoretisk og praktisk kritikk av fornuft, kunnskap (kjære akademia og pensum) og maktstrukturer. Det kommer til å bli en utfordrende prosess som starter med det mest grunnleggende. Men kanskje det mest grunnleggende ikke er særlig komplisert?** Nylig ble alle de fire nominerte til Turner-prisen 2019 utropt til vinnere, etter at de gikk sammen om en henstilling til juryen om å anerkjenne fellesskap, mangfold og solidaritet. Gesten var en tydelig oppfordring om å avvikle hierarkier. Hvor kan starte en tilsvarende prosess på vegne kunstkritikken?

Tomas Colbengtson, Sápmi, 2018. Silketrykk og olje på aluminium, 35 x 50 cm.

La oss først se på individenes og organisasjonenes ansvar. Hva bør kunstkritikkens aktører gjøre? De kunne starte med å endre grunnleggende redaksjonelle prosedyrer, og skape et miljø som – økonomisk og intellektuelt – oppmuntrer skribenter med ulik bakgrunn, særlig skribenter som ikke har engelsk som morsmål. Kunstkritikernes største oppgave er naturligvis at de uopphørlig og med streng konsekvens må stille spørsmål ved kanon, sentrum og marginalitet, så vel som posisjonen de selv taler fra. Kunnskap om egne privilegier er en avgjørende del av avkolonisering. Hvorfor? Privilegier er strukturelle og systemiske. De får bestemte relasjoner og posisjoner til å virke «naturlige» og «selvfølgelige». Å gjenkjenne privilegier vil si å se samlet på systemet og individene (en selv inkludert). Derfor handler avkolonisering også om å gjennomgå ansettelses- og forfremmelsespraksiser for redaktører og skribenter, og å fremme problematiske diskusjoner heller enn å fortie dem – å lytte til alle de ikke-privilegerte stemmene. Dessuten innebærer det å støtte de som trenger det. Det krever en innrømmelse av at redaktørene og utgiverne har oppnådd sine posisjoner ikke kun ved hardt arbeid, men også på grunn av strukturelle skjevheter som har gitt disse menneskene fordeler på ulike stadier i karrieren.

Selv om avkolonisering hovedsakelig handler om å endre maktens strukturer og diskurser, innebærer den også et individuelt ansvar. I kunstverdenen hører jeg stadig denne unnskyldende frasen: «Jeg vet at jeg har en privilegert posisjon». Som om det fantes et magisk skille mellom individet og posisjonen, noe som mystifiserer de beslutningene som har ført dette «jeg» til en maktposisjon. Beklager, men det er ingen magi i spill her. Kunstkritikken skaper og reproduserer fortellinger og stemmer på strukturelt vis, men den hviler like fullt på individer som fatter beslutninger i bestemte situasjoner. Det disse individene (les: redaktørene) ofte glemmer, er at en liten gest (eller uteblivelsen av en gest) på toppen kan gi store utslag i bunnen.

Tomas Colbengtson, Årielsæmie giela, South sæmie language, 2019. Silketrykk på aluminium, 100 x 120 cm.

Avkolonisering kan ikke begrense seg til teorier og ideer hvis det i praksis vil si «et unnskyldende smil mens man forklarer en uheldig sjel at hen ikke fikk jobben, eller en lett håndbevegelse som slenger CVen i søppelbøtta fordi søkerens navn klinger utenlandsk», som journalisten og forfatteren Reni Eddo-Lodge treffende formulerte det. Identitetsutsagnet «jeg er privilegert» betyr vanligvis «jeg har makt». Og har du makt er det din oppgave å myndiggjøre noen andre, som Toni Morrison en gang påpekte. Og selv om de praktiske omstendighetene for redaktører, akademikere og profesjonelle kunstaktører varierer i New York, Oslo, London, Zagreb eller Cluj, alt etter lokal kontekst og historie, kan de alle starte med å reflektere over sin egen posisjon og de forholdene som gjør den mulig. Hvis avkolonisering bare handler om å diskutere ideer og å bruke moteord som gjør seg på en nettside eller i en stipendsøknad, samtidig som man forblir fullstendig blind for privilegier og ulikheter i sin umiddelbare nærhet, er det kun enda en strategi for å opprettholde makt og verne om status quo.

Avkolonisering er ikke en form for retorikk, men et sett av praksiser som knytter an til virkelige mennesker. Det er på høy tid at vi kvitter oss med de gamle strukturene. Kapitalismens løsning på alle verdens problemer er «mer vekst» og «mer utvikling for de fattige». Joda, generelt virker det som en god idé å støtte de uten økonomiske privilegier (ikke utbytte dem under dekke av hjelp). Men det er ikke nok. Med tanke på planetens ressursbegrensninger er det like nødvendig å innskrenke de rikes muligheter for overforbruk. I kunstsammenheng er det på lignende vis slik at de ikke-privilegerte bare får mulighet til å tale hvis de privilegerte begynner å lytte og å tenke over sine privilegier. Hvem er villig til å si dette høyt? Og hvem er villig til å lytte?

Tomas Colbengtson, Årielsæmie giela, South sæmie language (detalj), 2019. Silketrykk på aluminium, 100 x 120 cm.

* For bare å nevne noen få eksempler fra kunstmagasiner: Ronald Kolb og Dorothee Richter (red.): «De-Colonizing Art Institutions», i On Curating nr. 35 (desember 2017); Elisa Schoenberger: «What Does it Mean to Decolonize a Museum?», i Museumnext, 7. februar, 2019; Nataša Petrešin-Bachelez: «Transforming Whiteness in Art Institutions», i e-flux Journal nr. 93 (september 2018). Bokutgivelser: Anuradha Vikram, Decolonizing Culture, Essays on The Intersection of Art and Politics (San Francisco: Art Practical and Sming Sming Books, 2017); Bryony Onciul, Museums, Heritage and Indigenous Voice: Decolonizing Engagement (London: Routledge, 2015); til en viss grad også Anandi Ramamurthy, Visual Culture and Decolonisation in Britain (London: Routledge, 2019), T.J. Demos, Against the Anthropocene: Visual Culture and Environment Today (Berlin: Sternberg Press, 2017) og Decolonizing Nature: Contemporary Art and the Politics of Ecology (Berlin: Sternberg Press, 2016); og en problematisering av utgivelsene: Ariella Aïsha Azoulay, Potential History: Unlearning Imperialism (London: Verso, 2019).

** I norsk sammenheng har blant andre Office for Contemporary Art Norway (OCA), Khartoum Contemporary Art Center, Tenthaus og Interkulturelt Museum satt avkolonisering på dagsorden. Eksempler på utgivelser i berøring med temaet: Ninos Josef (red.), Actualise Utopia: From Dreams to Reality (Oslo: Norsk kulturråd, 2019), en antologi om rasebarrierer på det nordiske kunstfeltet; og Frode Helland, Rasismens retorikk. Studier i norsk offentlighet, (Oslo: Pax, 2019). Fra den mer kunstneriske siden: Frida Orupabo. @nemiepeba, Instagram; Lisa Andrine Bernhoft-Sjødin. @artconstructs, Instagram; og Camara Lundestad Joof, Eg snakker om det heile tida (Oslo: Samlaget, 2018).

Bilder av Tomas Colbengtson, en sørsamisk kunstner fra Sverige. Hans arbeider stiller spørsmål ved samisk identitet, samisk kulturarv og hvordan kolonisering har endret urfolk og deres landskap. Colbengtson er initiativtaler til atelierprogrammet Sápmi salasta.

Comments