På lørdag åpner Felipe R. Pena det nye galleriet Papai Contemporary i Oslo, nærmere bestemt inne i leiligheten han deler sammen med kona og kunstner Thora Dolven Balke og deres to døtre. Til tross for de ukonvensjonelle visningslokalene skal Pena basere seg på kommersiell drift, og galleriet skal vise latinamerikanske og afrikanske kunstnere som bor og arbeider i Europa.
– Det er ikke så mange steder som både er villige til å ta risiko og som legger ting ut for salg, sier Pena til Kunstkritikk.
Pena har allerede syv års erfaring som gallerist. Siden 2016 har han drevet galleriet Cavalo, i samarbeid med Ana Elisa Cohen, i Rio de Janeiro i Brasil. Et galleri han omtaler som et søstergalleri, og som forsøker å balansere salg med en vilje til å eksperimentere.
Sammenlignet med kunstnerdrevne visningssteder, tror Pena den kommersielle driften kan gi en annen type frihet og forutsigbarhet.
– Norge har en stor kunstscene med uavhengige visningssteder som er finansiert av gode støtteordninger. Med slike garantier kan du ta mer risiko. Men å være avhengig av støtte kan også bli et problem, og en del visningsrom dør ut hvis søtten forsvinner, sier Pena.
Han påpeker at visningssteder i land uten rause støtteordninger er nødt til å drive salg, og mener det eksisterer en unødvendig motsetning mellom kommersielle og ikke-kommersielle gallerier i Norge.
– Dette kan gi en fordel til aktører som ikke skammer seg over å snakke om penger, men forhåpentlig er det kommersielle en sfære også idealistiske personer kan delta i.
I 2021 kuraterte Pena utstillingen Even though I walk through the deadly valley of light, med den brasilianske kunstneren Ventura Profana på Tenthaus i Oslo. Selv om flere av byens visningssteder viser kunstnere fra utenfor Europa, mener han de kommersielle galleriene ligger et stykke etter. Han omtaler dem som stive, og overraskende trege til å respondere på endringer i kulturen.
– Det er viktig å ikke gjenta seg selv, jeg forsøker alltid å overraske folk, sier Pena.
I tillegg vil han utfordre hvordan latinamerikanske og afrikanske kunstnere ofte vises i Europa.
– Gjennom brillene til vestlige kuratorer blir disse kunstnerne ofte tvunget inn i forhold med vold, elendighet og politisk uro. Og selv om jeg tror at skandinavisk kunst har plass til flere politiske demonstrasjoner, ønsker jeg å motvirke slike klisjeer, og vise kunstnere som også for eksempel jobber med helt tradisjonelle medier, sier Pena
Selv om Papai Contemporary befinner seg inne i en privat leilighet, er han ikke redd for at terskelen for å besøke galleriet skal bli for høy. Åpningstidene vil være mellom kl. 12-16, fra torsdag til lørdag.
– Jeg vil være der og tilby kaffe og snakke med folk. Det er en mer direkte tilnærming. Hvis du er veldig sjenert, blir det kanskje et problem, men det kan være en sjanse til å ha en genuin samtale om kunsten, sier Pena.
Det er den brasilianske kunstneren Sofia Caesar (1989) som skal ha den første utstillingen på galleriet. Pena omtaler henne som en nær venn, de er av samme generasjon og fra samme hjemby, Rio de Janeiro. Hun bor og arbeider i Brussel.
Utstillingen Cauma vil bestå av en filminstallasjon og en serie fotografier, som tar for seg overoppheting av kropper, hjemmekontorister og datamaskiner. I 2021 deltok Caesar i Munchmuseets utstillingsserie Contemporary Art Digital Shorts, der hun viste videoen Workation (2019).
– Som mange andre kunstnere arbeider Caesar mellom steder. Hovedverket i utstillingen er laget med dansere i Brasil, mens hun var i Belgia. Verkene finner sted i et hjem, så det føltes naturlig å åpne galleriet med denne utstillingen, sier Pena.
