Denne helgen, 26.-27. april, markerer Oslo Open sitt 25-årsjubileum, og mer enn 450 av byens kunstnere og kunstnerkollektiver åpner atelierene sine for publikum.
– Oslo Open har gitt folk en mulighet til å se hvordan arbeidsplassen til en kunstner ser ut og hvordan kunsten blir laget. Samtidig gir det kunstnerne et rom for å møte publikum direkte. Å møtes ansikt til ansikt, det tror jeg er viktigere enn noensinne, sier daglig leder Frida Rusnak til Kunstkritikk.
Det var i september 2000 at 275 kunstnere i Oslo åpnet atelierene sine for publikum for første gang. Unge kunstnere som var lei av å vente på å bli oppdaget, fikk mulighet til å vise frem kunsten sin uten å gå gjennom de etablerte visningsrommene. Nå er Oslo Open et årlig tiltak som bidrar sterkt til inntrykket av Oslo som en levende kunstby.
Fredag kveld sparkes helgen i gang med en jubileumsfest på Kunstnernes Hus, med et program kuratert av Nesteren Hasani, i samarbeid med Øst Kunst. Det loves musikk av RnB-artist Natnael, installasjon av kunstner Robel Temesgen, og en spiselig skulptur av kunstner Javon Bennett. Det blir også utdeling av Oslo Opens hederspris, som hvert år går til noen som har gjort en «ekstraordinær innsats» for kunstneres arbeidsvilkår.
I tillegg til de åpne atelierene finnes et satellittprogram med utstillinger og aktiviteter som publikum kan delta på. Som tidligere år er selve atelierprogrammet delt i to, slik at kunstnere med atelierer øst i byen holder åpent på lørdag, mens kunstnere på vestkanten holder åpent på søndag.
Alt er gratis og åpent for alle. Men det er ikke så mange av atelierene i Oslo som er universelt utformet, så i realiteten er det bare et fåtall av atelierene som faktisk er tilgjengelige for alle. På et seminar om hvordan Oslo kan bli en mer tilgjengelig kunstby, lanserte Oslo Open i dag en ny rapport om tilgjengelighet og universell utforming i atelierene i Oslo, utført av forskningsinstituttet Fafo.
– Jeg tror mange av oss selv har opplevd atelierer uten universell utforming eller har hørt skrekkhistorier om noen som ikke kunne komme inn i et atelier på grunn av dårlig tilgjengelighet. Vi får jo publikum som besøker atelierer hvert år og må vite hvordan de skal kunne besøke sine favorittkunstnere. Derfor har tilgjengelighet i atelierene blitt viktig for oss, sier Rusnak.
– Tilgang på atelier er også utrolig viktig for å kunne jobbe som kunster. Atelierer – i motsetning til kunstskoler og museer – er så og si alltid lokalisert i eldre bygg, som regel med smale trapper, manglende heis og lite tilrettelagte toaletter.
Rusnak bemerker at det er en stor gruppe det er snakk om: rundt 15-20 prosent av befolkningen har en funksjonsnedsettelse.
– Det viktigste vi kan gjøre for at flere med funksjonsnedsettelser skal se for seg å bli kunstner i fremtiden, er å sørge for at det er mulig å jobbe som kunstner nå. Vi ser store utfordringer i mange av atelierene. Derfor ønsket vi å få noe som definitivt kunne fortelle oss om hvilke problemer som finnes der ute, slik at vi kan jobbe med tiltak sammen med relevante grupper.
Ifølge Rusnak behøver ikke tilgjengeliggjøring nødvendigvis å bety dyre tiltak som heis og ramper.
– Små tiltak kan gjøre en stor forskjell. For eksempel å innføre brannalarmer med lys, som er helt nødvendig for sikkerheten til døve kunstnere, eller bedre skilting som er viktig for svaksynte og strengt tatt alle andre. Å ha en kontaktperson som man kan gi beskjed til når døråpneren eller rullestolheisen ikke virker, er også kjempeviktig.
Som konkret eksempel trekker Rusnak frem Bergen Kjøtt, som transformerte et nedlagt fabrikklokale til et inkluderende konsert- og studiohus.
– Daglig leder Eva Rowson snakket på seminaret i dag om at de brukte 10.000 kroner på å utvide én dodør sånn at rullestolbrukere kan delta på arrangementer og bruke bygget. Det er ikke dyrt, men du trenger noen som gjør det.
