Matias Faldbakkens nye roman fungerer på leseren slik garderobeskapskulpturene hans fungerer på betrakteren: På den ene siden er skulpturene (oppbevaringsskap buntet sammen med fargerike lastestropper) stilige å se på. Nesten vakre, helt til du har stått for lenge og betraktet dem, mysende, og du føler deg som en idiot. På den andre siden er de intellektuelt eggende. De minner om readymades og minimal kunst, helt til du har lagt for mye i referansene og fortolkningen kjennes anstrengt ut. Slik er også romanen Vi er fem (Forlaget Oktober, 2019) – en stramt komponert fortelling som kaster leseren mellom hengiven innlevelse og intellektuell distanse, før den etterlater oss i famlende selvrefleksjon.
Vi befinner oss på Råset nord for Oslo, der snekkeren Tormod bor sammen med kona Siv og deres to barn, Alf og Helene. Den sindige håndverkeren Tormod bestemmer seg en dag for å lage en klump med såkalt dynamisk leire i verkstedet sitt. Han tilsetter kunstgjødsel, natron og metallspon. Leirklumpen eser. Ungene fryder seg når de får lage figurer av den. Men så gjenforenes Tormod med sin mefisto-aktige ungdomskompis, Espen Heggelund, og i løpet av en spinnvill alene-hjemme-helg i frenetisk amfetaminrus videreutvikler de to kompanjongene leirklumpen til noe de ikke aner konsekvensene av. Da Tormod våkner mandag formiddag, har leira blitt «levende».
Ved å legge handlingen til bygda, tar Faldbakken oss med vekk fra de urbane miljøene som innredet de tidligere romanene hans, og som gjorde det åpenbart at litteraturen gikk i dialog med det øvrige kunstnerskapets refleksjoner omkring kunst og samfunn. I Vi er fem er det ingen nattklubber, styrerom eller produksjonsstudioer, og heller ingen kunstnere, kelnere eller aktivister. Likevel har romanens fortellerstemme flere likhetstrekk med fortelleren i Skandinavisk misantropi (Cappelen Damm, 2001–2008), romantrilogien som sparket i gang forfatterskapet, og Faldbakkens forrige roman The Hills (Forlaget Oktober, 2017). Det er som om Faldbakkens tidligere pseudonym, Abo Rasul, motvillig ble med på flyttelasset til Råset og nå forsøker å tilpasse språk og observasjonsevner til norsk bygderealisme.
Noen steder kommer den velkjente fortellerstemmen – la oss kalle ham Rasul – utilslørt til syne, som da Tormod betrakter sin kone sittende på sengekanten: «Uten at Vilhelm Hammershøi var noen referanse i dette huset, kunne bildet, fra Tormods sted, se Hammershøi-aktig ut» (156). Denne referansebruken, der fortelleren posisjonerer seg lett nedlatende overfor romankarakterene, er gjenkjennbar fra Faldbakkens tidligere romaner. Andre steder benytter fortelleren nærmest bjørnsonske vendinger («en gnistrende lørdag opprant») for å høres gammelmodig og bondsk ut; eller som her, da frisøren Lisbeth bestemmer seg for at Siv skal få låne parykken etter gammeltante Pauline: «Det var ingenting å vente på, Lisbeth satte seg skrevs over den tungtrådde DBS-en og tråkket de tre kilometrene bort til gården i Østbygda, sin hjemstavn.» (139) Sin hjemstavn?! Disse stilistiske grepene er lattervekkende, men de presser også frem en usikkerhet hos leseren. Skal vi leve oss inn i dette fiksjonsuniverset eller anlegge en ironisk distanse?
Vi er fem inviterer til to forskjellige lesemåter. På den ene siden kan romanen leses som et spennende og vittig familiedrama med fantastiske innslag, der tittelen peker mot Blystad-familiens femte medlem: først hunden, Snusken, så den levende leirklumpen. På den andre siden kan boken leses som en metaroman, der tittelen understreker at Vi er fem også er Faldbakkens femte roman. Den første lesemåten krever innlevelse i fortellingen, mens den andre krever allegoriske koblinger av typen «leirklumpen er egentlig et bilde på kunsten».
Denne dobbeltheten har også preget mottakelsen av romanen. På den ene siden har anmelderne lest med innlevelse og vektlagt det litterære håndverket: Forfatteren har «stålkontroll på språket», her er «taktil presisjon i ordvalgene», «tempoet er høyt og fortettet», og Faldbakken roses for sine barneskildringer og for et «ømt mannsportrett». På den andre siden viser kritikerne Kjetil Røed og Carina E. Beddari, at romanen kan leses metatematisk. De fremhever idérikdommen i romanen og finner referanser til Thure Erik Lund, Faust, negasjonstematikk i modernisme, Frankenstein og jødiske golem-myter.
De to lesemåtene er uttrykk for en spenning som har løpt gjennom hele Faldbakkens kunstnerskap: spenningen mellom håndverkeren og konseptkunstneren. Faldbakken har alltid vært en god håndverker. Allerede i debutromanen kunne han skrive frem situasjoner på en måte som parkerte mang en norsk samtidsforfatter. Samtidig har Faldbakken abonnert på konseptkunstens privilegering av ideen. Denne impulsen manifesterer seg både som en vill referanse- og idérikdom, men også som en kjølig og misantropisk distanse eksemplifisert i antikunst som brun pakketape på en vegg, eller som når fortelleren ikke gidder å fullføre skildringen av en gammel ferge i Unfun (Cappelen Damm, 2008): «[D]en rødmalte linjen er nesten visket ut av brune rust-renner, slitasjen, skildring, skildring, arrene på baugen vitner om mang en mang en reise, bla-bla» (97).
I Vi er fem er det som om konseptualisten og håndverkeren holder hverandre tilbake. Resultatet er at hverken metarefleksjon eller innlevelse helt fungerer som lesestrategi. Romanen kan leses metatematisk med utgangspunkt i de idéene som finnes i fortellingen. Eksempelvis kunne vi koblet Tormods flislagte verksted til Faldbakkens atelier i Hegdehaugsveien – sveiseapparat og dreieskive på den ene veggen (håndverkerens), «et par hissige computere» på den andre (konseptualistens). Når jeg forfølger dette metatematiske sporet får jeg imidlertid en fornemmelse av at noe skurrer. Ja, kanskje er det for stor avstand mellom den trauste familien Blystad og det kunstteoretiske tankeuniverset vi vanligvis assosierer Faldbakken med, til at metatematiske allegorier virkelig bærer?
På den andre siden klarer jeg heller ikke helt å gi meg hen til forfatterhåndverket og leve meg inn i fiksjonsuniverset. For så fort jeg har begynt å se disse karakterene for meg, blir jeg hvisket i øret av konseptualisten, misantropen – Abo Rasul. Han kan ikke dy seg, Rasul, han bare må ramse opp alle navnene han kan på amfetamin («joggesko, fart, makka, pepper, pepperrull»), han må komme med generaliserende betraktninger som at dagens bygdegutter har hofter og fyldige rumpeballer, han gir karakterene sine epiteter som «veike Jørstad» og «klumsete Alf», og han sår idéen om at Siv sluttet å amme på grunn av latskap når han understreker at NAN morsmelkerstatning dukket «lovlig tidlig» opp på den blystadske handlelista.
Konflikten mellom de to lesestrategiene i romanen tvinger leseren til å reflektere over egen fortolkningspraksis, som om det var hen som var gjenstand for verkets blikk og ikke omvendt. Verkets kvalitet ligger i hva det gjør med leseren. Vi er fem mangler nok noe av det samfunnskritiske bittet som kjennetegner flere av Faldbakkens tidligere utgivelser, men det er ingen grunn til ikke å lese romanens underliggjørende grep inn i en samfunnsmessig kontekst. Ved å stagge impulsen til å fortolke eller fortære fortellingen, fremprovoserer Vi er fem en type selvrefleksivitet som samtidens digitale innholdsdistributører, i kampen om oppmerksomheten vår, har gjort til mangelvare.
