Tidshull i mørk skog

Å tilhøre generasjonen etter hippiene, og ha gått glipp av hele moroa, kan for mange være et tungt lodd å bære. Men estetikken dyrkes videre, om ikke annet, noe Sverre Mallings tegninger ettertrykkelig demonstrerer.

Det var mange som merket seg Sverre Mallings tegninger på avgangsutstillingen fra Kunstakademiet i Oslo i 2004, gjennomsyret av mørk og gotisk dødsromantikk med dype nattskogen som okkult åsted for ugler, forfulgte pikebarn og djevelskikkelser. Her er han igjen, denne gangen med separatutstilling på Galleri Haaken, allerede pepret med røde salgsmerker. Fortsatt er vi i et tett villniss, men her spilles en gjennomført fantasiverden ut fra bilde til bilde. Helheten og den innbyrdes sammenhengen er ikke umiddelbart gripbar, men lett bisarre overganger synes likevel ikke helt tilfeldige. Dette tegnede universets enkeltdeler henger sammen, og sentralt står rockemytologien, blant annet iscenesatt gjennom kassetter liggende på bakken og et krøllete bilde av Jefferson Airplane.

De nogenlunde gammeltestamentlige titlene slår an tonen. Intensiteten i bruken av tegning som medium er på sitt beste frapperende, men står noen ganger og tipper mot det manierte.Teknikken blir nesten vanntett og muliggjør få pusterom. Estetikken blir lett uangripelig. Den stofflige, lodne streken på det tunge, myke papiret er velgjort, ingen tvil om det. Motivene er ekstremt detaljrike, noe som blir fremhevet i katalogens forstørrede utsnitt. Overflatene kribler av død og mudrete botaniske samfunn.

Sverre Malling, Many a blossom shall its leaves unfold #2, 2006.

Malling benytter seg uhemmet av naturens mange metaforiske konnotasjoner, særlig i dramatiseringen av little people i diverse tapninger. Illustrerte barnebøkers søtladne naturkulisser à-la Elsa Beskow og korrekt og vakkert gjengitt botanikk i Carl von Linnés ånd, opptrer friskt som bakgrunn for tilsynelatende uskyldsrene handlinger, koblet med mer eksplisitt dekadente scener. Noen besynderlige og bittesmå nakne blomsterbarn av uvisst kjønn og skjulte ansikter kravler i flere tegninger rundt omkring på plantestengler og blader, bærende på utbrente fyrstikker. De krabber oppover og strekker seg mot noe usynlig i en slags pervers guddommelig higen.

Tematiseringen av barns mulighet for uutgrunnelig grusomhet gjenspeiles i spiddede fluer, vepser, marihøner, surret fast til plantene. Her har det visst skjedd noe, og stemningen alluderer til diverse skrekkfilmer med barnesinnet som ondsinnet motor, et fenomen en kunstner som Susan Hiller med hell har utforsket. I videoarbeider har hun samplet scener fra skrekkfilmer med besatte barn i hovedrollene, som effektfullt setter barns påståtte renhet opp mot mørke, destruktive krefter. Også Malling drar nytte av denne kontrasten, i det noe opprinnelig og «naturgitt» lades med noe suspekt. Den innadvendte og infernalskhimmelske grunntonen er fin hos Malling, idyllen knekker opp i okkulte understrømninger. En tander poetlignende fyr står eksempelvis og resiterer på et blad, boken i hånden tilhører ved inspeksjon kategorien svart magi.

Sverre Malling: Transporter ‘67, 2006.

Disse naturbarna, nusselige og forrykte, kontrasteres av en annen type mer frynsete miniputter som både er realistiske og out there. Flower power-folket trer inn, blant annet i form av en frikete gjeng med midtskill som opptrer som hobitter ved en fluesopp. En rølpete og rusten folkevognbuss er et selvfølgelig element i det samme universet, i et større rutenett av tegninger, vraket og inngrodd som et fossil med den alarmerende skogen som bakteppe. Kabler og ledninger som tyter ut av bilen mimer plantestengler; mekanikken blir i sin forlorne tilstand selv en type skrudd natur. Men den er i Mallings strek noe giftig og illevarslende man lett kan skjære seg på. Natur og rester etter en kræsjet kultur med naturidealer og forvirring glir over i hverandre og vokser sammen.

Dette overvintrede vrakgodsets symbolikk blir mer enn tydelig, men redder seg inn på detaljene, som insektene som myldrer rundt og besegler motivene. Insektene, samt flere amfibier og padder med knortede tunger, inngår i en barokk stillebenstradisjon og hinter om forgjengelighet, men blir hos Malling også en type smittebærere, urene og forstyrrende elementer som vandrer uhindret mellom forskjellige arter natur og kultur, i fortid, nåtid og fremtid.. Død barskog, romantisk tradisjon. Naturens friskhet som lost case understrekes i en tegning med en dyster og halvdød August Cappelen-aktig barskog, som amputeres av en bombastisk svart sirkel i midten.

Mallings kunst kan med sin umåtelige referanseiver ikke akkurat kalles subtil, noe han nok neppe prøver på. Men det blir i lengden litt i overkant mye det skal pekes på, og særlig den sprikende padden innrammet i psykedelia blir for mye av en grafisk show-off. Emblemet blir hyperforsert.

Sverre Malling: Arrangement, (Gekko), 2006.

Hallusigener er muligens fellesnevner for alle arbeidene i utstillingen. De små blomsterbarna sitter og vipper på opiumsblomster, knarkerremedier ligger strødd. Men nøkkelen til denne verdenen er kanskje tid, tidskoloritt og tapt tid satt opp mot nåtid. Øglene og paddene synes mer enn noe annet som forhistoriske vesen, og alle disse småfolkene fremstår som miniutgaver som har overlevd tidens gang som fantasifulle rester av noe tilbakelagt. Det illusoriske ved rusen overskrider tidsbegrepet og dette aspektet røres sammen med en referanse til 70-tallsforfatteren Andrew Tomas’ Beyond the time barrier, boka ligger henslengt i et av bildene, som visstnok er stappfull av konspirasjonsteorier, okkultisme og innsikt i skjulte verdener. Boken prøver i følge innholdsfortegnelsen mer eller mindre overbevisende å bevise at tid ikke er en abstraksjon; gårsdagen og morgendagen er like virkelig som i dag. «(…) written on that thin borderline which separates science from science fiction, fact from fantasy.»

Å tilhøre generasjonen etter hippiene, og ha gått glipp av hele moroa, kan for mange være et tungt lodd å bære. Men estetikken dyrkes videre, om ikke annet, noe Sverre Mallings tegninger ettertrykkelig demonstrerer. På den måten følger han en trend som for tiden kjennes ekstra merkbar.