Det måtte komme. Det sier Karin Hellandsjø om slutten på det nordiske samarbeidet i Venezia.
På mandag kunne Kunstkritikk bringe nyheten om at det nordiske samarbeidet i Venezia er kommet til veis ende. Hvilke muligheter gir dette for Norge i Venezia og hva går tapt når Norge nå kun får tilgang til Sverre Fehns paviljong hvert 6. år?
Karin Hellandsjø (direktør på Henie Onstad Kunstsenter), Anders Dahl Monsen (nyvalgt styreleder for Unge Kunstneres Samfund) og Eivind Røssaak (førsteamanuensis og kritiker) svarer.
Min umiddelbare reaksjon her er at dette er noe mange av oss så måtte komme.
Vi har i de senere år vært vitne til en økende misnøye med hva som mange har oppfattet som et påtvunget nordisk samarbeid i paviljongen, et samarbeid mange mener har utspit sin rolle i vår globale verden. Enig eller uenig; de mange konflikter dette har medført har vært negativt for alle parter.
Mot denne bakgrunn synes jeg denne løsningen er grei nok og vil, om håndtert riktig, kunne virke som en vitamininnsprøyting for de enkelte nordiske land. Presentasjoner andre steder i byen vil tvinge seg frem for alle, samtidig som landene fritt vil kunne utfolde seg i Sverre Fehns unike paviljong når det er deres tur. I mange tilfelle vil dette sikkert også åpne for at kunstnere fra andre land inviteres.
Så – jeg kan bare ønske lykke til, og håpe den nye ordningen vil virke positivt inn på det norske kunstmiljø.
Karin Hellandsjø, direktør, Henie Onstad Kunstsenter
Det er alltid trist med samlivsbrudd, og vanskelig med fordeling av foreldrerett, men nå tar i alle fall kranglingen slutt.
Det vil gjenstå å se hvordan man løser et norsk bidrag de årene vi ikke har den nordiske paviljongen. Kanskje vil det gi rom for mer uortodokse utstillingsformer og muligens en større sjans for yngre kunstnere. At hvert land får tilgang på paviljongen sjeldnere enn Documenta avholdes er en tålmodighetsprøve, og vil minske hvert lands vindu mot verden betraktelig. Det er derfor viktig å sørge for et synlig alternativ utenfor.
Anders Dahl Monsen, styreleder, Unge Kunstneres Samfund
Umiddelbart: det er synd å miste den jevne tilgangen på en paviljong som er MEGET sentralt plassert i Giardini og alltid er sikret stor oppmerksomhet hvis man gjør jobben riktig. Dette så vi med fjorårets event kuratert av Elmgreen & Dragseth. En slik suksess burde spore til videreføring og sammenarbeid heller enn brudd. Vurderer man å ta i bruk arenaer utenfor Biennale-området, som mange, og stadig flere nye deltakerland, må gjøre vil man aldri få den samme oppmerksomhet rett og slett fordi publikum ikke har tid til å finne frem i den økende jungelen av utspredte ad-hoc events. Men situasjonen kan fremtvinge en ny kreativitet med tanke på utstillingsmodeller, nye samarbeid, performativitet eller aktivisme. Eksil kan føde uante frukter.
Eivind Røssaak, førsteamanuensis, kritiker
Kommende bok: Between Stillness and Motion: Film, Photography, Algorithms (redaktør, Amsterdam University Press, 2010).
