Ernesto Netos skulpturer er ment gi oss drømmeaktige pusterom fra vår hyper-virkelige tilværelse. Ved hjelp av installasjoner som aksentuerer en kroppslig erfaring, formidler han en erfaringsbasert tilværelse der sanselig nytelse, begjær og glede står høyt. Derfor har Netos utstilingsproduksjon de siste årene dreiet mot totale arkitektoniske installasjoner som omslutter betrakteren rent fysisk, og som tar utgangspunkt i forholdet mellom kropp, skulptur og rommet som omgir dem. Men et slikt totalt Neto-univers, som vi har sett i f.eks. The Malmö Experience (2006) i Malmö Konsthall og Ernesto Neto: The Edges of the World (2010) ved Hayward Gallery i London, glipper i det kuratorisk grepet til Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst i Oslo. Å vise Neto i et retrospektivt format, ser ut til å fordre et mer avgrenset og objektorientert verksbegrep, et verksbegrep som Netos erfaringsbaserte og stedsspesifikke kunst rett og slett ikke passer inn i.
Vanligvis knytter Neto utstillingene sine sammen med helhetlige utstillingsideer som tar utgangspunkt i arkitekturen i utstillingsrommene. Denne gangen er utstillingen satt sammen for å representere bredden i hans kunstneriske produksjon. Femten kunstverk fra de siste ti årene er valgt ut og montert med tanke på deres ulike karakter som objekter. Det handler om variasjonen av ulike organiske former, hvordan materialet benyttes på ulike måter og om de står på gulvet, henger i taket, festes på veggen eller danner negative eller positive skulpturrom. Vi får blant annet se to ulike veggbaserte verk, to takhengte verk, to skulpturer vi kan gå inn i, en skulptur vi kan tråkke på, en videoinstallasjon og en skulpturserie vi kan kle på oss. I iveren etter å eksemplifisere bredden i ulike betrakterposisjoner hos Neto, hans ulike skulpturelle fremgangsmåter og varierte materialbruk, ser Astrup Fearnley Museet ut til å ha mistet fokus. Formålet med Netos ulike verktyper er jo ikke variasjonen i seg selv, men hvordan de kan påvirke forholdet mellom betrakteren, skulpturene og rommet.
Et eksempel er Stone Lips, Pepper Tits, Clove Love, Fog Fog fra 2008. Den store installasjonen er laget av tynt, delikat og gjennomsiktig nylonstoff som er strukket over et finérskjelett i tre. Den kan minne om en gammel dinosaur-rekonstruksjon fra naturhistorisk museum som det er mulig å tre inn i. Men, arbeidet ble laget for et rom på Hayward Gallery i London, og er egentlig for stort for rommet det får tildelt på Astrup Fearnley Museet. Den står tett inntil Anselm Kiefers dystre bokhylle av bly, noe som både skaper merkelige assosiasjoner i møte med Netos univers av begjær og nytelse. Dessuten reduserer det inntrykket av skulpturens totale form og dens forhold til utstillingsrommet.
Et annet eksempel er Simple and Light as a Dream fra 2006. I pastellgrønt og -gult nylonstoff, fylt med små isoporkuler, minner den om et vakkert organisk kosedyr fra Ikea, der den henger i taket. Men arbeidet gir ingen følelse av universell og eksistensiell likevekt, slik Netos skulpturer noen ganger gjør. Belysningen ovenfra, som vanligvis har en mild effekt, slipper nesten ikke gjennom fordi rommet nok en gang er for lite. Skulpturen kan bare betraktes fra undersiden, og det kreves derfor mye innsats og bevegelse rundt i rommet for å få øye på at den er konstruert i en perfekt «Caldersk» inspirert likevekt. Kunne vi sett skulpturen på avstand, som ved Tanya Bonakdar Gallery i New York i 2006, ville en slik elegant lek med gravitasjonskreftene vært synlig umiddelbart. Hos Astrup Fearnley Museet begrenses betrakterens perspektiv, noe som fører til at den totale opplevelsen forringes.
I Eurekinside (2010) og Variation on Color Seed Space Time Love (2009) blir det motsatte et problem. Her får arbeidene for mye luft, de sentreres i rommene og den hvite, harde og maktfulle arkitekturen ved museet dominerer.
I Astrup Fearnleys gjentagende interesse for å kanonisere samtidskunsten gjennom retrospektive utstillinger og visninger som «tar pulsen» på samtiden, fungerer denne utstillingen som symbol på den manglende selvbevisstheten museet har rundt sin egen rolle og deltakelse i en slik praksis. Innen samtidkunstfeltet er tanken om kunstverk som enkelte og avgrensede objekter på ingen måte noen selvfølge, og det er spesielt merkelig å se Netos praksis, som en nærmest rendyrket erfaringsbasert kunstner, bli gjort om til en serie enkeltverk.
Vi slukes derfor sjelden opp i denne utstilingen, og muligheten til å overgi seg helt til Netos verden uteblir. Men, nettopp bruddet med den overveldende og forførende totalestetikk som Neto er kjent for, kan i beste fall fungere som en kritikk av dette sanselige universet, der begjær, nytelse og glede står høyest. Selv om slik kritikk neppe er intendert fra museets side, er det en fin anledningen til å reflektere over Netos prosjekt, ja bokstavelig talt se det fra utsiden.
Netos kunstnerskap har vokst frem i tandem med spektakulære kunstmuseer, den såkalte biennalekulturen og et aggressivt markedet for monumental samtidkunst i en global kontekst. Sammen med bl.a. Olafur Eliasson, Pipilotti Rist, Carsten Höller, Thomas Saraceno og Anish Kapoor er Ernesto Neto en viktig representant for installasjonskunstnere som deler en interesse for underholdning, betrakteropplevelse og fenomenologisk erfaring.
Spørsmålet blir om slike kunstnerskap klarer å ta det erfaringsbaserte perspektivet tilbake fra en digital og kommersiell virkelighet, og i stedet gjøre det tilgjengelig som en mer ideell sanselig erfaring og som et objekt for kritisk refleksjon. Eller om de bare overfører det sanselige konsumet til en annen sfære, der samtidskunsten nå inngår i kultur- og underholdningsindustrien.
