Vil gi unge kunstnerskap et løft

UKS' nye leder Johanne Nordby Wernø vil at institusjonen skal hjelpe frem unge kunstnere ved å produsere deres første, viktige utstilling. Men først på programmet står mer etablerte kunstnerskap.

Johanne Nordby Wernø
UKS’ nye leder Johanne Nordby Wernø. Foto: Niklas R. Lello.

Johanne Nordby Wernø, som inntil nylig var Kunstkritikks norske redaktør, er nå i gang med jobben som daglig leder for Unge Kunstneres Samfund, UKS. Det er allerede klart at institusjonen i større grad ønsker et utstillingsprogram basert på innsendte søknader om utstillingsplass, og at den nye lederen gjerne vil nå et bredere publikum enn det institusjonen har hatt til nå. Kunstkritikk har snakket med Nordby Wernø for å høre mer om hennes tanker omkring UKS’ rolle, og om de første utstillingene under hennes ledelse.

Hvordan fungerer dette med juryering i praksis?

Vi skiller mellom småskalaprogrammet og fullskalaprogrammet. Det førstnevnte, som består av prosjekter med kortere varighet, mindre omfang, som seminarer, artist talks osv., settes sammen av daglig leder. Fullskalaprogrammet, det vil si de store utstillingene, juryeres derimot i fellesskap av UKS-juryen, det vil si styret og daglig leder, på basis av innsendte søknader. Det har lenge vært slik at UKS har en søknadsfrist på våren, men utvelgelsen har til tider vært kombinert med en aktiv invitasjon av kunstnere. Med fire utstillinger i året sier det seg selv at det da blir mindre plass til juryerte utstillinger. Vi skal fortsatt ha mulighet til å invitere et fåtall prosjekter, men det skal være åpenhet om at de er invitert og ikke juryert. Invitasjoner er viktige fordi vi slik kan plukke opp lovende kunstnerskap tidlig og utvikle noe over lang tid, men for meg er det veldig viktig at majoriteten skal juryeres fra søknadsbunken. Jeg synes dessuten at det er naturlig at et utstillingssted med UKS’ ressurser setter opp utstillingsfrekvensen noe. Nå øker vi antallet fra fire til seks.

Toril Johannessen
Toril Johannessen, Impossible Pictures, 2013.

Det ser ut til å være en viss revitalisering av «open calls» internasjonalt. Det kan hevdes at fjorårets Berlin-biennale brukte metoden som en problematisering av ideen om demokratiske metoder. Nylig har det  svenske prosjektet Curatron dukket opp, med programvare som gjør at søkerne selv velger hvilke prosjekt som skal få utstillingsplass. Har dere diskutert andre utvelgelsesmetoder enn å bruke jury?

Jeg synes både Berlin-biennalens bruk av open call og Curatron er interessante grep, og du skal ikke se bort fra at vi på sikt vil se en utvikling og variasjon i hvordan vi setter sammen programmet vårt. Men demokrati er ikke veien å gå for å lage et godt program, og det er ikke slik at vi på UKS på en veldedig måte skal kuratere inn våre egne medlemmer. Vi juryerer fra bunken, fordi bunken er bra. Det er mer enn nok av sterke, unge kunstnere som vi kan gi mulighet til å få sin første, viktige utstilling på et betydelig visningssted. Dét har veldig lite med demokrati å gjøre. Men dette gjelder galleridelen vår; UKS som medlemsorganisasjon skal selvfølgelig være demokratisk. Jeg ønsker meg mye mer aktive medlemmer som møter opp på årsmøtet, deltar i fagpolitisk arbeid og er med å skape et fellesskap. Men som kurator driver jeg altså ikke med demokrati.

Du har vært veldig klar på at du ønsker å jobbe med kunstnere som er i etableringsfasen. De første kunstnerne som stiller ut, Toril Johannessen og Ivan Galuzin, er vel ikke akkurat eksempler på det. Ved å satse på så etablerte aktører, skaper man vel også en basis som mer uetablerte kunstnere senere kan nyte godt av?

Toril Johannessen
Toril Johannessen, Impossible Pictures, 2013.

Jeg ser godt at Johannessen ikke er kroneksempelet på den profilen vi ønsker å ha i forhold til å velge ut kunstnere på et bestemt trinn i utviklingen, men utstillingen hennes kommer som resultat av at det kom en åpning i programmet høsten 2013. Under gjennomgangen av søknadsbunken for 2014 identifiserte vi hennes prosjekt som et som kunne realiseres på kort tid. Dessuten var det en kunstner jeg hadde lyst å jobbe med og en spennende utstillingsidé. Og tross den oppmerksomheten hun har nytt, særlig etter Documenta, er Toril akkurat like ung som de øvrige på programmet.

Et annet ønske du har ytret, er at du vil nå ut til et bredt publikum. Johannessen er en interessant kunstner i så måte, ettersom hun forholder seg til vitenskapelige spørsmål uten å være bundet av vitenskapelig metode, noe som åpner opp for en refleksjon omkring grunnleggende spørsmål på en inkluderende måte. Når du begynner ditt virke på UKS med Johannessen , kan det også sees som uttrykk for et ønske om å bryte ned ideen om at det finnes et skille mellom én vanskelig, akademisk kunst og én som er lett og tilgjengelig?

Jeg er veldig stolt over at programmet mitt begynner med en utstilling av Johannesen. Det er jo mange kunstnere som lefler med ulike fagfelt og vitenskaper, men jeg synes det er sjelden det gestaltes på en så vellykket måte som hos henne. Prosjektet hun skal vise hos oss handler om den nevrologiske kodingen av minnet om rom og sted, noe alle åpenbart kan relatere seg til. Ved siden av en monumental installasjon kommer hun til å presentere tegninger basert på skisser hun gjorde som barn. Hun leser seg godt opp på det fagfeltet hun jobber med, men hun makter å gjøre stoffet allment relevant.

For meg er det neste navnet på utstillingsprogrammet, Ivan Galuzin, et navn uløselig knyttet til det selvorganiserte. Finnes det noen ekstra utfordringer når du som kurator for et white cube-galleri, jobber med et slikt kunstnerskap?

Ivan Galuzin
Ivan Galuzin, X (glue cheese slim) og X (glue cheese fat), 2013. Foto: Vegard Kleven.

Nei, det er på ingen måte noen større utfordring å vise hans arbeider på UKS, enn noen av de andre kunstnerne vi viser. Han forholder seg jo faktisk ganske lojalt til verkskategorier som skulptur, maleri og installasjon, og i utstillingen hos oss kommer ti store lerreter til å være sentrale verk. Galuzins kunstnerskap har utviklet seg veldig siden den gangen han drev TAFKAG, Galleri Galuzin og Brown, Dude Project Loft. Innsatsen han la ned i den scenen var kjempeviktig, men grunnen til at vi ønsket oss hans prosjekt nå er nettopp at det er preget av en vilje til å gå videre. Selv om han har hatt mindre soloutstillinger andre steder, ser vi at vi kan være det riktige neste trinnet på veien det later til at han går. Timing er veldig viktig når vi velger utstillingsprosjekter til fullskalaprogrammet. Vi er opptatt av å finne de kunstnerskapene som er på «rett» sted i sin utvikling, og som kan få det nødvendige løftet en velprodusert og substansiell utstilling kan gi. Generelt sett kan man si at kunstnerne som får solo hos oss ikke skal være fullstendig nyutdannede, men ikke for langt inn i karrieren heller, og utstillingshistorikken bør tilsi en stor – gjerne den første – velprodusert solo nettopp nå.

Dere skal vise flere kunstnerskap basert på performative praksiser. Tror du disse formene har en spesiell posisjon i forhold til det å åpne opp samtidskunsten for et bredt publikum, fordi dette gjerne er praksiser som har et kritisk og bevisst blikk på det å eksistere i en sosial situasjon?

Vi har på ingen måte juryert dette programmet med tanke på å kommunisere til flere, og bare fordi et verk eksisterer i offentlig rom, betyr ikke det at det kommuniserer lettere med publikum. Programmet er utelukkende basert på en tro på kunstnerskapene, og en tro på at vi treffer på riktig sted, til riktig tid i kunstnerskapet. Et hvilket som helst kunstnerskap som vi har tro på, kan formidles, fullstendig uavhengig av medium og tematikk. Det arbeidet som skal skje med kommunikasjon og formidling, det skal skje alle andre steder. Rolleforståelse er viktig for meg, og formidling er del av min jobb, og ikke av kunstnerens.

Ivan Galuzin
Ivan Galuzin, Yugoslavia as an Atlas of Your Body, 2013. Foto: Vegard Kleven.

Bildetekstene til denne artikkelen vil bli oppdatert med verkstitler.

Leserinnlegg