Verden sett i farger

Fotografiene som vises på Museet for Samtidkunst denne vinteren utgjør Egglestons første serie i fargefoto, og er fra perioden 1966 – 1974. Men selv om dette kan regnes som en historisk utstilling, oppleves bildene påfallende aktuelle. Her kan man puste lettet ut etter et tiår med en tysk kanon av ekstrem perfeksjonisme. Egglestons bilder påminner oss om at det å jobbe med fotografi faktisk handler om å se, og å imøtekomme den verden vi lever i, hvor utilstrekkelig og lite perfekt den enn måtte være.

De 88 fotografiene i utstillingen er valgt ut fra 2200 dias som Eggleston har tatt på reiser gjennom de amerikanske sørstatene. Eggleston fotograferer den verden man møter når man kjører bil i USA, skilt, biler, butikker, fortau, forlatte installasjoner av ulike slag. Her er ingen highlights, dette er USA´s bakgård, det som ikke er elsket. Bildene har en utpreget snapshot-karakter, og motivene kan virke uvesentlige men også hemmelighetsfulle. Det er ikke åpenbart hvorfor fotografen har festet seg ved de enkelte motiv. Hva er det med de røde ketsjupflaskene på hjørnet av disken utenfor en pølsekiosk, eller solen som treffer en orange murvegg, eller en grønn bil sett fra innsiden av en rød bil?

Eggleston har gitt serien tittelen Los Alamos, som er navnet på en av de små byene der han har fotografert. I denne byen lå det en fabrikk som utviklet atombomber. Det var en liten by med en stor hemmelighet, kanskje det er dette Eggleston sikter til med denne tittelen. Med utviklingen av atombomben kom også bevisstheten om at mennesket kunne utslette kloden. Med en slik vinkling kan man se bildene som en form for arkivering av en verden i ferd med å forsvinne. Her minner Eggleston om den franske fotografen Eugene Atget. De ser sine omgivelser på samme måte. På begynnelsen av forrige århundre vandret Atget rundt i Paris med sitt enorme storformatkamera på ryggen og fotograferte det han så; gater, butikker, portrom og parker. Han arkiverte det gamle Paris som var i ferd med å forsvinne. Han gikk så og si med moderniteten stampende i helene og samlet på fortiden. Men hans bilder viser ingen kjærlig nostalgi til motivene slik man kan finne i for eksempel Cartier-Bressons bilder. Atget hadde et blikk som søkte tomheten. Den samme følelsen finnes hos Eggleston. Han søker vekk fra begivenhetenes sentrum, og utpeker det uvesentlige som vesentlig.

Men Egglestons fotografier er mer enn miljøskildringer fra en tapt tid. Her er noe man ikke helt kan sette fingeren på, noe som skaper spenninger i hvert enkelt av de tilsynelatende tilfeldige motivene. Midt i det kjedelige oppstår det en uimotståelig intensitet, som kommer av bildenes formale kvaliteter. Det er lett å se at farge og komposisjon er nøye uttenkt. Her er ikke det vesentlige hva som er fotografert, men hvordan. Wolfgang Tilmans er en annen fotograf som bruker form, struktur og farge som bærende elementer i sine bilder. Men der Tilmans sjarmerer oss med humor og sans for det vakre, med nærhet til personene og gjenstandene han fotografierer, er Egglestons fotografier langt mer alvorspreget. Han er nærmest provoserende når han avbryter motiver i utsnittet, og han demonstrerer, gjennom valg av utsnitt, en tilsynelatende likegyldighet i forhold til det som avbildes. I Tilmans fotografier møter vi en elsket verden, slik er det ikke hos Eggleston. Han viser frem det fortapte, og gir det betydning først når det blir til bilde, og da gjennom omstendig bearbeidelse av motivenes farger.

Eggleston valgte for sine bilder den dyreste og mest avanserte kopieringsteknikk som fantes. Med dye-transfer-teknikken separerer man hvert fargesjikt og trykker dem individuelt. Dette gir mulighet for en ekstremt intens fargemetning i bildene, som ikke er mulig med vanlig fargekopiering. Dye-transfer var lenge vanlig å bruke i reklamebransjen, det gir bildene et grafisk preg, og skaper dermed en større avstand mellom bildet som objekt og avbildningen i motivet. Ved bruk av denne kopieringsteknikken er det som om fargene så og si løsrives fra motivet og legger seg i billedflaten. Eggleston transformerer dybde til flate så bildene nærmer seg grafikk og maleri. Det smeller i fargene. Det gløder i den gule murveggen, og rødfargen i ketsjupflaskene vibrerer mot pølsekioskens hvite vegg.

Egglestons fotografiske arbeid representerer et viktig oppgjør med den amerikanske fotohistorien. Det er som om han vil gjøre fotografiet mindre transparent og mer tydelig som det objekt det også er. I dette oppgjøret kan man tenke seg at han har sett mot malerihistorien generelt og den amerikanske abstrakte ekpresjonismen spesielt. Den intense røde linjen i fotografiet fra pølsekiosken glir tvers over midten av billedfeltet og gjentas nederst i bildet. Den gir direkte assosiasjoner til Barnet Newmans stripemalerier. Bildet av en beige bil parkert foran en oransje murvegg som bader i et intenst vamt sollys gir den samme vibrerende overflateflølelsen som i maleriene til Mark Rothko. Mens i bildet av den grønne bilen bak den røde gir linjene fra bildøren asosiasjoner til kubismen. Kanskje hemmeligheten i Egglestons fotografier ligger i at vi ser to ting på samme tid. For Eggleston slipper ikke fotografiets realisme, men setter det opp mot den abstrakte formen. Det oppstår hele tiden brudd mellom fotografiet og det fotograferte. Det er som om rommet og flaten, innholdet og formen lever hvert sitt liv.

Los Alomos er en vandreutsilling, kuratert av Thomas Weski og Museum Ludwig i Köln. Men det er Museet for samtidskunst selv som har hatt ansvaret for opphengingen. Bildene er hengt i en lang rekke gjennom tre rom, fordelt etter tema, personene, skiltene, bilene, hushjørnene osv. Dette virker som en litt visjonsløs presentasjon av innleid utstilling. Med enkle grep kunne dette blitt en langt mer interessant presentasjon. Om man er ukjent med Egglestons bilder kan de virke både meningsløse og kjedelige. Med litt veiledning ville man lettere forstå hvordan disse bildene kan leses, og her kunne mye vært gjort med en litt mer gjennomtenkt opphenging. Spesielt ved å ta større hensyn til fargenes betydning, som er så vesentlig for Eggleston. I utstillingskatalogen – som er et prakteksemplar av en bok utgitt av Museum Ludwig, kan man følge en farge- og komposisjonsmessig logikk, som gjør at bildene tilfører hverandre forståelse. Det er idet bildene taler til hverandre at betydningen oppstår. Dette kunne med fordel vært fulgt tydeligere også i monteringen av utstillingen.