I en raus selvomtale innledningsvis i katalogen hevdes det at årets utgave av den nordiske biennalen Momentum – Tunnel Vision – bringer sammen kunstneriske og kuratoriske ideer, og en grad av konsentrasjon som savner sidestykke i Norden. Det er å ta munnen litt full. Momentum 8 fremstår akkurat så konsentrert, i betydningen fokusert, som utstillinger med en fire mann stor komité av kuratorer og tjuefem kunstnere kan forventes å være. Spennet er imidlertid ikke i seg selv et problem. Noe av styrken i årets utgave av Momentum er tvert imot hvordan den omfavner denne nær uunngåelige heterogeniteten. Temaet for utstillingen, «tunnelsyn», er egentlig ikke et tema i noen samlende forstand. Spesifikt nok til å anspore og samtidig åpent nok til å kunne brukes om en lang rekke urelaterte fenomener, løper tunnelsyn-begrepet snarere som en snedig søm gjennom utstillingen.
Riktignok ikke uten at det av og til oppleves litt hult og retorisk. Når man hevder at kunstnerne som stilles ut kjennetegnes av å ha «utviklet sin egen logikk», altså at de har tunnelsynet som metode, er man vel farlig nær det tautologiske? Hva sier det oss annet enn at de er kunstnere, liksom? Da fungerer begrepet bedre som samfunnsdiagnose. Tunnelsynet er, ifølge kuratorene, en overgripende teknokulturell tilstand skapt av den stigende «personaliseringen» av internett, hvor vi på bakgrunn av vår individuelle søkehistorikk fanges i såkalte «filter bubbles»; videre er det en etterstrebet mental tilstand, bevitnet av den økte etterspørselen etter psykotropiske stoffer (som hjelper oss å fokusere); og, sist men ikke minst påstås tunnelsynet, med en lett eksotifiserende gest, å være betegnende for det nordiske lynnet, her eksemplifisert ved Edvard Munch. De øvrige tekstbidragene er korte men konsise intervjuer, blant annet med personer fra andre fagfelt, som tar begrepet i nye retninger, inn i filosofien, nevrologien, biologien osv., osv.
En tredelte videotrailer av Edward Shenk ble sluppet i forkant av utstillingen. Videoen leker med konspirasjonsteorier og kan ses i forlengelsen av bildene som Shenk for en tid tilbake la ut på tumblr-en The Jogging; slagordpregede diagrammer som påsto fullstendig nonsensiske sammenhenger. Første del av traileren fremstår som en streit promofilm. Den åpner med en fjordidyll filmet fra luften. «This is Norway, home to scenic fjords, arctic beauty and lush landscapes». Så tas vi med til Moss, biennalens hjemby, der Munch (uttalt «Mansj» av tekst-til-tale-stemmen) levde isolert i fire år. Munchs selvvalgte isolasjon, forklares det, er eksemplarisk for vår tids teknovitenskapelige oppfordring til individualisme. Munch er altså den solipsistiske kunstneren, den asosiale nordboeren og det moderne, atomiserte individ i ett!
Der del 1 av Shenks trailer ironiserer over biennalens sprikende diskurs, går han i del 2 og 3 helt over styr. Statoil har en underjordisk dommedagsbunker får vi vite, og navnet til Anders Behring Breivik skjuler selvfølgelig et illevarslende anagram. Å projisere sammenheng på urelaterte begivenheter rundt oss er noe vi gjør til stadighet, ifølge nevrologen Leah Kelly, som er intervjuet i katalogen. Hun kaller dette for en «coping mechanism». Shenks konspiratoriske påstander er irrasjonalitet på høygir, helt blottet for troverdighet. Likevel har altså metoden hans en strukturell likhet med måten vi alle intuitivt forholder oss til verden på.
Den totale spilletiden på videoene på årets Momentum er denne gangen overkommelig. Foruten Shenks korte trailere, som ligger på nett og som man med fordel kan se på dataskjermen, har vi Joanna Lombards videoinstallasjon Orbital Re-enactments (2015), som er basert på kunstnerens barndomsminner fra oppveksten i et hippiekollekiv; Daniel Steegmann Mangranés kjappe tur gjennom regnskogen med et 16mm-kamera; Brody Condons Future Gestalt (2014), et slags rollespill med sci-fi-tema og en av skulpturene til Tony Smith som scenografi; Ola Pehrssons dokumentar Hunt for the Unabomber (2006); og Ryan Trecartins oppskrudde queer-melodrama A Family Finds Entertainment (2004).
Der Shenk er distansert, siterende, har Trecartins film et marerittaktig sug. Klipperytmen er manisk, de grelt kledde og sminkede karakterene babler konstant om seg selv på et sytete, lingo-infisert amerikansk, ofte henvendt til kameraet: en synkronisert vlogging av individuelle identitetskriser. Plutselige temposkifter vrenger stemmene til tynn kvitring. I god hjemmevideostil zoomes det i tide og utide og lesses på med uvedkomne visuelle og auditive effekter. Replikker gjentas som om de prøves ut foran speilet, selvopptatte rapporter av typen, «I’m sooo fucked», som gutten Skippy, filmens protagonist – gestaltet av kunstneren selv – sier flere ganger til et kamera som filmer ham i night-vision før han løper ut i veien og blir meid ned av en bil. «What the fuck was that?» spør sjåføren. «Some fucking fuckshit», svarer medpassasjeren hennes, etterfulgt av rå latter. Skippy ligger kvestet igjen i veibanen som den hysteriske selvmedieringens kollapsede fysiologiske bakside.
Momentum 8 er ikke helt uten overordnede tendenser. Påfallende mange verk opererer med et utvidet sensorisk repertoar. I tillegg til Momentum kunsthall og Galleri F15 i Moss inngår også Emmanuel Vigelands akustisk særegne mausoleum på Vinderen i Oslo som en satelitt. En annen multisensorisk henvendelse er den fete tåken som velter ut av inngangsporten til kunsthallen. Tåken stammer fra et verk signert Fujiko Nakaya, skapt av damp som trykkes ut gjennom mikroskopiske dyser langs gulvet.
Dette rommet er også startpunktet for Lundahl & Seitls interaktive performance Symphony of a Missing Room. Etter å ha stått og stirret et par minutter etter en kvinne som forsvant inn i tåken fikk man bind for øynene. Via høretelefoner begynte så en åndfull kvinnestemme å utstyre rommet med nye dimensjoner og koordinater, plutselige dører, kanter, passasjer som man måtte krøke seg sammen for å komme gjennom. Et par guidende hender hjalp til med orienteringen. Den nøye koreograferte, halvtimelange seansen foregikk i og utenfor kunsthallen og inkluderte en svingete biltur. Stemmens kvasi-sensuelle tone kjentes etter hvert noe enerverende, men den synsberøvede tilstanden holdt ved å fascinere – ikke minst det å gå hånd i hånd med et menneske man ikke kunne se. Opplevelsen min kretset mest rundt denne halv-intimiteten. I blant ble man forlatt et øyeblikk, før hendene dukket opp igjen og førte en videre. Den hjelpeløse tilstanden medførte en høy grad av selvbevissthet, som tidvis sto i strid med den altomsluttende opplevelsen det var lagt opp til.
Vaklingen mellom deltagelse og nevrotisk selvobservasjon er beskrivende for kunstrommets egenart som erfaringssted. Momentum 8 utforsker flere steder dette vippepunktet mellom kritikk og begjær, refleksjon og bruk. Paranoiapp, utviklet av Valia Fetisov, Dzina Zhuk og Nikolay Spesivtsev, er en spill-applikasjon man kan laste ned til mobilen. Den lar deg overvåke andre spilldeltagere, som i sin tur kan overvåke deg. Sissel Tolaas har utviklet en parfyme spesielt til Momentum 8. Duften blir distribuert som en liten flakong felt inn i ryggen på katalogen. I tillegg blir den presentert som installasjon, malt på veggene i et ellers tomt rom. Om man presser nesen mot veggen og tar et dypt drag kan man, med litt godvilje, kjenne dunsten. Felles for disse to prosjektene er at de flørter med en glidning mellom kunsten og de mer transparente objektene og vareformene som sirkulerer utenfor kunstkretsløpet.
Luktesansen ble også aktivert i møte med Christine Ödlunds spiral av kasser med nesler. Neslene utskiller en spesiell duft når de kommuniserer med hverandre. Ödlund oppfordrer altså til en olfaktorisk tyvlytting. Interessen for andre livsformers språk vitner om en nytenking av relasjonen mellom oss og omgivelsene våre. I takt med at kompleksiteten i systemene rundt oss avdekkes – eksempelvis planters sofistikerte måte å kommunisere på – synes menneskenes krav på særstatus stadig mer urimelig. En slik etikk får også næring fra den etter hvert nokså populære forestillingen om at vi lever i den «antropocene epoke». Uten å eksplisitt å trekke på dette tankegodset (i et intervju i katalogen snakker hun om bio-akustisk forskning, synestesi og teosofi), synes Ödlunds oppfordring om å lytte til plantene med nesen likevel å harmonere med et slikt perspektiv. Ferdinand Ahm Krag er tydeligere opptatt av disse ideene – i hvert fall om man ser hans produksjon under ett. Verket han viser på Momentum – en video med en pulserende sekvens av omskiftelige geometriske og antropomorfe figurer projisert på en intens guloransje grunn – opererer i et kryptisk-symbolsk register, og fremstår mest som en ekspressiv modell for antropocen-tenkningens holisme.
Stikk i strid med assosiasjonene som ordet tunnelsyn vekker, virker mange av kunstnerne på Momentum genuint opptatt av den livsverdenen vi deler. Botaniske livsformer foreslås som likeverdige språkvesener (Ödlund); det esoteriske behandles med behørig ironisk distanse (Shenk); det eksessive og komiske har eksistensiell nerve (Trecartin); det selvbiografiske er et sosialpolitisk relevant materiale (Lombard); teknologien brukes samfunnskritisk (Fetisov & Zhuk & Spesivtsev); og mennesket fremstilles som et sansevesen underlagt historiske, sosiale, nevrale og geologiske prosesser det ikke har oversikt eller kontroll over (Lundahl & Seitl, Condon, mfl.). Med dette i mente kunne man si at Momentum 8 egentlig er nokså omverden-interessert, uten å skilte denne orientering som et kunstpolitisk program. Readeren, første del av den todelte katalogen (andre del, viet bilder, kommer i august) støtter opp om dette inntrykket. Intervjuene er riktignok korte, men ambisiøse. Med dette vitebegjærlige, dialogsøkende supplementet iverksettes det motsatte av et tunnelsyn: nemlig et godt informert sveip over samtidens idélandskap. Selv om preposisjonen «over» her kanskje er litt villedende. Immersjon er moduset på Momentum 8, både for kurateringen og kunsten.
Edward Shenk, Momentum 8 Trailer Part 1.
Edward Shenk, Momentum 8 Trailer Part 2.
Edward Shenk, Momentum 8 Trailer Part 3.
