– Hvis vi mener for alvor at vi vil ha en mangfoldig og levende kunstscene så er profesjonalisering og organisering nødvendig, sier Miriam Wistreich til Kunstkritikk. Hun er Unge Kunstneres Samfunds nye daglige leder, og begynner arbeidet 15. februar neste år.
Wistreich kommer fra stillingen som kunstnerisk leder ved Hotel Maria Kapel, et residency og visningssted i byen Hoorn, en halvtimes kjøretur unna Amsterdam. Siden 2016 har Wistreich samarbeidet med Dea Antonsen, Ida Bencke, Elena Lundqvist Ortíz og Andrea Fjordside Pontoppidan om Laboratoriet for Æstetik & Økologi. Dette mikroforlaget har oversatt kritisk, feministisk teori til dansk, og fungert som en kuratorisk plattform.
– Laboratoriet har vært et sted hvor vi har utfordret hverandre til å være refleksive omkring privilegier og hva det betyr å bygge en feministisk metode i praksis.
Hun omtaler Laboratoriet som et rom for researchbasert, kuratorisk eksperimentering. Utstillingene deres beskjeftiger seg med posthumanistiske og økologiske spørsmål, og prosjektene deres tar ofte tid å utvikle. Laboratoriet kuraterte Mønstre i modstand, 2020-utgaven av den kunstnerdrevne biennalen Alt_Cph, som tematiserte forbindelser mellom håndverkstradisjoner og digitale teknologier.
UKS ble stiftet i 1921 for å ivareta unge billedkunstneres økonomiske og faglige interesser, og har drevet galleri i Oslo siden 1937. Wistreich mener dette gjør organisasjonen unik. – Jeg har tenkt at UKS er et sted det ikke finnes maken til i Europa, kanskje hele verden. Det er både en fagpolitisk organisasjon og et visningssted for samtidskunst, i tillegg har organisasjon en lang historie og den er veldig sterkt forankret i den norske kunstscenen, sier Wistreich.
– Hva er dine kuratoriske visjoner for UKS?
– Forgjengeren min, Rhea Dhall, har gjort noe spennende ved å gjøre institusjonen kunstnersentrert og tenke institusjonen som plastisk. Den modelleres etter kunstnerne, og ikke omvendt. Det gir gode kår for eksperimentering og gjør at UKS kan være en læringsinstitusjon hvor unge kunstnerne kan få sitt første større institusjonelle samarbeid. Men UKS er også en medlemsorganisasjon, og derfor er det viktig at medlemmene får noe ut av det som skjer. Våre medlemmer utgjør en stor «kunnskapsbank» som jeg er veldig nysgjerrig på å dykke ned i. Det er essensielt for meg å lære UKS og kunstscenen i Norge å kjenne, før jeg kan ha store visjoner om hva som er viktig for oss, eller hva jeg har lyst til å utfordre.
Wistreich forklarer hvordan hun som kunstnerisk leder av Hotel Maria Kapel ønsket å sette institusjonens problemer inn i det kunstneriske programmet. Visningsstedet har vært kunstnerstyrt siden 1979 og holder til i et kapell fra 1600-tallet. Både bygningen og organisasjonen hadde behov for profesjonalisering, og Wistreich snakker om transparens og om å gjøre institusjonens arbeidsmetoder til gjenstand for diskusjon. Programmet hennes tok utgangspunkt i begrepet «omsorg». – Målet var å løfte frem og anerkjenne det arbeidet, både kunstnerisk og institusjonelt, som vanligvis ikke synes, sier Wistreich.
Hun mener bevegelser som metoo og Black Lives Matter igjen gjør det tydelig hvordan alle ikke har lik adgang til kunstverdenen. – Diskriminering på grunn av kjønn og rase er mildt sagt ikke nye problemer. Inntil nå har det likevel lykkes det etablerte institusjonelle miljøet, å generelt sett lukke øynene for denne kritikken. Det kan vi ikke lenger. For meg er det tydelig at hvis det er noe vi alle burde beskjeftige oss med, så er det å finne ut hvorfor det er slik, og hvordan det kan være annerledes. Det vil være et stort spørsmål for UKS de neste årene, sier Wistreich.
– Hvordan kan en institusjon som UKS arbeide med spørsmål som dette?
– På Hotel Maria Kapel samarbeidet jeg med Staci Bu Shea fra Casco Art Institute i Utrecht om å lage en «care rider», et dokument inspirert av såkalte «access docs» fra disability-aktivisme, hvor kunstneren forteller hva de har bruk for for å gjøre et best mulig arbeid. Dette følges opp av «access note», et dokument hvor institusjonen tydeliggjør hvordan, og etter hvilke metoder og normer, den arbeider, slik at konteksten kunsteren trer inn i blir tydelig. Det er et forsøk på å sette i tale noen av de usynlige forventingene man har til hverandre i et arbeidsforhold, og det kan være én måte å arbeide på. Jeg er opptatt av en slags infrastrukturell kuratering som skaper det optimale utgangspunktet for kunstneriske produksjoner og utsagn.
– Samtalen om avkolonisering blir veldig raskt polarisert, og vi har sett opphetede diskusjoner både ved Kunsthøgskolen i Oslo og Kunstakademiet i København denne høsten. Hvordan vil du håndtere det hvis medlemsmassen i UKS protesterer mot en slik retning for visningsstedet?
– Jeg synes man må lytte til de som sier at det ikke er plass til dem, og jeg er ikke redd for å stå på den siden som krever endring. Det synes jeg er min plikt som privilegert, hvit kvinne. For mange av oss er denne debatten ny. Diskusjonen er følelsesladet og blir veldig raskt til spørsmål om vrede, skyld og skam, og vi må derfor først formulere verktøy som kan hjelpe oss å snakke sammen. Men det stiller store krav til oss alle og jeg kjenner ingen som sitter med alle svarene.
Wistreich har studert kunsthistorie ved Universitetet i København. Hun har en mastergrad i Interactive Media: Critical Theory and Practice fra Goldsmiths i London, og har deltatt på kuratorprogrammet ved kunstsenteret De Appel i Amsterdam. Wistreichs forgjenger, Rhea Dall, ledet UKS fra 2016. Den 1. november i år begynte hun som direktør for Overgaden i København.
