Uklart om nykonseptualisme

Jonas Ekebergs kulturkommentar i Morgenbladet i slutten av november der han skisserer en norsk nykonseptualisme med Einarsson, Faldbakken og Engh i spissen møter motstand. I denne kommentaren kritiserer billedkunstner Elin T. Sørensen Ekebergs bruk av konseptkunstbegrepet og stiller spørsmålstegn til en institusjonskritikk som går hånd i hanske med kunstinstitusjonenes behov.

Billedkunstner Elin T. Sørensen om Jonas Ekebergs kulturkommentar i Morgenbladet 28.11 – 4.12

Jonas Ekebergs kulturkommentar i Morgenbladet i slutten av november der han skisserer en norsk nykonseptualisme med Einarsson, Faldbakken og Engh i spissen møter motstand. I denne kommentaren kritiserer billedkunstner Elin T. Sørensen Ekebergs bruk av konseptkunstbegrepet og stiller spørsmålstegn til en institusjonskritikk som går hånd i hanske med kunstinstitusjonenes behov.


Det tråkkes på gassen og kuttes i svingene i Jonas Ekebergs kulturkommentar i Morgenbladet 28.11 – 4.12. Der plasserer han Gardar E. Einarsson, Matias Faldbakken og Marius Engh i front av den nykonseptualistiske minibølge som skummer innover norskekysten. Dette er sansynligvis smigrende for trekløveret, men er det en tjenlig diskurs for deres kunstnerskap eller kunsten i alminnelighet?

Ekeberg regner opp noen tendenser fra 60-tallet fram til nå, uten å gi en god nok forståelsesramme for konseptkunstens mottakelse og virkning i norsk kultursammenheng. Når han skreddersyr en isme for 3 kunstnerskap virker kategoriseringen unyansert. Et hovedtrekk ved kunstproduksjonen i dag er at utøverne sjelden forholder seg programmatisk til én retning.

I artikkelen Maktutredning: Kunnskapsregime eller motmakt? skriver Kjetil Jakobsen at Marcel Duchamp bruker en innside/utside-autoritet når ”han stiller ut kunstverker som er kunstverker i kraft av at de ikke er kunstverker”. Ved å ta avstand til det aktuelle språkspillets konvensjoner dekonstruerer han kunsten. Richard Mutt (a.k.a. M. Duchamp) og hans Fontene (urinal) fra 1917 kan fortsatt regnes som en topp skåring når det gjelder å spille noen et puss. Man kan si at Duchamp dro ut en av kunstens grunnsteiner og dermed raserte fasaden. Trangen til å forstå ender ofte opp med at man slår inn noen spiker, men glemmer byggverket de skulle binde sammen. Det ville gitt en mer nyansert situasjonsrapport hvis man for eksempel hadde sett på nykonseptualistenes bidrag i sammenheng med Ingrid Book og Carina Hedéns virksomhet. Som professor på Statens kunstakademi jobbet Book i samarbeid med Hedén med å fremme forståelsen for idebasert kunst. Utstillingen Midlertidige utopier på Museet for samtidskunst var laget i samarbeid med Makt- og demokratiutredningen. Disse kunstneren jobber både intellektuellt, samfunnskritisk og med andre metoder enn nykonseptualistene.

Hvis noen av retningslinjene for denne ismen er provokasjon og store overskrifter kunne attityden like gjerne relateres til surrealistbevegelsen og dennes interesse for sexualitet, vold, dop og abnormiteter. Det grovkornede og lakoniske kan av og til virke som en opplagt addisjonskunst der A+B=kritikk: Handlegalskap på IKEA, et nyhetsinnslag på NRK som i Einarssons video South of Heaven eller en Microsoft logo, utsagnet ”Shut down” og en institusjonsvegg som i et verk av Faldbakken. Det snakkes om at kunstinstitusjonene er avhengig og nærmest fundert på institusjonskritikk. Innebærer ikke det at den kritiske strategien nøytraliseres? Hvis hverken arbeidene eller institusjonen følges opp av en offentlig kritisk debatt er det en fare for at verkene ender opp som utsmykking.

I intervju med Morgenbladet 21. – 27.11 etterlyser kunsthistoriker Ina Blom en kunstjournalistikk som utdyper kunstretningene tematisk og ikke bare konsentrerer seg om kunstner og verk. Med dette i minne er det synd at Ekeberg fokuserer så mye på enkeltes karrierer, som er av relativ karakter, og ikke bruker mere tid på å sette leseren inn i flere aspekter ved idekunstens innhold, historie og funksjon.

Elin T. Sørensen, billedkunstner

Leserinnlegg