Utstillingen viser 2000 lysbilder av dagligdagse motiver, sammen med 100 begreper i bestemt form entall.
Beathe C Rønnings «Konkretiseringer 2005-2008. 100 tomme begreper. 2000 fulle lysbilder. Eller omvendt». består av to deler. Et grid av 100 lyse trerammer tar monumentalt opp en hel vegg. Hver ramme inneholder et fotografisk trykk der det ikke finnes noe bilde i tradisjonell forstand, kun de grafiske tegnene etter trykk og fargekorrigeringsprosesser. Fotografiene er borte, og i stedet står det et ord i bestemt form i hver ramme. Her er det ikke hvilken som helst pikk, men pikken. Mobilen, takrenna, skjemaet, byggeplassen, gaven, baksetet, skinnjakka, unnskyldningen, feberen, osv. Rammene danner et grafisk mønster i kolonner og rader, nesten som en statistisk oversikt eller et abstrakt bybilde.
 |
| Beathe C Rønning, Konkretiseringer 2005-2008. |
Langveggen har to projeksjoner gående hvor 2000 fotografier fortløpende blir vist side om side. Motivene er dagligdagse og kan sies å tilhøre snapshotfamilien. Her er muligens bildene som ikke finnes i rammene? Men etter noen kjappe forsøk på å matche bildene med ordene i rammene, finner man ut at denne typen detektivvirksomhet ikke lønner seg. Bildene parres opp vilkårlig. Utvalget av bilder er absolutt ikke vilkårlig, men sammensetningen og rekkefølgen er det.
På veggen med rammene finner man en konseptuel lek. Kunstneren spør i pressemeldingen: «Finnes begravelser fortsatt? Finnes gresshopper? Finnes slåsskamper, kveldsmat, låver og parkbenker? Har de vekt og masse, tid og sted? Er det trist, er det rart, gjør det vondt, må det males, kan det bæres, skal det lagres?» De utvalgte begrepene som etterforskes blir gjennom bruk av bestemt form personlige og sammen danner de 100 rammene et portrett. Formelt sett minner dette om klassiske konseptuelle arbeid som også tok for seg spørsmål angående representasjon og semiotikk, a la Joseph Kosuth. Men fotografiene på den andre veggen peker i en annen retning. I og med at de er personlige snapshots kan også de sies å være i bestemt form. Roland Barthes idé om punktum, hvor en ytterst subjektiv tolkning av en spesifikk detalj i fotografiet blir overordnet når man tolker bildet, kommer opp når man ser disse projeksjonene. Hvert av Rønnings bilder har et eller annet i seg som kan oppfattes som et slikt punktum. Dette er ikke en lysbildefremvisning med snapshots a la Nan Goldin som også forsøkte å konkretisere folk og forhold, for å ha et håndfast bevis på pikken, festen, gaven, kysset osv. Rønnings langt mer lavmælte bilder tar i stedet for seg det dagligdagse: hjemmet, legekontoret, naturen, gata, bilder tatt fra tv-skjermen og mennesker.
 |
| Beathe C Rønning, Konkretiseringer 2005-2008, (installasjonsbilde). |
«Konkretiseringer 2005-2008» skiller seg fra Rønnings tidligere arbeid. Også disse handlet om å samle og presentere informasjon, noen ganger i geometriske konstellasjoner. I Everybody Look This i København i 1999 samlet Rønning informasjonen, da bestående av håndskrevne lapper og fotografier i en halvsirkel. Størrelser og antall har også betydd mye for hvordan Rønning organiserer og formidler informasjon. I installasjonen Er det virkelig dig, Gud? på UKS samme år, fant man 300 lapper og fotografier av ulike størrelser og farger sammen med 40 europapaller.
På Henie Onstad har Rønning gjennomført en oppstramming av informasjonen og presentasjonen. Borte er den lekne sammensettingen av lapper og fotografier hentet fra ulike kilder. I stedet blir man møtt med en kjølighet som kan forbindes med konseptuell kunst. Dette er et maktapparat i seg selv, en bekreftelse av sin egen viktighet. Rønnings tidligere installasjoner spiller på andre formspråk, som for så vidt også inneholder makt og en viss posisjonering, men aldri slike endelige uttrykk for makt.
 |
| Beathe C Rønning, Konkretiseringer 2005-2008, (installasjonsbilde). |
Man blir også oppmerksom på andre tydelige trekk fra kunstnerens side, som å vise etterlatenskapene fra trykkprosessen. Dette blir overdidaktisk og unødvendig. Projeksjonene på Henie Onstad-senterets strietapet gir arbeidet et utilsiktet hjemmekoselig inntrykk. Det finnes heller ingen sitteplasser i rommet for å se projeksjonene. Er dette et signal om at man ikke burde henge for lenge i rommet? Det er jo ikke kontemplasjon som skal dyrkes her, men «Konkretiseringer 2005-2008» er heller ingen one-liner man bare kan gå forbi.
Selv om «Konkretiseringer» ikke er det sterkeste kortet til Rønning er det denne type utstillinger Kunstnorge trenger flere av. Prosjektrom burde finnes i en eller annen form på alle de større kunstinstitusjonene i Norge. Det å presentere mindre utstillinger som byr på variasjon og viser ulike stadier i et kunstnerskap burde stå høyt i verdi. Det gir rom for å vise arbeid av kunstnere som definitivt fortjener et publikum.
