Fireåringen hjemme har blitt en fryktløs klatrer: sterk nok til å klare selv det han måtte ha hjelp til før, med kroppsbeherskelse nok til å ta i bruk andre hjelpemidler der styrken ikke strekker til, og fortsatt liten nok til at det går greit å ha ham klatrende og turnende på seg. Balanseleken, hengende i mine hender, mens han eksperimenterer med hvor det gir mening å spenne ifra med beina, hvor han oppnår likevekt, er en av de viktigste metodene han har til å bli kjent med verden og sin plass i den.
Følelsen av å ha sønnen min hengende på meg våkner i møte med konstruksjonsprinsippet som ligger til grunn for flere av metallskulpturene i Reinhard Haverkamps utstilling Kretsløp. Stålrør er festet til stramt spente vaiere og konstruksjonen lar enkeltdeler «sveve», holdt oppe av materialets egen styrke og spenningen skapt av formen kunstneren har gitt det. Det er flott utført, til tider virkelig pent, om ikke akkurat grensesprengende formalt eller konseptuelt. Det ville uansett være å be om for mye. Haverkamps prosjekt er å presse materialet til grensen for hva det kan makte, ikke over.
Verkene som har gitt utstillingen sin tittel leker også med balanse, men med en helt annen tyngde, selv om materialet er lettere. To store former i kryssfiner demonstrerer at Haverkamps utforsking av form og materialitet ikke bare kan appliseres i metall. Den største formen – et enormt, buktende Möbius-bånd – finnes igjen i andre av Haverkamps verk, men utført i det industrielle trematerialet endrer det fullstendig karakter. Figuren minner om en bilbane, og linjen fra småguttens konstruksjonslek til den maskuline skulpturtradisjonen blir helt tydelig, på en nesten rørende måte.
Tyske Haverkamp (f. 1954) har bodd i Norge i 23 år, i Bergen de siste 18. Han skaper kunst for utsmykning og har hatt en rekke oppdrag de siste årene, over hele landet. Mest kjent er kanskje Danseren, en stålskulptur som beveges av vinden, plassert i vannet utenfor konserthuset Kilden i Kristiansand. Også i Bergen er han representert i et av våre nye byrom utenfor svømmehallen AdO-arena, med en annen vindbevegelig skulptur i fjæren.
Bevegelige skulpturer dukker også opp inne i og utenfor Kunstgarasjen, men i mindre format – det er en salgsutstilling dette – og først og fremst satt i bevegelse ved håndmakt. Haverkamps uttrykk er enkelt og stramt, en videreføring av klassisk modernistisk skulptur, med sans for det organiske og bølgende i møte med det industrielle materialets fasthet og lette formbarhet. Dette er den populære modernismen, åpen og tilgjengelig, av og til morsom, ofte monumental, sannsynligvis varig, men uten åpenbare skarpe kanter. I møte med disse verkene blir jeg usikker på om jeg burde kjede meg eller om jakten på kritisk edge egentlig skyldes en nevrose jeg burde ha vokst av meg nå.
Særdeles prisverdig at det blir satsa på kunstkritikk i Bergen! Men Kristoffer Jul-Larsens kritikk av Reinhard Haverkamps utstilling på Kunstgarasjen påkaller kommentarar.
Dei mindre arbeida er mobile skulpturar. Mobilar har ein jo sett ein del av, og ofte er det eit problem at dei for snart repeterer seg, og blir kjedelege av den grunn. Eit trent blikk ville straks sett at Haverkamps arbeid skiller seg ut – ved dei har lang «levetid» med komplekse bevegelsar som vanskeleg lar seg føreseie. Vurdert på dei premiss som følgjer med genren ligg verka faktisk veldig langt framme. Eg synes dette forholdet er verd å poengtere når arbeidet blir undersøkt.
Mange av dei mobilane vi kjenner frå Haverkamps hand vender seg mot eit generelt, uspesifisert rom. Dei arbeider mot sitt nære eigenrom, ofte utan kontakt med ein konkret situasjon. Dette har dei felles med nær sagt alt vi ser av skulptur, uansett galleri, museum og stilretning.
Kretsløp-skulpturen på utstillinga kan representere noko avgjerande nytt i hans arbeid. Her er dimensjonar og rørsler komne i visuell og klar dialog med det konkret gitte rommet i Kunstgarasjen. Brått er det ikkje lenger skulptur for og i seg sjølv, men eit kontekstretta arbeid. Den tar rommet på ein heilt annan måte enn mobilane. Dette burde eit vakent auge forstått, og verdsett, med ein gong.
Ein kunstnar utdannar seg, arbeider hardt, og kjem omsider opp på eit nivå som er eksepsjonelt i vår andedam. Kritikeren anar uklart at her er det kvalitet, men lengtar meir etter tidsriktig og grensesprengande innhald. Reultatet blir ein velvillig tekst der dei nedvurderande signala sit tett («pent», «ikke akkurat grensesprengende formalt eller konseptuelt», «salgsutstilling», «populær(e) modernisme(n)», «uten åpenbare skarpe kanter»).
Misforstå meg rett. Det er heilt OK at han misliker kunstretningar som spring ut frå modernismen. Men den nevrosa han har er jo uinteressant for meg som lesar. Skriv heller informert om kunsten.