Hvordan du enn forholder deg til dette, og om du aldri så mange ganger løper opp og ned trappa, står du i denne utstillingen midt i hele det modernistiske prosjektets skrikende feedback av motstridende impulser; maleri mot anti-maleri, teori som den nye rocken (noe som ser ut til å gjenta seg med jevne mellomrom), og teksten som en slagmark for kampen mellom form og innhold.
1.
Det er få ting som fungerer så godt, om man har til hensikt å holde fast den interesserte delen av publikum i galleriet – samtidig som man vil støte vekk den uinteresserte delen, som å belemre den hvite kuben med sorte kvadrater. Hvis du i tillegg gjør det med god grunn er det uvilkårlig en slik polarisering du oppnår. Jeg noterer fra hjørnet mitt at flere av de menneskene som allerede var til stede da jeg kom fortsatt er i lokalet, midt i en stri strøm av inn- og utflux, og det er ikke bare fordi de er venner av venner av galleristen til kunstneren og så videre. Det er faktisk noe som holder en igjen. Som suger en fast i sverten. Og det er muligens det samme som støter andre bort. Hva ligger for eksempel i en tittel? Alle fedre som av forskjellige grunner har det vanskelig med å helt oppfylle sin rolle ovenfor sine barn – og det gjelder i høyeste grad også meg – vil føle seg litt uvel ved denne tittelen. Hvor mange fedre kan ikke kalle seg en «dysfunctional male parent» lizm? Nå er det kanskje ikke slik denne tittelen skal leses – den refererer egentlig til Kazimir Malevichs sorte kvadrat fra 1915 – men likevel; lest bokstavelig er det ikke til å unngå at det går et støt av skyldfølelse gjennom kroppen allerede ved pressemeldingens overskrift. Men egentlig handler det om teksten som tekst, som masse og form. Det sorte kvadratet til Malevich som vi aldri noensinne blir ferdig med er egentlig tekst, i så stor mengde at den er uleselig og danner dette ugjennomtrengelige kvadratet. Dette «parent» viser med andre ord til Malevich som modernistisk urfader. Og forståelsen av Malevich’ kompakte tekst står i konflikt med det monokrome maleriets historie som noe eterisk og sublimt. Det er i dette brennpunktet Dag Erik Elgins prosjekt oppstår, for så å avføde flere tenkelige veier ut av dilemmaet. For hva er egentlig denne teksten – svart på svart – og hva sier den? Hva i alle dager består den av? Er den muligens bare assosiativ der du i galleriets nedre etasje blir stående mellom to svarte sirkler der den ene bærer ordet «Blood» i midten, og den andre «Doubt»? Eller er den ene et svar på den andre? Følger tvilen som en konsekvens av blodet, eller leder tvilen ubønnhørlig til at blod vil flyte i følge en slags inkvisitorisk logikk? Eller er det muligens vokalen «o» vi skal se på i disse ordene, noe som kunne forklart hvorfor arbeidene er runde, i motsetting til overetasjens mer tradisjonelt kvadratiske? For der oppe er det noe annet som skjer i det de to nokså monumentale verkene også innlemmer en gridproblematikk som spinner som et edderkoppnett rundt de sparsommelige tekstuelle utbruddene. Nokså glatt og maskinelt, symptomatisk og sympatisk nok er det bare i tekstene vi ser spor av penselstrøk. Men også her virker teksten underkastet en assosiativ tankerekke, en underdiskurs til setningenes tilstedeværelse i bildet som tekst. Hvordan du enn forholder deg til dette, og om du aldri så mange ganger løper opp og ned trappa, står du i denne utstillingen midt i hele det modernistiske prosjektets skrikende feedback av motstridende impulser; maleri mot anti-maleri, teori som den nye rocken (noe som ser ut til å gjenta seg med jevne mellomrom), og teksten som en slagmark for kampen mellom form og innhold. Det er, for å si det veldig stille, en ikke så lite streng estetisk logikk som følges her; bare se hvor mange spørsmålstegn det får meg til å bruke. For å være konsekvent burde jeg ha publisert en kullsort rektangulær blokk som anmeldelse, men det ville gjøre min rolle som formidler mer problematisk enn jeg orker å tenke på. Jeg er nemlig i det siste gått lei av å bli konfrontert med folk som er gått lei av å bli konfrontert med meg – som om jeg lurte i hagen utenfor huset til folk om nettene og presset ansiktene deres ned i en anmeldelse ved frokostbordet når de intetanende heller opp en kopp kaffe. Jeg driver da ikke på sånn! Ikke ofte i hvert fall.
2.
 |
| Dag Erik Elgin, Dysfunctional Male Parent (detalj) |
Prøver å unnslippe det jeg faktisk har endt opp som der jeg farer mellom ytterpunktene på kartet i forfengelige forsøk på å unngå mine egne ekstremer. Prøver å blokkere ut assimilert teenage angst og prepubertal galskap, men kommer hele tiden tilbake til det faktum at jeg hadde det mye enklere før jeg fikk mobiltelefon og e-post. It´s a bitch, jeg hører til 1900-tallet, og jeg er ikke egentlig her. Tanken som melder seg er jo om disse to o-ene i ordet «Blood» i svart på en svart sirkel i underetasjen på Nivet-Carzon egentlig er de to nulltallene som definerer dette tiåret vi er i ferd med å forlate. Og om 6 år fyller Malevich svarte kvadrat 100 år, men før det skal vi feire jubileet for Nude descending a staircase av Duchamp. 6 er som kjent djevelens tall. Duchamp var til å begynne med aktiv i Paris. The plot thickens.
Ingressbilde fra Dag Erik Elgin, Dysfunctional Male Parent, Galerie Nivet-Carzon, Paris.
Annonse:
