Svar til Åsmund Thorkildsen

Det hjelper lite å si at du er MOT TEORI, når du opererer med en forestilling om hva kunst skal være – som dreier den sterkt i retning av håndverk og design.

Det hjelper lite å si at du er MOT TEORI, når du opererer med en forestilling om hva kunst skal være – som dreier den sterkt i retning av håndverk og design.

George Morgenstern svarer på Åsmund Thorkildsens kommentarer til hans åpne brev på kunstkritikk.no 31.03.06.


Kjære Åsmund,

Så du er MOT KUNST, MOT TEORI, men FOR SAMMENSLÅINGEN av kunsthåndverkfagene fra SHKS med hele SKA, i KHIOs nyopprettede fakultet «Visuell kunst». For ikke å nevne Nasjonalmuseet. Dette var allerede temmelig klart i ditt manifest qua utstillingskatalog. Til en viss grad er det også forståelig, gitt at du både har Ullevålsveien som arbeidssted og er direktør i Drammen for en av de konsoliderte museene. Det fantastiske er at du betegner din posisjon – som du deler med dine overordnede fra styrenivået opp til departementet – som «subversiv og destabiliserende». Det gjenstår bare å høre at toppene i næringslivet er dagens egentlige radikalere, men det har din sjef, rektor Butenschøn, allerede sagt.

Det er sannelig mye som blir snudd på hodet i denne debatten, som i virkeligheten er en kamp om hvem som skal bestemme over kunstutdannelsen (og begrepet kunst). Mens du og dine kolleger i Ullevålsveien etterlyser gjensidig respekt, harselerer dere over «kunstreligiøsiteten i den Hellige Olavsgate». Det er liksom studentene og de ansatte på SKA som er arrogante og defensive, plaget som de er av forandringsfrykt og berøringsangst. De på tidligere SHKS, som driver med keramikk, tekstil og smykkekunst, er liksom ofre for et hegemonisk kunstbegrep og sjangersjåvinisme. Stakkars folk! Det er bare å lese innleggene som kom i etterkant av mitt første brev, for å se at dette ikke stemmer. Ingen som har tatt SKA i forsvar har rakket ned på kunsthåndverk. Tvert i mot. Ingen i St. Olavsgate har sagt at det de driver med er mer avansert, renere, osv. enn det som gjøres i Ullevålsveien. Dette er en debatt mot stråmenn, Åsmund. De er gode å ha, skjønner jeg, når det i likhetens og samarbeidets navn egentlig er snakk om et kuppforsøk: et forsøk på å omdefinere kunst i retning håndverk.

Hvis det å trekke en grense mellom kunst og håndverk er strategisk, er ikke det å oppheve grensen noe mindre strategisk. Det hjelper lite å si at du er MOT TEORI, når du opererer med en forestilling om hva kunst skal være – som dreier den sterkt i retning av håndverk og design. Din forestilling er neppe tuftet på dagens praksis generelt, hvordan ellers forklare at så mange kunstnere er uenige? Hva gjør du med det praktiske faktum at det er noe som heter art/craft med egne markeder der ute i verden? Når viet Documenta sist store utstillingsarealer til keramikk og smykker? Hvor mange kunstskoler i den vestlige verden har begynt å slå sammen fine art og craft-linjene? Allerede med Munch, og i hvert fall Duchamp, har de håndverksmessige verdiene vært av mindre betydning for art proper, som du kaller det. Det er ikke craftsmanship som teller hos Picasso, Newman, Beuys eller Warhol. Tendensen har bare aksellerert de siste 30 årene, dvs. med kunstnere født ETTER 1940 som Joseph Kosuth, Cindy Sherman, Damien Hirst eller Kiki Smith, for å nevne noen navn i forbifart. Om ikke du regner disse navn som store, har de uansett vært viktige forbilder blant kunstnere selv. Kanskje har de til og med vært viktige for en del kunsthåndverkere. Spørsmålet er likevel ikke bare hvilke forbilder man har, men hva man gjør med dem i sin egen praksis.

Dette er kanskje ikke så tydelig, sett gjennom et postmoderne filter hvor «alt er tekst» (vokt dere for «alt er»-forklaringer, folkens), men tendensen i kunsten til de-skilling har vært uavbrutt i over 100 år nå. Det er sant nok at kunstnere beiter på mange marker, som du sier, ikke minst de verbalspråklige kulturområdene. For kunstnere har gresset imidlertid sjelden sett grønnere ut på kunsthåndverkets terreng – et terreng som kunsthåndverkere selv vil rømme fra i dag. Sånn sett ville en sammenslåing av SKA og UiO, slik som i Trondheim, vært langt mer naturlig. Men du, KHIOs ledelse og departementet vil gå motsatt vei og gjøre naboskapet mellom SHKS og SKA til art proper, nettopp ved å priviligere håndverksaspektet i kunsten.

Det å verdsette håndverket i en installasjon eller i et maleri er ikke det samme som å verdsette dem som kunst. I hvert fall ikke ennå. Et «godt maleri» er ikke automatisk relevant eller verdifullt som kunst. Dette er især kunstnere som velger pensler smertelig klar over i dag. Og for dem er det nok liten trøst i å høre at det de driver med, i grunnen er lik keramikerens oppgave «med å formgi et korpus, beregne tykkelse på gods, størrelse i forhold til profilforløpet, de to randsonene og kantstrukturene i bunn og topp av de fleste dreide keramiske arbeider, samt begitning og dekor.» Jeg er ikke en gang sikker på at en keramiker ville kjenne seg igjen i din beskrivelse.

For nå vil kunsthåndverkere omdefinere sin praksis og være kunstnere. Jeg får bare konstatere at det ikke synes å være særlig interndiskusjon i Ullevålsveien om dette. For all del, det må være greit å krysse gata. Mange har gjort det. Det som ikke er greit er å drive dobbelt bokholderi, der man på den ene siden krever kunst-status for sine arbeider, og på den andre siden tviholder på retten å bli vurdert på kunsthåndverkets premisser. Sånt har enkelte av dine kolleger på SHKS holdt på i mange år. «Medium-spesifikk kunst» heter det nå på KHIOs web-sider.

Det er imidlertid en stund siden kunst så entydig og uproblematisk kunne knyttes til medium. «Det er mulig generelt sett bare å være kunstner», skriver du, «men dette kan ikke være den mest relevante posisjon.». For det første: hvordan skal denne muligheten i det hele tatt forklares, uten å forstyrre selvfølgeligheten i bindingen av kunst til medium? For det andre, er det på ingen måte et unntak at kunstnere jobber i, eller får sine verk utført i, flere medier. De er ikke multi-kunstnere av den grunn, nye Leonardoer, men kunstnere generelt sett. I den grad de er å regne som profesjonelle, må dette innebære en faglig kompetanse som ikke er knyttet til et bestemt medium. Dette er ikke en type kompetanse kunsthåndverkslinjene i Ullevålsveien er kjent for å dyrke. Ekspertisen der krever respekt også, men den har vært knyttet til andre ting.

I det hele tatt å kalle keramikk et «medium» er ikke uproblematisk. – Et materiale, OK, men spørsmålet er hvor mye f.eks. et fat er i stand til å si utover bruksaspektet. Selv det metaforiske, om ikke begrenset, vil være knyttet til materialet og funksjonen. Denne begrensningen er også en egenart, der materialvirkninger ofte nettopp er fremhevet i keramisk kunsthåndverk. Du sier det selv når du velger en kopp, (etter eget sigende et stykke kunsthåndverk), og mediterer over en slik «skjønt formet gjenstand» og over forholdet «til funksjon og tingliggjørelse». Problemet er at du velger koppen «som kunst», men forholder deg til den som kunsthåndverk. Du kunne valgt et maleri eller et urinal, en gjenstand som allerede er blitt fremlagt av en annen som kunst, men da ville du meditert over flere ting enn skjønnhet og funksjon. Med mindre du ikke valgte å betrakte også dem som kunsthåndverk. Men da måtte du velge bort mye annet. Det kan være vanskelig å bære både i pose og sekk. Uansett har du allerede innrømmet at det er en ikke så uvesentlig forskjell mellom kunsthåndverk og kunst. At du sover godt med tanken på at kunsthåndverkets samfunnskritiske potensiale er større, er greit nok.

Til slutt, og apropos det å snu ting på hodet, skriver du at det er en misforståelse å tro at kunstnere selv er alene om å bestemme hvor grensene for kunst går. Visstnok er de ikke alene. Vi har jo kuratorer, kritikere, kunsthistorikere, museumsdirektører, og nå kulturbyråkrater, rektorer og styrer uten kunstfaglig representasjon. Det er ikke kunstnere, ikke naboskapet mellom beslektede men ulike praksiser, ikke en gang Teori som setter betingelsene, men strukturelle endringer i kunstlivet og nå kunstutdannelsen. Bestemmelsen om å opprette fellesfakultetet «Visuell kunst» kommer ovenfra, og det er merkelig at en «liberal, demokratisk innstilt småborger» som du, er villig til å overse tvangen i situasjonen. Er det så urimelig å overlate noe av bestemmelsen av kunst til de som produserer den?

Med vennlig hilsen,
George

Tidligere innlegg i debatten:

Åpent brev til Åsmund Thorkildsen, George Morgenstern, 31 mars, 2006

Mot kunst, svar til George Morgenstern, Åsmund Thorkildsen, 5 mai, 2006

Leserinnlegg