Superlesbe

Filmskaperen Barbara Hammer, som har lekt seg med lesbisk historie og myter i over 40 år, mener fysiske berøringen har vært avgjørende for hennes estetikk. Nå vises en rekke av filmene på Kunsthall Oslo.

Barbara Hammer i to livsfaser. Foto: Susan Wides.
Barbara Hammer i to livsfaser. Foto: Susan Wides.

Den amerikanske videokunstneren Barbara Hammer (f. 1939) er aktuell med en stor, retrospektiv utstilling på Kunsthall Oslo. Tross ærespriser og retrospektive utstillinger verden over, er hun fortsatt ganske ukjent i Norge. Hammer debuterte som kunstner i 1968, og kom ut av skapet som beinhard, lesbisk filmskaper i 1970. Kortfilmen Dyketactics fra 1974, er kjent som verdens første film som viser et lesbisk samleie. Hammers filmer utforsker menneskets mulighet til å utrykke seg selv gjennom lek og skapertrang, og er ofte gjennomsyret av en oppfinnsom og utforskende humor. Senere i karrieren ble hun stadig mer opptatt av historie, både den til lesbiske og homofile, og hvordan historien selv er konstruert. Hammers fragmentariske filmer speiler hvordan historien selv kun består av hint og deler som vi setter sammen. Filmene viser oss historier som kan gå tapt, og som samtidig aldri vil kunne gi en hel og endelig sannhet. Kunstkritikk møtte henne på Kunsthall Oslo, hvor hennes tidlige stumfilmer ble vist i bakgrunnen under intervjuet.

Du sitter midt i en retrospektiv utstilling med 27 av dine videoarbeider. Hvordan opplever du å delta på egne retrospektiver?

Dette er den femte retrospektive utstillingen, og jeg må innrømme at det er litt rart. Men jeg er 74 år gammel, så det må jo skje nå, jeg opplever at dette er tiden for det. Utfordringen er å ikke stivne som kunstner på grunn av retrospektivene, det tror jeg er en reell fare, at du ikke kommer videre når din fortidige kunst vies så mye oppmerksomhet. Jeg vil fortsatt skape nye verk, fortsatt prøve ut nye ting og ta nye risikoer.

Du har sagt tidligere at du ikke bare vil oppfattes som en lesbisk filmskaper. Men det lesbiske er noe du har tematisert særdeles mye, så da må du vel nesten regne med å bli kalt det?

Barbara Hammer, Dyketactics.
Barbara Hammer, Dyketactics.

Jada, jeg forstår at jeg kalles en lesbisk kunstner, eller en kunstner som er lesbisk, alt ettersom hva som betones. Men hvis arbeidet mitt bare er identifisert som lesbisk, så vil det holde et homofobt publikum unna. Ta en film som Resisting Paradise (2003), som handler om motstand under annen verdenskrig og undersøker hva kunstnere gjør i krigstider, den viser at jeg jobber med andre ting også. Filmen handler om kunstnere som Matisse og Bonnard, og ser på hva de og familiene deres gjorde under krigen, uten at en eneste homofil er med. Så det er synd om jeg blir ansett som kun en lesbisk filmskaper. Filmene bør dømmes ut ifra om de er gode, og med god mener jeg utfordrende. Det er standarden jeg setter for meg selv, jeg vil ikke lage en enkel film, en film du bare ser en gang. En god film avslører seg selv mer og mer for hver gang du ser den, som for eksempel Nitrate Kisses (1992), som handler om identitet hos lesbiske og homofile. Jeg kan fortsatt se den, oppdage nye ting og sette pris på det.

Den filmen undersøker som du sier homofiles historie. Siden du er en lesbisk filmpioner har det blitt din jobb å fortelle lesbiskes historie?

Jeg ble særlig interessert i historie av å lese Walter Benjamin, som skriver om hvordan historien fortelles via fragmenter, at vi kan si noe om en hel kultur gjennom små ting som blir gravd fram av arkeologer i framtida. Da jeg leste det, tenkte jeg at sånn kan jeg finne ut av vår lesbiske historie, for før Stonewall (opprør i Greenwich Village i New York i 1969, kjent som starten på homobevegelsen journ.anm) finnes det knapt noen kjent historie om homofile, og særlig lesbiske. Lesbisk historie og bilder av lesber ble bare laget av menn, og det var negative bilder. Så i en annen film jeg laget i år 2000, History Lessons, tok jeg disse negativene framstillingene og snudde dem på hodet. Jeg har vært opptatt av å gjenvinne historien og å få også den ut av skapet. Jeg vil fortelle om fantastiske kvinner, eller kvinner vi visste var fantastiske, men ikke visste at var lesbiske, som den amerikanske forfatteren Willa Cather. Hun ble født i 1876, og Nitrate Kisses åpner med hennes historie. Jeg tror at om vi ikke har et kulturelt grunnlag som lesbiske, vil vi bli assimilert (inn) i mainstreamkulturen enda raskere enn vi alt er i ferd med å bli. Så jeg vil minne om at vi har en historie og en kultur, hjelpe oss å identifisere den og gjøre krav på at den er viktig.

Er det fortsatt viktig om man er hetero- eller homofil?

Å si at dette er meg og min seksualitet er en viktig del av identiteten, selv om vi i dag vet at slike ting er flytende. Jeg var heteroseksuell da jeg laget noen av disse filmene, men jeg tror ikke jeg blir det igjen. Jeg har vært sammen med den samme kvinnen i 25 år, og vi er gift, men jeg kaller henne aldri min kone, det synes jeg er forferdelig! Jeg opplever at en kone er en som har en bestemt plass i hjemmet, og det følte jeg meg alltid så mistilpasset med. Jeg synes det er rart at homofile bruker slike utrykk.

Mener du at homofile blir for like heterofile?

Ja, jeg synes det, at man assimileres for fort og gir opp sin kultur. Alle er selvsagt unike, men disse forskjellene burde utforskes, ikke undertrykkes.

Kan du fortelle hva som skjedde i tiden etter Stonewall, da homofile og lesbiske fant sin identitet?

Barbara Hammer, Sync Touch.
Barbara Hammer, Sync Touch.

Det var en fantastisk tid! Jeg var skilt og singel og var klar for å utforske ting. Det var veldig mange som kom ut på det tidspunktet, hvem kunne si nei til det? Og så kom AIDS, og du så unge menn som gikk med stokk og døde som fluer. Det var veldig tøft, men det lesbiske bidraget til Act up, organisasjonen som kjempet mot myndighetenes ignorering av problemet, var omfattende. Det har vært utrolig å leve igjennom disse tiårene, hvem ville trodd at homofile ekteskap ville være lovlig i deler av USA i dag? Det trodde jeg aldri ville skje i min livstid. Og i dag er ikke homofili et tema for unge i urbane strøk lenger, selv om det er noe annet på landsbygda. Det er bra at det er akseptert, men det kan også bety at en kultur går tapt fordi forskjellene hviskes ut. Det er ikke negativt å være homofil lenger, men det er heller ikke så forskjellig.

Hva består denne forskjellen i?

Det at en hel kultur av kvinner kom før deg og fant glede i andre kvinner, det har ført til en egen lesbisk estetikk, vil jeg hevde. Min lesbiske estetikk dukker opp i 1970, da jeg kom ut av skapet, og jeg ga den et navn i 1974, da jeg laget Dyketactics. Det er min første film med lesbisk sex.

Og verdens første også, ikke sant?

Ja, vi tror det. Så hva skjedde med meg da? Jeg hadde vært heteroseksuell i ni år, og så kom jeg ut av skapet, og for første gang tok jeg på en kropp som lignet min egen. Det var mer hud, mindre hår, den hadde samme fasong som min, jeg tok på noe som var som å ta på meg selv. Så mens jeg tok på en annen kvinne, ble min følelse av det taktile forsterket. Jeg begynte å se verden gjennom berøring, det er derfor filmene mine er så taktile. Jeg er en person som tenker mye med sansning, jeg kan føle hvordan ting jeg ser på vil kjennes mot huden. Den måten å tenke på oppsto da jeg kom ut som lesbisk, og er en del av min estetikk.

Det er derfor filmene dine har så mange kropper og hender?

Ja, jeg føler at sansning og berøring er nedprioritert i kulturen. Da jeg gjorde research på fenomenet, fant jeg bare en bok, skrevet av Aldous Huxley. Men det er berøring som er vår første sans, babyer føler før de kan se.

Siden du har laget verdenshistoriens første film med lesbisk sex har du kanskje noen tanker om Blå er den varmeste fargen (2013), Abdellatif Kechiche siste bidrag til den historien?

Barbara Hammer, Double Strength.
Barbara Hammer, Double Strength.

Ja, det har jeg, jeg har skrevet om den filmen, og jeg har blandede følelser for den. Jeg gikk inn i kinosalen og jeg har aldri sett en så vakkert lyssatt framvisning av «lesbiske kropper», som jeg så i den filmen. Men da jeg gikk ut av kinoen, følte jeg meg ikke bra, ikke som kvinne og ikke som lesbe. Og da jeg forsøkte å formulere det, tenkte jeg at det var som å ha sett fransk porno: veldig estetisert og mykt, unaturlig fordi det var så vakkert. Og så følte jeg at hele filmen handlet om å vise lesbisk sex, for etter hver sexscene, ble det kuttet til en folkemasse: en gay pride parade, en demonstrasjon, en gatescene. Hvis du ser på filmens form, ser du hva innholdet er, det har vi lært av McLuhan. På en måte sier han: her er lesbisk sex på gata! Kjærlighetshistorien mellom eleven og den eldre jenta er ikke helt utviklet. Det gjelder særlig Seydoux, som spiller en kunstner vi ikke kommer inn på. Og når vi leser intervjuene med skuespillerne i etterkant, hvor det kommer fram at de led og at de brukte falske vaginaer, hvor lesbisk er det? Den sterkeste kritikken har kommet fra hun som skrev tegneserieboka filmen er basert på, Julie Maroh.

Hun har sagt at filmen helt mangler lesbiske, er du enig i det?

Ja, det er jeg.

Ulikt Blå er den varmeste fargen er det mye lek og humor i filmene dine.

Ja, lek er en annen del av min estetikk. Siden jeg ikke lager filmer for et kommersielt formål, synes jeg at jeg i hvert fall må ha det gøy mens jeg holder på. Det er viktig å ha det moro, livet er for kort til å la seg hemme. Vi må være mennesker så komplekse og fulle av følelser som vi kan. Veldig sterke krefter forsøker å holde oss nede.

Superdyke (1975) er en slik morsom film, der går blant annet du og noen venner rundt med en vibrator i butikken Macy’s. Hva tenker du om at seksualitet er blitt en så stor del av offentligheten nå? Det virker på meg som om det dere kjempet for på 70-tallet, en fri og mer åpen seksualitet, er overtatt av markedskreftene og finnes overalt?

Jeg ser det ikke overalt, jeg ser ikke folk som går rundt med en vibrator på Macy’s.

Men du ser reklamer for vibratorer i alle kanaler?

Ja, det er sant. Men vi har enda ikke anerkjent den mannlige overgangsalderen, vi snakker generelt fortsatt ikke om overgangsalder. Vi godtar ikke rynker, vi ser på dem som en svakhet, ikke som et tegn på erfaring. Så det er fortsatt mange forandringer som må gjøres på seksualitetsfeltet. Hvor ofte godtar vi og setter pris på transkjønnede? Og et stort uløst spørsmål i våre vestlige samfunn er fortsatt hudfarge.

Kanskje er det sånn at seksualitet har en mer framtredende plass i kulturen i dag, men kun med perfekte, photoshoppede kropper og i kommersielt øyemed, mens dere sto for retten til å utrykke kroppenes mange forskjeller?

Ja, absolutt, det var en feiring av forskjeller; av føflekker, gamle mennesker, bryster med hår, alt mulig. Men jeg forsøker bare å vise hvordan jeg er med kunsten min, så jeg kan ikke snakke for hele 70-tallet. Se på den visningsflaten der for eksempel, de filmene som vises i dette rommet er mine tidligste verker. Den videoen vi ser nå, viser meg før jeg kom ut av skapet og jeg var ikke lykkelig da. Hehe, jeg har sex med en fyr mens jeg blåser opp ballonger. Jeg visste ikke hva jeg gjorde, men jeg jobbet med følelser og intuisjon. Jeg laget filmer basert på følelsene mine uten å intellektualisere dem. Jeg gikk dit lysten tok meg, stolte på meg selv og reflekterte over det senere. Det ble motsatt da jeg ble mer moden på 90-tallet, da tenkte jeg først: hva er historie? Jeg ville lage fragmenterte filmer fordi historie er fragmenter.

Så denne videoen hvor du har sex med en mann var et forsøk på å utforske følelsene dine, hvorfor du ikke var lykkelig?

Ja, det ser jo sånn ut i hvert fall, at jeg kjeder meg. Jeg kunne ikke si der og da hva som var feil, men jeg kunne spille det ut. Og i dag kan jeg sette ord på det. Men jeg tror mange kunstnere jobber på en måte hvor de ikke helt vet hvor verket er på vei.

Barbara Hammer, {ITALIC]Bent Time{enditalic}.
Barbara Hammer, Bent Time.

Leserinnlegg