Jeg var nok ikke alene om å ikke ha så veldig store forhåpninger angående hvem som skulle bli ny direktør ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Jeg kan ikke si at jeg hadde noen desiderte favoritter blant de søkerne som var offentlige, men man kunne jo i det minste drømme om at det skjulte seg noen spennende navn blant de anonymiserte søkerne. Blant de mer kvalifiserte offentlige søkerne var Hanne Beate Ueland, direktør for Stavanger Kunstmuseum, Jarle Strømodden, direktør for Vigelandsmuseet i Oslo, Leevi Haapala, direktør for Kiasma i Helsinki og Nasjonalmuseets egen samlingsdirektør, Stina Högkvist. Det ble riktignok en av søkerne som var unntatt offentlighet som fikk jobben, men om det var en overraskelse, var det også temmelig skuffende, at Nasjonalmuseets styre nå har valgt å ansette en leder uten relevant kunstfaglig bakgrunn. Den nye direktøren, Ingrid Røynesdal, er utdannet statsviter og klassisk pianist og har mangeårig ledererfaring som direktør for Oslo Symfoniorkester og Edvard Grieg Museum i Bergen, men mangler erfaring og formell kompetanse fra det visuelle kunstfeltet.
Selv om det i senere tid har blitt vanlig å ansette alt fra musikere til dyreparkdirektører som ledere for norske kunstmuseer, er det første gang at det skjer på Nasjonalmuseet at man ansetter en direktør som ikke har bakgrunn fra kunstfeltet. Internasjonalt er det er svært uvanlig at lederen for et Nasjonalmuseum ikke har solid kunsthistorisk kompetanse. Det burde være en selvfølge å velge museumsledere som kan inngi tillit i fagmiljøene, og som i kraft av sin faglige innsikt er i stand til å være en sterk representant for kunsten i den større offentligheten. Men snarere enn å styrke Nasjonalmuseets kunstfaglige profil, noe det sant å si kunne ha vært behov for, fremstår denne ansettelsen som en svekkelse.
Røynesdal går inn i jobben med uttalt entusiasme på kunstens vegne, men hva slags forståelse hun har av kunsten hun skal arbeide med, virker helt i det blå. I et kort intervju med magasinet Kunst fra 2019, avslører hun en affinitet for klassisk, figurativ kunst. Jeg tar vel å merke for gitt at ansettelsen av Røynesdal som leder ikke betyr at Nasjonalmuseet nå vil reversere alle oppdaterte diskurser om samtidskunst og arbeid med representasjon og mangfold til fordel for fullt fokus på konservativt europeisk maleri. Det er likevel betenkelig at Røynesdal ikke har noen profesjonell kunstfaglig profil, samtidig som det lurer noen ganske spesifikke private preferanser i kulissene.
Man kan innvende at direktøren for et så stort museum som Nasjonalmuseet først og fremst har en administrativ lederstilling og personalansvar for rundt 400 ansatte. Antakelig er det også noe av grunnen til at det er en del kunstfaglig sterke ledere rundt omkring som ikke har søkt på denne jobben. Det er fullt forståelig om folk som trives med å jobbe tett på kunsten, ikke ser det å være direktør for det konsoliderte Nasjonalmuseet som drømmejobben. Man kan heller ikke se helt bort fra at det kan være sterke fagpersoner der ute som ikke vil ønske å lede et museum som samarbeider med etisk problematiske sponsorer som Fredriksen-søstrene. Uansett er det synd for Nasjonalmuseet og for det norske kunstfeltet at vi nå har en leder som rett og slett kan være dårlig forberedt på hvilke faglige diskusjoner og komplekse, sammensatte problemstillinger hun kan komme til å måtte stå i, både internt og i offentligheten.
Særlig med tanke på at det har vært stilt spørsmål ved Nasjonalmuseets integritet på grunn av sponsorsamarbeidet med Fredriksen-søstrene, og at vi er i en situasjon hvor det rettes krav og forventninger til museene fra alle mulige kanter, er det viktig at direktøren har en viss kunstfaglig tyngde. Det er alltid en god ting å gå til en ny jobb med en viss ydmykhet, men når en leder går til jobben med ydmykhet fordi hun mangler sentral kompetanse, har vi et potensielt problem. Det er nærliggende å frykte at en leder som mangler tilhørighet til fagmiljøene kan ha desto større gehør for politiske, populistiske og kommersielle styringsforsøk. Senest i forbindelse med stormen rundt Christian Krohgs maleri Leiv Eiriksson oppdager Amerika (1893) fikk vi demonstrert at politikere både til høyre og venstre på det politiske spekteret hadde problemer med å forstå prinsippet om armlengdes avstand, og vi har behov for museumsledere som er i stand til å stå imot den typen innblanding. Og for å sette det litt på spissen: Om det skal være noe poeng i å forsvare armlengdesprinsippet, må de offentlige museene faktisk styres ut fra faglige vurderinger.
Styreleder Maria Moræus Hansen omtalte Røynesdal som en «ung og moderne leder» da hun presenterte henne for pressen i går, og sa til NRK at det særlig er hennes «ambisjonsnivå på vegne av kunst og kultur» styret har latt seg imponere av. Hva disse luftige ambisjonene konkret sett handler om, synes uklart – foreløpig fremstår det bare som den type svada man lirer av seg i en søknadssituasjon. Denne ansettelsen er i alle fall et veldig tydelig signal: det er helt åpenbart at lederegenskaper trumfer kunsthistorisk kompetanse. Det kan godt være at Røynesdal er en utmerket leder som kan gjøre en god jobb ut fra sine forutsetninger. Det problematiske her er diskvalifiseringen av fagkunnskaper, og at det synes å ha blitt en dominerende holdning at det for en kulturleder ikke er så viktig å ha dybdekunnskap om det fagfeltet man skal lede. Det er som nevnt ingen ny tendens her i landet, men det har nådd et foreløpig høydepunkt med denne ansettelsen. Det er en tendens som kan sees i sammenheng med at kunstfagligheten mangler anerkjennelse og status, noe som igjen er forbundet med anti-intellektuelle strømninger og en populistisk kulturforståelse.
