Ved første øyekast ser OSL contemporary ut som åsted for en kommende boklansering. En scene bestående av to elegante skinnstoler, flankert av et salongbord med tre pent stablede eksemplarer av Ane Mette Hols nye bok, Drawing Literature, er som rigget for en kunstnersamtale. Den nedstrippede atmosfæren gjør overgangen fra Ane Graffs visuelt forlokkende skulpturer, som inntil nylig okkuperte lokalet, merkbar.
Innrammede sider fra Hols bok henger stumme på veggene. Sidene ser ut som de er fra et testeksemplar fra trykkeriet, med grafiske hjelpemidler som fargebokser, filnavn og kuttelinjer fortsatt intakte. I første gruppe henger de fire innledende sidene av boken, der tittel og forfatter følges av en blank side, så innholdsfortegnelsen, og deretter første kapittel. På den fjerde siden presenteres verksinformasjonen til Untitled (Blank Paper) (2011), mens den neste rekken av utdrag et par meter bortenfor, har hoppet til sidene 20-24. Den elliptiske presentasjonen fortsetter over totalt seks rekker med utdrag, og forårsaker for eksempel at kunsthistorikeren Erlend Hammers tekst til boken, Of Technique & Consequence, plutselig brytes midt i. Utelatelsene skaper et savn og dermed en dragning bort til bøkene på bordet.
I boken blir det klart at bildene på veggen er uhyre forseggjorte originaler, der Hol har tegnet 24 av sidene, med alt av tekst, layout og installasjonsbilder møysommelig gjengitt. De håndlagde kopiene er så skannet og inkludert i den ferdige boken som erstatninger for de opprinnelige versjonene, og skiller seg ut ved å være trykket på et ruere papir enn resten av boken. Om man er bevisst på Hols grep, er det mulig å se spor av den nitide kopieringen, som i Drawing Literature p. 42 (2020). Her har hun tegnet av et fotografi av det tidligere verket Untitled (Artificial Light #3) no.1 (2014), som igjen er en reproduksjon av pappemballasjen til en lyspære, laget ved å tegne den originale pakningens farge, tekst, strekkode og på en eske i tilsvarende størrelse. Emballasjen har altså først blitt rekonstruert, så fotografert i utstillingssammenheng, gjort klar for trykking, og deretter tegnet for hånd. Prosessen, med reproduksjoner som reproduseres i flere ledd, er til å bli forvirret av.
Boken har ellers formen til en konvensjonell kunstnerbok, med en oppsummering av Hols karriere og anerkjennende tekster skrevet for anledningen. Formatet fremhever samspillet mellom de ulike versjonene av de ofte repeterte motivene, noe som bidrar til å skape avstand til kunstneren som avsender. Samtidig har boken en synliggjørende funksjon: Hols hånd kamufleres gjennom den strenge avbildningsmåten, hvor hun i praksis fungerer som en menneskelig kopimaskin, men blir med bokens sammenstillende karakter mer fremtredende. Særlig gjelder dette noen dobbeltsideoppslag der installasjonsbildet er halvt tegning og halvt fotografi. Under dette spillet mellom original og kopi, ulmer spørsmål om autentisitet.
Hol har i løpet av kunstnerskapet gått fra å appropriere andre kunstnere og tekster, til nå å kretse om sine egne tidligere verk. Gjenvinningen abstraherer det opprinnelige verket, kler det i stadig nye drakter. En av Hols tredimensjonale rekonstruksjoner, som forestiller en eske med tegneark, Untitled (Blank Paper) (2011), returnerer senere i boken i verket Grey Literature (2018), der hun har tegnet en utstillingsplakat som inneholder et fotografi av det første verket. Tegnepapiret, det bokstavelige grunnlaget for kunstpraksisen hennes, blir motivet. Hol viser stadig tilbake til tegneaktivitetens materielle og tekniske betingelser, og gjør med det medieringen til motiv.
Hols metode slekter på Pictures-generasjonens utfordring av originalitet og eierskap gjennom gjenbruk av massekulturens bilder, men hennes forhold til disse begrepene er mer uavklart. Hos Hol er den personlige investeringen, via det møysommelige håndverket, et vesentlig aspekt. Det er som om hun driver gjøn med kunstens besettelse av autentisitet. Undrende spør en seg hvorfor verkene med ett ble mer interessante når man visste at de var originale tegninger. For genererer denne egenskapen ved bildet egentlig så mye annet enn en økning i dets økonomiske verdi i kraft av å være et unikat, og en fascinasjon over kunstnerens imponerende tekniske beherskelse av mediet?
Hols forsøksvis totale kapitulasjon til den inekspressive reproduksjonen søker å annullere den estetiske – altså erfaringsbaserte – dimensjonen vi har for vane å henvise til for å begrunne originalens verdipåslag. Dermed synliggjør hun hvordan bildets miljø, den sammenhengen det opptrer i, har det endelige ordet når det kommer til å bestemme dets status. Dette gjelder forøvrig ikke kun bildets verdi, men også dets beskjed: En visuell kultur spesialisert på å slite bilder løs fra deres opprinnelige omgivelse, fører også med seg en risiko for ideologisk glidning. Ikke rart kunstbildet vil tømme seg.
