Snarere enn katartiske opplevelser forbinder jeg samtidskunsten med flikkeret av lavintense emosjonelle responser som befinner seg på spekteret fra lett underholdt over mildt interessert til kjed eller forvirret. Oftere enn ikke, må verbal fortolkning til for å aktivere verket. Kuratoren for den tiende utgaven av Momentum, Marti Manen, vil denne emosjonelle apatien min til livs. The Emotional Exhibition er tittelen på biennalen som åpner for publikum denne helgen, og med det for alvor sparker i gang den norske sommersesongen. I pressemeldingen heter det at det er med følelsene, ikke språket, samtidens kompleksitet skal gripes an.
En annen vri Manen har gjort er å invitere tidligere utstillere til å lage nye versjoner av sine bidrag til biennalen. Det betyr et gjensyn med blant andre Knut Åsdam – som Kunstkritikk for anledningen har intervjuet – Olafur Eliasson, Saskia Holmqvist og Sissel Tolaas. Manen trakterer biennalens historie som om verkene som inngår i den utgjorde et fysisk tilgjengelig arkiv. Denne «nostalgien» foregriper tendensen til historiske og samlingsbaserte utstillinger som dominerer norske institusjoner de kommende månedene, som for eksempel Hverdagskunst som verdenskunst som åpnet i går på Akershus Kunstsenter, kuratert med utgangspunkt i Guttorm Guttormsgaards arkiv. Inntrykket er at en personlig tilgang på arkivet ligger til grunn for utvelgelsen, altså helt i tråd med den eklektiske samlingens opprinnelige impuls.
Kunstens allierte
Kunstsamling er en lidenskap heter det i pressemeldingen til Private Passion, Astrup Fearnley Museets mønstring av nyinnkjøpte verk fra samlingen, som åpnet 25 mai. (Anmeldelse på vei!). Museet åpnet samtidig en utstilling med Anselm Kiefers bøker og grafikk. Inngår her gjør uungåelig Zweistromland, de gigantiske og derfor permanent installerte bokhyllene i stål og bly som er blitt noe av et emblem for museet. Kunsthistoriker Sune Nordgren bruker i jubileumsboken til museet som kom ut i fjor, nettopp denne anskaffelsen til å portrettere Hans Rasmus Astrups som lidenskapelig samler, ydmykt ivrende etter å ta på seg ansvaret for et av samtidskunstens desidert minst «flippbare» kunstverk. Astrup Fearnley Museets mønstring tidligere i år av ung norsk samtidskunst, Sol og vår i januar, presenterte en annen modell for å tenke maktbalansen mellom kapital og kunstner, der kalkulerende alliansetenkning trumfet lidenskap som motivasjon for transaksjonen.
En umiddelbart mer tiltalende allianse er den mellom Kunstnernes Hus og de kunstnerdrevne initiativene de har invitert til å delta med gjestespill i programmet sitt. Om den første av disse utstillingene, med Destiny’s Atelier, skrev kunstkritikks anmelder at hun savnet en tydeligere refleksjon over utvekslingen av kapitaler og risikoen for å reduseres til et «dekorert rom» i institusjonen. Neste gjestespill er med bergensgalleriet Entrée, som benytter anledningen til å vise arbeider av Maria Brinch. Utstillingen, som åpner 25. juni, har tittelen Inya Lake og består av veggtepper som inkorporerer fotografi og maleri, i tillegg til skulpturer i furu og smijern. Brinchs tekstiler fungerer som et fang for dokumenter fra privatsfæren. 15. juni åpner Entrée òg en utstilling med Lina Viste Grønli i lokalene sine i Bergen. Vanen tro beveger Grønli seg i et mer lakonisk register, med kvist og tyggegummi tronende øverst på materiallisten.
I lys av nevnte tøying og spleising av institusjoner passer det bra at Unge Kunstneres Samfund denne helgen, arrangerer en ambisiøs todagerskonferanse – på Kunstnerenes Hus, hvor ellers? – viet «den uavhengige institusjonen». Konferansen skilter både et betimelig tema og en overbevisende deltakerliste. I tillegg til norske 1857, Louise Dany og Sørfinnset skole kommer blant andre Signal fra Malmø, New Theater fra Berlin, The Artist’s Institute fra New York og Lulu fra Mexico City – alle for å gi sitt bud på hvordan de små og mellomstore aktørene utfordrer tradisjonelle institusjonelle formater.
Portetter og dyrelyder
Kunstnernes Hus vil i år holde åpent i hele juli og startet sommersesongen i går, med åpninger av separatutstillinger med Jana Winderen og Morten Andenæs i hver sin overlyssal. Winderen presenterer en 30-kanals lydinstallasjon basert på opptak av kommunikasjonen mellom fisk krepsdyr og hvaler. Andenæs’ skarpstilte og sensuelle portrettfotografi lener seg til forskjell mot en mer utpreget sentimental-humanistisk bildetradisjon, men dusjet med subtilt tilkjennegitt kontekstuell bevissthet. Kunstkritikk kommer tilbake med en anmeldelse.
14. juni åpner Henie Onstad Kunstsenters utstilling med rundt femti portretter av fotografen Richard Avedon (1923–2004), et panorama over politikere, aktivister og kunstnere som satte sitt preg på det amerikanske samfunnet i andre halvdel av forrige århundre, fra borgerrettighetsadvokat Florynce Kennedy til en ikke-ennå-folkevalgt Donald Trump. Verdt et besøk er også utstillingen med den norske grafikeren Zdenka Rusova, hvis bilder av kunstsenteret beskrives som «abstraksjon med kobling til kroppens deler».
Femistiske initiativ
Ikke bare Momentum-biennalen graver i fortiden; da Bergen Assemblys introduserte årets program med et todagersseminar i begynnelsen av april, lovte de med tittelen Actually the Dead Are Not Dead at det sto spøkelser for døren. Hovedevenementet lar vente på seg til utpå høsten, men kjernegruppen har allerede begynt å røre på seg. I mai publiserte de et åpent brev til arrangøren av Nordiske mediedager der de oppfordret dem til å trekke invitasjonen til Steve Bannon. I et intervju med Kunstkritikk uttalte den ene av de to kunstnerisk lederne, Hans D. Christ, at det var naivt av arrangøren å tro at den kritiske journalistikken ville kunne hamle opp med en populist som Bannon på scenen. Utspillet statuerte kjernegruppens aksjonsklare positur.
Første reelle kunsthendelse i programmet skjer under paraplyen Parliament of Bodies, arrangementsrekken som Paul B. Preciado og Viktor Neumann organiserte til Documenta 14 i 2017. Under introdagene beskrev Neumann Parliament of Bodies etter Documenta som en slags vertsorganisme for stadig nye avlegger-samfunn. Denne praksisen tar de med seg til Bergen, hvor de vil introdusere allerede etablerte og nye utgaver av det de kaller «open form societies». Det første av disse, Society of Friends of Bergen, står for arrangementet Parliament of Bitches 15. juni, en heksete cocktail av diskusjoner, musikk, performance og screenings som skal hisse til angrep på forhatte kjenninger som kolonialismen og patriarkatet.
Bergen Kunsthall tar òg feministisk inititativ, om enn i sobrere former. Ved siden av å huse festspilluststiller Mari Slaattelids kystpanoramaer – anmeldelse på vei! – åpnet de 25. mai en arkivutstilling dedikert den amerikanske kritikeren Jill Johnston (1929–2010). Johnston er kanskje mest kjent som forfatteren av feministklassikeren Lesbian Nation (1973), men hun var også en toneangivende kritiker i NewYork-tidsskriftet Village Voice på sekstiallet, med en langt fra sjangertro spalte dedikert til den avantgarde dansescenen. Utstillingen inkluderer verk av kunstnere hun har skrevet om, som Andy Warhol, Les Levine, Sturtevant og Ken Okiishi.
Ut i naturen
Nordnorsk kunstmuseum åpner 15. juni en biografisk utstilling med den norske maleren Betzy Akersloot-Bergs (1850-1922) malerier, tegninger og fotografier, supplert med verk av kunstnere fra samme generasjon, som Elisabeth Sinding, Hendrik Willem Mesdag, Adelsteen Normann og Peder Balke. Mindre opprørt hav og goldt fjell-landskap blir å se i Sørlandets kunstmuseums mønstring av et utvalg fra sørafrikaneren William Kentridges filmserie Drawings for Projection, der opptak av hans eget atelierarbeid gjennom kreative manipulasjoner løftes ut av kunstproduksjonens prosaiske materielle forløp og settes i forbindelse med omveltningene som på den tiden pågikk i det sørafrikanske samfunnet.
For å komme dette underskuddet på naturromantikk i forkjøpet, åpnet museet i april en utstilling med nordiske fotografer fra Tangen-samlingen – Eva Klasson, Mette Tronvoll, Esko Männikkö oa. Tema er identitet og tilhørighet. Rundt et hjørne og opp en trapp, på Kristiansand kunsthall, kan en fra og med 8. juni, se naturen mer domestisert fremstilt, i svenske Johan Furuåkers sirlig stiliserte malerier av hager og grøntområder. Trondheim kunstmuseum presenterer òg variasjoner over patos, natur og nordisk identitet. Fra 15. juni og ut sommeren kan man på museets avdeling på Gråmølna se en større utstilling med A K Dolvens eksistensielt ladede, kroppsindekserende minimalisme, mens hovedbygget er okkupert av utstillinger med nestoren Håkon Bleken og skogbunnsobservatøren Jakob Weidemann, sistnevnte i en bred presentasjon som allerede har turnert norske museer en god stund.
I Margrethe Kolstad Brekkes utstilling på Hordaland kunstsenter, som åpnet i begynnelsen av mai og står ut denne måneden, er naturtemaet kombinert med en sjeldent handlingsorientert klimabevissthet, som med det løfter naturbegrepet inn i samtidens politiske virkelighet. (Anmeldelse på vei.) Noe av det siste man bør, er å etterlyse utstillinger kuratert rundt et aktuelt tema. Lite om noe er så avskrekkende som dårlig skjult frieri til tidsånden. Men jeg konstaterer likevel at fraværet av større idébaserte utstillinger er påtakelig når man skuer utover årets norske kunstsommer.
Kunsthall Trondheims sommerutstilling som åpnet i begynnelsen av mai, er kanskje det nærmeste vi kommer en mønstring samtidskunst kuratert rundt en samlende idé. Selv om temaet, erkjennelsen av menneskekroppens bundethet til sin materielle omgivelser, ikke er oppsiktsvekkende originalt, lover kunstnerlisten godt: Thora Dolven Balke, Ann Iren Buan, Brit Dyrnes, Tibor Hajas, Éva Mag, Francesca Woodman. I dag, 7. juni, dukker forfatteren Siri Hustvedt opp på kunsthallen for å forelese om ideene til den i sammenhengen relevante filosofen Margareth Cavendish (1623-1673).
Barnetid
Kunsthall Oslo gjorde suksess med den polstrede lekeplassen til arkitektkollektivet Assemble og kunstneren Simon Terrill i fjor. 30. mai innviet de oppfølgeren – denne gangen en mer konvensjonell utstilling, men med utvidede lisenser til besøkeren. Om du er en av dem som mener at Yngve Holens approprierte industrimoduler egentlig er til å klatre på, er det hit du skal. I tillegg til Holen inkluderer How the Universe Works bidrag fra Are Mokkelbost, Jennie Bringeaker og Christian Tony Norum, med flere, og inngår i kunsthallens ett-år-lange program rettet mot barn og unge. Allerede i slutten av juni er det duket for neste prosjekt – Rostockgaten skulpturpark!
Selv om Kunsthall Stavanger antakelig ikke tillater klatring i utstillingen til Holen – som de overtok etter Kunstnernes Hus og viser til over sommeren – har de også tanke for de små. Evan Ifekoyas The Gender Song beskrives som et forsøk på å queere musikkvideoformatet i den hensikt å gjøre slutt på begrensende kjønnskategorisering. Som for å understreke det oppdragende formålet, ligger det på hjemmesiden til kunsthallen et bilde av tre små blå stoler stående på stramt geledd foran en skjerm på veggen der det står «gender» med hvite versaler mot en rød bakgrunn.
For de som foretrekker mer diffuse beskjeder, åpnet Oslo-galleriet VI, VII i slutten av mai en utstilling med Sebastian Lloyd Rees’ haptiske malerier gnukket frem i gult og brunt på små papirark, med strøk som noen ganger minner om forstørrede insektbein med ørsmå hår løpende langsmed konturen. Renere linjer og mer luft finner en formodentlig i Espen Gleditsch’ utstilling på Podium i Oslo, med fotografier av møtet mellom ideologisk kodede arkitektoniske stilarter i den nordmakedonske hovedstaden Skopje. Utstillingen åpnet i går og ledsages av et seminar 19. juni, som bringer sammen arkitekturprofessor Mari Lending, kritiker Kåre Bulie og høyrepopulismeekspert Simen Ekern. På Noplace åpner tidligere Kunstkritikk-redaktør Ketil Nergaard en utstilling neste uke, hvorom lite foreløpig vites.
Oslobiennalen startet 25. mai opp sitt fem år lange program med kunst i offentlige rom. Kunstkritikks anmelder mente biennalens kombinasjon av relasjonelle formater og en haltende henvendelsesstrategi inviterte muligheten for forsvinning. Men Jan Freuchen, Sigurd Tenningen og Jonas Høgli Majors skulpturpaviljong Oslo samlede verk OSV., plassert mellom rundkjøringene på Økern, hvor man i tiden fremover kan se et voksende utvalg av verk fra Oslo kommunes kunstsamling, skal i hvert fall ingen steder med det første.
