Å mørklegge gallerirommet har de senere årene vært et tilbakevendende grep, blant annet i Apichaya Wanthiangs lyd- og lysinstallasjon på Munchmuseet eller da Tiril Hasselknippe viste lysbuer på Nitja, begge ved årsskiftet. Når kunstnerne velger å skru av visningsrommets spotter tolker jeg det som forsøk på å betone en sanselig opplevelse av kunsten. Å komme inn i et mørklagt rom gjør at øyet må omstille seg, først ser du ingenting, men ettersom pupillen utvider seg og tar inn mer lys, trer rommets objekter og detaljer fram. Dette er også tilfellet i amerikanske Doris Guos utstilling disorientations på VI, VII i Oslo, der jeg må bruke noen minutter på å se klart etter å ha kommet innenfor blendingsgardinene som skiller meg fra det solrike Bjørvika.
Da jeg har øynene med på laget igjen, ser jeg at fire projektorer står på pidestaller rundt om i galleriet. Tre av dem er inne i ulike bokser som ligner en gaveeske, et hagemøbel og en liten trapp. Den fjerde er pakket inn i et mørkt stoff og plassert under en svart krakk. Alle projektorene viser statiske bilder på veggen, disse er av objekter som er plassert inni projektorene, sett ovenfra. Noen av avbildningene er lette å tyde, som de to julekulene i angst (2023). Flere av lysbildene antyder bare en form, som den hvite, uskarpe sirkelen med hank i Bathroom Kitchen Confusion (2023), denne kan ses som blant annet en kopp, mugge eller vase. Objektene ser hovedsakelig ut til å være av hjemlig karakter, men deres hverdagslige funksjon er midlertidig opphevet.
Guo har tidligere også kombinert funnede objekter med egne bearbeidelser for å ta opp hvordan personlige og mer allmenne erfaringer sirkulerer i objektene vi omgir oss med. Blant annet har hun stilt ut malerier og tegninger foreldrene produserte under den kulturelle revolusjonen i Kina, før de flyttet til USA, sammen med fotografier tatt av Guo selv i morens atelier med et pinhole-kamera. I skulpturene Guestbook I og II (begge 2019), som ofte har hengt på veggen i Guos utstillinger, har hun videreført en kinesisk skikk der besøkende berører skulpturer og gravplasser for hell og lykke. Guestbook I og II er bronseavstøpninger av steiner der besøkere av utstillingen oppfordres til å «sjekke inn» gjennom å berøre overflaten.
Referanser til kunstnerens kinesisk-amerikanske bakgrunn er også å finne i utstillingen på VI, VII. Blant annet er prosjektorhuset som er formet som en trapp malt i en gul farge jeg leser i presseskrivet er hentet fra en kinesisk urtemedisin kunstneren assosierer med sykdomsperioder fra barndommen. Samtidig opplever jeg at utstillingen strekker seg litt vekk fra de håndfaste, sosiokulturelle referansene i Guos tidligere arbeider. En flekk rødvin tørker i bunnen av et glass i bottom of the bag (2023), projisert opp på veggen ligner den både blod og en ukjent organisme under et mikroskop. Projeksjonene og de skulpturelle projektorene ser ut til å søke mot noen mer universelle bilder og erfaringer.
I så måte gir også Guos tre, beksvarte mezzotinttrykk mening. Trykkene er laget gjennom en møysommelig etsning av kobberplater, som når de fylles med blekk avgir dypt svarte trykk. Tidligere av Guos trykk har vært vanskelige å orientere seg i og nærmest lest som en lek med hvor lite informasjon som trengs for at noe skal oppfattes som et bilde. I to av trykkene med samme teknikk som henger på veggene på VI, VIIs kontor, kan derimot omrisset av magneter skimtes i det svarte. Disse bildene later til å virke i form av seg selv og referere innover, da det svarte blekket kan minne om fargen til det svært magnetiske mineralet magnetitt.
Både trykkene og projeksjonene er kvadratiske, noe som får tankene over på polaroidbildet og Instagrams digitale videreføring av formatet. En av de sosiale medienes mandat er å ta vare på minnene våre, men det slår meg der jeg sitter i mørket at Guos bilder kommer nærmere hvordan det faktisk er å prøve å huske. Indre rekonstruksjoner av hendelser og situasjoner er gjerne vage og antydende, akkurat som Guos projeksjoner, og slik sammenstiller hun hva som skjer når en ting blir et bilde med hva som skjer når en hendelse blir et minne.
