Snakk litt med katten

Mercedes Mühleisens soloutstilling på Kunsthall Oslo skildrer en døende katt som livgivende kompost.

Mercedes Mühleisen, Dead Cat, 2017. Detalj. Foto: Kunsthall Oslo.

Internett er fullt av katter, de søteste av dem deles og likes, og holder internetts økosystem i gang ved å stadig opptre i nye jpgs, gif-er og videoer. Andre katter svinner hen og blir aldri sett igjen. Men via poetiske omveier og underfundig humor klarer Mercedes Mühleisen å gi nytt liv til en døende katt i den nye utstillingen på Kunsthall Oslo.

Å komme inn i utstillingen Dead Cat er som å komme inn i en grotte. Det er ingen lys foruten tre videoprojeksjoner som henger lik fakler mellom søylene i rommet. En bassdrevet lyd buldrer i bakgrunnen og skaper en illevarslende stemning. I hver av videoene svever en figur over en bakgrunn som ligner en mytisk elv eller skyformasjoner. Figurene er leireskulpturer som kunstneren har scannet og animert, den ene ligner en brun bylt, den andre er grønn og slankere, mens den tredje ligner en blå kappe som blåser i vinden. Figurene har fått hvert sitt ansikt, og det er disse ansiktene som fremfører Dead Cat, et skuespill for tre stemmer. Stemmene er maskinelt forvrengt, monotone med rullende R-er, og dette ligner på Mühleisens tidligere video, Lament of Fruitless Hen, hvor to antropomorfe fugler diskuterte eksistensielle problemer, om egget eller høna kom først. Denne gangen virker figurene å representere bakterier som forvandler et kattelik til kompost. Fortellingen er også mer poetisk, ord fra ulike betydningsområder settes sammen og danner et landskap av indre organer og naturfenomener. Igjen er menneskene fraværende i fortellingen.

Mercedes Mühleisen, Dead Cat, 2017. Detalj. Foto: Kunsthall Oslo.

«Snakk litt med katten», står det i et dikt av Olav H. Hauge, «det er han som er varast i garden.» Men i Dead Cat setter samtalen mellom bakteriene og katten i gang en forråtnelsesprosess – Yes, speak, say more, and it may start! – som visker ut kattens stemme og motstandskraft. Så snart dette først lille ryktet har fått fotfeste skyller det en flodbølge av bakterier over katten som spiser den opp innenfra: So follow the tide, deep into her hide. / Creep deeper in and up, / To peer out through her eyes.

Teksten er ganske mørk og morbid, men den er også vár og sørgmodig. Det er ikke snakk om en aggressiv horde av organismer som hensynsløst og skadefro angriper katten, de behandler den snarere med varme og respekt. Katten har vært deres skaper og vertskap, og verket kan ligne Björks kjærlighetssang «Virus», der en invaderende organisme fortærer det livet den samtidig elsker og er avhengig av. Humor er også et motiv i Dead Cat når bakteriene tørrvittig fantaserer om endeløse måltider: Never a meal without another. / Waiting in its shadow.

Måltidet skal snart ta slutt, men teksten og videoens langsomme bevegelser bidrar til å skape en stemning av ro, nødvendighet og optimisme. Etter denne katten følger det andre katter, naturen går sin gang.

Det er verdt å merke seg at det er bakterienes tale som forvandler den tidligere solide kattekroppen til en stinkende pøl: It is said, and that is how it becomes true. Kanskje kan vi overføre dette til den offentlige samtalen, hvor det som tidligere var uhørte uttalelser etter et par år med intense valgkamper fremstår som dagligdags. Hatefulle ytringer kan berede grunnen for ekstreme handlinger, og internetts oppmerksomhet om søte katter bidrar til å dekke over alvoret i situasjonen. Samtidig ligner katten på mennesker i mest populære bildene, og hvis det stemmer at katten er den mest oppmerksomme, kan en samtale med den vise seg å være svært lærerik.

Mercedes Mühleisen, Dead Cat, 2017. Installasjonsbilde. Foto: Kunsthall Oslo.

Leserinnlegg