Stian Gabrielsen er norsk redaktør for Kunstkritikk. Han er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, hvor han også er bosatt.
Stian Gabrielsen is Kunstkritikk’s Norwegian editor. He was educated at the Art Academy in Oslo, where he also lives.
Tegningene til Hanneline Røgeberg er treningsapparater for samarbeidet mellom hånden og øyet.
Maleriene til Luigi Zuccheri puster uanstrengt i sitt eget selskap.
Jerntronen står ledig, knapt noen norske kunstnere har soloer på de store museene og alle tenker bærekraft.
Kunstkritikks norske lesere følger Nasjonalmuseet med argusøyne. Se listen over de mest populære artiklene i 2022.
Topp-tre-listen til Kunstkritikks norske redaktør, Stian Gabrielsen, avslører ham som irritabel estet.
Leder ved Vigelandmuseet, Jarle Strømodden, mener det er for tidlig å si om det er blitt permanente skader på skulpturene.
Victor Lind aktiverer deg som medmenneske i så høy grad at det er vanskelig å være betrakter.
Det er lov å le i møte med den norske kunsthøsten. Men du skal samtidig være obs på fremtiden og hvordan ny teknologi påvirker deg.
Ingerid Kuiters’ utstilling på Femtensesse snakker om gleden ved å gi noe tilbake til erfaringen.
Åpningsutstillingen på Nasjonalmuseet iler til for å bekrefte museets nye inkluderende image. Resultatet er institusjonens hodepine i krystallisert form.
Uffe Isolottos morbide blockbuster av en utstilling i Den danske paviljongen handler først og fremst om en lengsel etter feedback.
Surrealismens gjenkomst i samtidskunsten, med årets Veneziabiennale som aktuelt eksempel, reiser et dilemma: skal moralen fortsatt rette seg etter driftene?
Lys er immaterielt, men utstillingen om fenomenet på Astrup Fearnley Museet framstår som en rekke enkeltverk med skalkede luker imellom.
Utstilling om makt og undertrykkelse på Tromsø Kunstforening sitrer av smittende fysisk ubehag.
Hvem tager ansvaret på sig, når verden synes at løbe amok? Kåre Frang tegner et præcist portræt af tidens flossede nervesystemer.
2026 framstår Isa Genzkens assemblage som uppriktigt vackra ikoner. Skönheten blir något att hålla fast vid när världen inte längre kan greppas.
