Abstraksjon kniver med religiøs meningsfylde i Øystein Wyller Oddens utstilling på Atelier Nord i Oslo.
Mikael Øye Hegnar gir hverdagen og nået en historisk patina på Kunstnerforbundet.
Henie Onstad Kunstsenters utstilling dedikert til fargen svart er en elegant kappe slengt løst over en mindre samlingspresentasjon.
Historiens gjenferd inntar vitneboksen i Anders Sunnas utstilling på Nitja.
Tegnetriennalens feiring av tegning som eget medium er opplagt anakronistisk. Da hadde det hjulpet å spisse blyantene.
Signe Johannessen lengter etter hybride anatomier og en mer primal væren på Oslo Kunstforening.
Bildet er ikke unntatt utbyttingen av planetens ressurser i den gjennomtenkte fototriennalen på Henie Onstad Kunstsenter.
Mai Hofstad Gunnes har laget et engasjerende kammerspill om fortolkningens problem, med stadig mer dirrende og abrupt fiolin.
Atmosfæren og den kroppslige aktiveringen er det mest fremtredende i Tiril Hasselknippes utstilling på Nitja.
Camille Henrots mor-barn-malerier hadde passet utmerket inn på venterommet til din parisiske psykoanalytiker.
Samlingsutstillingen ved det nye Nasjonalmuseet er en rik opplevelse. Samtidig er en flair og viten som tidligere satt i veggene, tapt for alltid.
Eline Mugaas’ nye arbeider fremstår som uprogrammatisk trygge på seg selv, både i sin komposisjon og i en fortellerevne bygget på minimale gester.
Kira Wager spenner forsiktig bein på egen formel i sin tiende utstilling på Galleri K.
Gruppeutstilling på Tromsø Kunstforening gir minoritetserfaringen et litt vel abstrakt forhold til sted.
Tracey Emins kunst er muligvis selvoptaget og banal, men hendes usentimentale livsværk er en nødvendig påmindelse om, at det private stadig er alment.
Sung Hwan Kims mangfoldige udstilling på Bergen Kunsthall giver tidvis følelsen af at man bevæger sig inde i et Excel-ark.
