Semiotekst og sånn

Det kan skje mye på et tiår, vet dere, og det har det saktens bestandig gjort, men tittelen på denne utstillingen står litt i kontrast til det faktum at det vi ser synes å ligge to tiår bak oss. Hadde det nå ikke vært for det grep den tyske maleren Johannes Wohnseifer (f. 1967) tar på dette kontemporære fenomenet selv jeg sliter med; spam.

Og da ikke bare reklame for viagra og penisforstørrelsespreparat, men like ofte den mørke, vagt truende cut-upversjonen. Masseutsendelser av mail fra en eller annen robot som tilsynelatende ikke handler om noe som helst. F.eks. «Impersonation declare one issue blinder throught so he had skimped a little on her ambigious research» – den første setningen i en lengre harang av liknende verbal hodepine. Men det skjer først lenger inn i lokalet, det første du må forholde deg til – av alt – er logotypen til Public Enemy. Deretter følger ymse maleriske variasjoner som oftere er tenkt, enn egentlig utført. Noen ganger – ganske ofte, faktisk – likner det litt vel mye på Richard Prince og dennes resirkuleringsprinsipp, og andre ganger dukker termen «kunstskolekunst» opp i bevisstheten som en mørk sky. Men fremfor alt er det denne merkelige duften av skiftet mellom 80- og 90-tall, og det faktum at Wohnseifer så til de grader har basert sitt arbeid på språk og tegn at valget av nettopp maleri som foretrukket medium virker litt tilfeldig.

Johannes Wohnseifer, Installation view

Som f.eks. dette med spammen, der han avgjort er inne på noe. Men det blir vanskelig å se hva som motiverer at det nettopp er via maleriet disse problemstillingene best behandles. Ikke at det er direkte galt, ikke en gang dårlig, men det virker som om Wohnseifer er en strengt kalkulerende skrivebordskunstner, og sånne vesener pleier ikke å male, og i hvert fall ikke så lenge som i ti år. Og denne besettelsen av tegn er det som sagt en stund siden man så sist – selv om det er et økende antall tegn i verden – men det minner meg om den motsetning som stadig ligger her et sted, og som kanskje best eksemplifiseres av et minne som dukker opp fra den tiden jeg gikk på kunstakademiet, da en medstudent foran et abstrakt maleri av en annen student foraktfullt spyttet ut at «det må være helt fantastisk å bare male uten å tenke». Når jeg går rundt på Galleri K tenker jeg at det tvert i mot må være digg å tenke uten å male – og jeg får ikke helt grep på hvorfor Wohnseifer maler. Men det gjør han altså, og selv om jeg heller ville sett denne problematikken behandlet litt mer konsekvent enn å bare bli stående på display, og fortrinnsvis i et annet medium, så koker det likefullt ned til det faktum at det er sjelden å se akkurat disse brikkene falle på plass – eller falle fra hverandre – i det samme prosjektet. I øyeblikket er det veldig lite som likner på det, faktisk.

Ingressbilde: Johannes Wohnseifer, Spam – Painting No. 56 (oHw to Turn a Girl Onn…), 2009, acrylic, lacquer on aluminium, 70×50 cm.