Rosalind Nashashibi
Bergen Kunsthall
13. november – 20. desember 2009
Det kan være at Bergen Kunsthall egner seg særlig godt for poetiske, litt eterisk svevende arbeider som finner sin naturlige form i sløyfer med 16 mm film. Rodney Graham i 2006 og Runa Islam i 2007 er det første jeg tenker på. For å virkelig gni det inn var Graham i desember og Islam i januar, og altså rett etter hverandre. Og så var det Bojan Sarcevics i januar i år. Det har sikkert vært andre også.
Rosalind Nashashibi er ytterligere en kunstner som sverger til dette formatet. Og igjen dreier det seg om en stille, hverdagslig poesi. Dette er selvfølgelig ikke så universelt som jeg her framstiller det, men det ligger noe i formatet. Litt slemt kan man si at 16 mm-film er et så fantastisk medium at den som bruker det kan slippe unna med hva som helst. Det er jo i grunn bare å sette opp kameraet på et stativ på et offentlig sted og la filmrullen registrere det som skjer – resultatet vil bestandig bli fint. Og faktum er jo at det er sant, det vil virkelig bestandig bli fint. Men Nashashibi ser likefullt ut til å bevege seg i et mer usikkert landskap, og takk og pris for det. Et arbeid som Eyeballing ser til å begynne med til forveksling ut som noe som passer inn i sjangeren jeg har skissert, i det filmen vekselvis registrerer noen politimenn i New York på vei hjem fra jobb og tilfeldige former av ansikter i bylandskapet i følge prinsippet to sirkler for øyne og en større sirkel for munn. Eller, noen ganger, streker – men dere skjønner hva jeg mener. Over tid blir denne vekslingen mellom tegnet for ansikt og registreringen av New Yorks Finest ubehagelig og ender opp som et spørsmål om hvordan man egentlig leser ansiktet til en fremmed. Og i dette tilfellet, hvor stor rolle emblemet NYPD spiller. Er trynet mitt egentlig en uniform?
 |
| Rosalind Nashashibi, Jack Straws Castle, 2009, 16 mm film med lyd, 17. min. |
Jeg opplever en flashback fra 1984, da jeg hadde besøkt noen venner i Nordsverige og skulle kaste meg på toget sydover. Jeg trengte bare en pakke røyk først. Dette var i de glade dager da man fortsatt kunne røyke på offentlige transportmidler, og jeg var den gang en ung mann med dødsforakt som foretrakk Camel uten filter. Da jeg nærmet meg kiosken noterte jeg at mannen i luken, og den noe eldre mannen på utsiden – en kunde, eller bekjent av mannen i luken – så veldig intenst på meg. Jeg mener, lenge før jeg nådde frem til luken begynte blikkene å brenne hull i frakken min. Dette var et lite tettsted, med en jernvarehandel, bensinstasjon, ICA, og denne kiosken. Det var på 80-tallet, så håret mitt var større enn resten av hodet, men det var fortsatt første halvdel av 80-tallet, så dette var mindre vanlig enn alien abduction på disse breddegradene. Mitt vennlige oppsyn dret de fullstendig i, og hvis jeg husker riktig gikk samtalen omtrent slik:
– En Camel uten filter, takk.
– Neei du, det har vi ikke.
– Ok, har du Philip Morris uten filter?
– Nei, dessverre.
– Chesterfield? Ritz?
– Nei, nei.
(her snudde seg den eldre mannen som nå sto litt bak meg og sa med en tung sukk rett ut til ingen spesiell; «Jaa, du…»)
Men jeg ga meg ikke. Selv om det begynte å likne på The Cheese Shop Sketch av Monty Python.
– John Silver uten filter?
– Nei, beklager.
– Rød Commerce?
– (Rister oppgitt på hodet.)
– Har du, overhodet, noen sigaretter uten filter?
– (Ser seg utstudert nøye omkring i kiosken.) Nei, det har jeg ikke.
– Har du… (og her har jeg gitt opp siden toget snart går) … hva som helst… Marlboro?
 |
| Rosalind Nashashibi, The Prisoner, 2008, 16 mm film med lyd. |
Og veeeeldig sakte plukket han opp en pakke Marlboro, og jeg stresset frem pengene og løp uten å ta vekselen fordi det nå var snakk om sekunder. Blikkene fra disse skikkelsene fra Deliverance Country brant et like stort hull i ryggen min som de tidligere hadde gjort i frontpartiet da jeg gikk mot det ventende toget, der jeg brukte syv timer på å bite filteret av de forpulte Marlboro-sigarettene. Men det var ok, jeg foraktet dem mye mer enn de foraktet meg, og jeg tviler på om de har kommet så mye lenger enn denne kiosken på den tiden som er gått. Men temaet er jo arkaisk og prehistorisk; nå prøver jeg jo slutte med snus. Dog, jeg tror ingen av de to nødvendigvis registrerte trynet mitt den dagen for 25 år siden.
Digresjon dette, jeg vet, men den samme paranoide impulsen, bare mer klaustrofobisk, ser ut til å danne utgangspunkt for The Prisoner, der to parallelle projeksjoner viser den samme filmen, bare med et par sekunders forskyvning. Vi følger ryggen til en kvinne i høyhælte sko som går i sirkel i den ugjestvennlige labyrintiske arkitekturen vi kjenner som Londons South Bank Centre – opp trapper, og ned trapper, inn og ut av dører. Dette blir etter hvert som man følger den samme ruten gjentatte ganger over de to skjermene, den ene tett etter den andre, nærmest uutholdelig. Og veldig effektivt.
 |
| Rosalind Nashashibi, In Rehearsal, 2009, 78 foto og lyd. |
Greit, men hva med filmen som medium da? Hva med poesien og alt det der? Den behagelige siden av det? Den er her den også, men den ligger i simulerte situasjoner. Jack Straw´s Castle, som er spesielt laget til denne utstillingen, er kanskje det mest slående eksemplet. Her følger vi størstedelen av tiden et filmteam i en park nattetid. Ikke det at en film om folk som lager film er særlig originalt i seg selv, men Nashashibi finner så visuelt dramatiske kameravinkler at seansen nesten antar rituelle former, like deler visjonært og absurd. Eller i den tilsynelatende uendelige fotoserien In Rehearsal, der vi følger det som ser ut som en generalprøve på et eller annet teatralsk faenskap.
Det ligger et eksistensielt problem nedfelt her, som alltid. VHS-tapene er allerede på vei til å råtne, og de digitale mediene har en levetid som er kortere enn vår egen. Vil fremtidige arkeologer kunne danne seg et bilde av hva vi var for slags folk kun ut fra hva som finnes registrert på det mer arkivbestandige film-materialet? Og, hvis vi ser bort fra Hollywood, som åpenbart er tull, vil de tro at hver og en av oss var en sylskarp poetisk betrakter med stor forståelse for hvordan tiden, livet og verden fungerer? Og i så fall, hva med disse surkukene jeg prøvde å kjøpe ordentlige sigaretter av i 1984?
Ingressbilde: Rosalind Nashashibi, Eyeballing, 2005, 16 mm film med lyd, 10 min. Samtlige bilder med tillatelse av kunsteren og doggerfisher, Edinburgh. Alle foto: Thor Brødreskift.
Annonse:
