Plantepraten satt løst etter kunstnerne Gabriel Alonso og Nikhil Vettukattils performative foredrag i Victoriahuset i Botanisk hage forrige tirsdag. Mens vi ventet på å slippe ut, fikk jeg en entusiastisk innføring i hvordan vannliljen Victoria amazonica forplanter seg fra en av de andre tilhørene. Planten, som er hjemmehørende i vann som ligger rundt vassdrag i Amazonasregnskogen, har et symbiotisk forhold til en skarabébille som tiltrekkes av fruktlukten plantens hvite blomst sekrerer. Billen kravler inn i blomsten, som så lukker seg om den og holder den fanget i cirka et døgn. Når insektet slippes ut fra fangeskap, er blomsten blitt knallvakker og rosa. Billen er dessuten dekket av pollen som den fører videre, til neste blomst.
Drivhuset, som befinner seg midt i Botanisk hage, ble ferdigstilt i 1876 for å reprodusere det fuktige, varme klimaet som foretrekkes av nettopp Victoria amazonica. Ettersom Alonso satt fast i Madrid med et sykt barn, måtte foredraget spilles av som lydopptak. Med rolig, rytmisk stemme ramset han opp rekker med vitenskapelige plantenavn på latin med stadige avstikkere til plantenes ofte merkelige livsførsel og mange estetiske kvaliteter. Una Mathiesen Gjerde – arrangementets kurator – forklarte i forkant at det er første del av et samarbeid mellom trioen og botanisk hage, med plan om et seminar til høsten. Hun oppfordret de inviterte, omtrent tretti personer, hvorav halvparten var naturvitere og halvparten kunstfolk, til å konversere på tvers av gruppene.
Enkelte var flinkere til å snakke med naturviterne under den påfølgende middagen enn meg. Dagen etter fikk jeg blant annet gjengitt en samtale om tektoniske platers bevegelser under istiden, i tillegg til en lang liste med planter med merksnodige pollineringsmekanismer. Det var en påminnelse om det fascinerende med spesifikk kunnskap, heller enn de generelle proklamasjonene om naturen man ofte møter i samtidskunsten.
Om mennesket ikke stod i sentrum i botanisk hage, er det motsatte tilfellet i Alonso og Vettukattils utstilling Hothouse Flowers på Podium som åpnet noen dager senere, også denne kuratert av Gjerde. Her viser Vettukattil blant annet en nøyaktig kopi av et masseprodusert telt, laget av tykk og beige lerretsbomull, påmalt ordene «passive li e» (A House is not a Home, 2024). Blant Alonsos bidrag er en serie med små og vegghengende plexiglassbokser tilsmusset med fargesterk maling og fylt med plantematerie og frø (Friluftsliv, TOOLBOX1-4,2024). Utstillingsdelen av prosjektet fokuserer altså ikke så mye på planters spesifikke egenskaper, som på det urbane menneskets dyptsittende, kanskje til og med evolusjonære behov for naturopplevelser. I dette er vi kanskje likere skarabébillen nevnt innledningsvis enn vi tror.
