Børre Sæthres installasjonstrilogi med utgangspunkt i «hemmelige» offentlige steder for homosex startet på Trondheim kunstmuseum med Ghost Arcade i 2019. På forhånd forventet jeg at konklusjonen på cruising-sagaen med The Last Dance på Kode i Bergen ville være en trygg reprise av den mye omtalte og kritikerprisvinnende The Sound of the Atom Splitting på Nitja fra 2021. Påfallende likt flere av Kodes større satsninger post Skeivt kulturår, er den på sett og vis også dét: en slags omreisende bestselger på seiersturné. Samtidig er den noe mer og helt eget.
I Tårnsalen på Lysverket plasserer Sæthre oss utendørs, og helt spesifikt i parken som befinner seg i motsatt ende av alléen museene okkuperer, hvor originalen til utstillingens urinalreplika fremdeles befinner seg. Seige klokkegong fra skjulte høyttalere fyller installasjonen med et semisakralt og tungt lydbilde. Langs veggene danser runde paljetter i lett vind, og reflekterer lys fra blinkende glødelamper langs kanten av den nyreformede scenen – lik hvordan gatelyset speiler seg i blafrende, regntunge blader på høstmørke parkbusker. I et opphøyd glassmonter, et slags terrarie, ligger knørvede glassblåste skulpturer av brukte gummidonger på en seng av bark, løv og grus.
På papiret er likhetene til forgjengeren mange. Men i stedet for pissoarreplika på scenen, som et opphøyd og forskjønnet objekt til beskuelse, står her en ovenbelyst massiv skulptur dekket fra rot til krone med tråder og tapper av dryppende gulhvit bivoks. Den tar form av et tre av ubestemmelig sort, som strekker seg mot himlingen med skrekkelige grener. Posituren til Børres sædtre får det til å virke besjelet og nesten humanoid, eller snarere trolsk, som et beist med lange, søkende armer.
Det bergenske pissoaret er mindre et estetisert blikkfang enn et virkelighetsnært opplevelsesrom. Å inviteres inn kjennes nesten hensynsløst grenseoverskridende, som en reduksjon av en inngruppes innerste til et åsted for allmenn voyeuristisk fornøyelse. Inngangsportalen ser avstøpt eller 3D-printet ut, likheten til originalen er uncanny. Urinalrennen er plassert rundt et hjørne, skjermet fra inngangen. Det er åpent og lyst, men samtidig klamt og klaustrofobisk, lite glamour i kalde veggfliser. Mellom rennen i stål og en flislagt hjørnevegg henger et vingepar, som klippet fra skuldrene til en slags immunkompromittert Ikaros-skikkelse. Et vagt avtrykk i stålet fra en håndflate understreker et uhyggelig fravær.
Denne uhyggen fôres også av en allestedsnær eim av AIDS og lyst og lengsel, lidelse og spenning, som blander seg i en samtidig romantisert forherligelse av og vemodig advarsel om homohedonistisk risikoadferd. Det er nærliggende å lese Sæthres cruisingtrilogi som et prosjekt for minnemerkegjøring, som jeg kjenner meg ambivalent til.
Sæthres opphøying av helt konkrete, mer eller mindre hemmelige sexmøtesteder, løfter dem inn i offentligheten som noe anskuelig og nevneverdig. Installasjonen representerer slik en tidsåndsriktig trang til historisering, kartlegging og markering av såkalte queer spaces, en praksis som ved offentlig «avsløring» risikerer å bidra aktivt til av-skeiving av de samme stedene. Tematisk er ikke denne fortidsfascinasjonen (eller fetisjismen) for intime fortellinger om «datidens skeive virkeligheter» direkte upløyd mark. Det er likevel noe unektelig fett ved å kunne oppleve kunst gjort på denne materien, med lokalt nedslag, i dette formatet.
