Etter rivingen av Y-blokka er en innvendig belyst og klimatisert kasse med vindu ført opp rundt den gjenværende veggen med relieffet Fiskerne. Uten vinduet ville det vært vanskelig å forestille seg kassens ufattelige innhold: et integrert kunstverk av Picasso sagd ut av Erling Viksjøs Y-blokk. Plasseringen kunne ikke ha vært mer prominent enn midt i den utøvende maktens hovedakse ved høyblokka. Her oppstår med et begrep fra samtidskunsten en «temporær intervensjon» av tungt politisk kaliber. Når jeg betrakter Fiskerne utenfra i nye klimatiserte omgivelser, fylles jeg av et voksende ubehag – hjørnevinduet fungerer som et forstørrelsesglass mot et lukket og privatisert rom, der kunstens kollektive samfunnsoppdrag er bragt til taushet.
Objektsikring har vært et retorisk argument for rivingen i Regjeringskvartalet, og nå som Fiskerne er redusert til løskunst er kassen og støttekonstruksjonen i stål åpenbart tenkt som sikring av det løsrevne relieffet. I vente på fremtidig plassering blir den opprinnelig integrerte frisen behandlet som et formuesobjekt, en original «Picasso» som stiller nye krav til omgivelsene. Men mer enn beskyttende fremstår den plutselige omsorgen for en utskåret vegg, som i over femti år har stått i vind og vær, som en avledningsmanøver. For her handler det mindre om konservering enn om strategisk tildekking av et uopprettelig skadeverk. Med alle sine innebygde funksjoner makter ikke kassen å dekke over en paradoksal dobbeltkommunikasjon: offentlig fremvisning av et kunstverk som allerede er frarøvet offentligheten.
For hvilke verdier er det kassen egentlig skal beskytte? Innholdet består av en bygningsdel skåret ut av sin meningsdannende kontekst. Denne ubegripelige handlingen – som Viksjøs og Nesjars arvinger for øvrig krever opphavsrettslig belyst – kan sammenliknes med et organtyveri. Og av etiske grunner vises transplantater ikke frem offentlig, de oppbevares som kjent i kontrollerte omgivelser. Det ligger derfor en viss logikk i at objektet Fiskerne oppbevares i en kasse under klimatiserte forhold, inntil det skal transplanteres inn i bygningskroppen til et stadig mer usikkert framtidig regjeringskvartal. Men problemet er at organet i kassen ikke lenger er funksjonelt, for som integrert kunstverk signert Picasso i samarbeid med Nesjar ble Fiskerne destruert sammen med Y-blokka.
Verkets eierskapshistorikk, såkalt proveniens, ble for alltid endret med rivingen av Y-blokka, som markerte slutten på perioden Fiskerne var i samfunnets felleseie, mellom 1970 og 2020. Omgang med kulturarv forplikter og skaper nye fortellinger, og den gjenværende veggen er nå altså løftet inn i sirkulasjon som en angivelig «Picasso». For slike objekter benyttes gjerne klimatiserte kasser ikke bare under transport, men som permanent tilholdssted for kunst på lager. Konstruksjonen i Regjeringskvartalet påminner om nettopp en slik markedspraksis. Når kunsten løsrives fra sitt meningsdannende samfunnsoppdrag, blir viktigste anliggende å holde den fysisk skadesløs: det lønner seg ikke lenger å pakke kunsten ut av sin beskyttende kasse. Tapet som fraværet av offentlig tilgjengelig kunst påfører fellesskapet inngår ikke i dette regnestykket — objektsikringens fysiske manifestasjon taler for seg selv. I en tid der diskusjonen ellers omhandler monumenters berettigelse, er det med 2021-versjonen av Fiskerne reist et utilsiktet og temporært kulturpolitisk monument Norge.
