Å legge et traume til et traume

Motstanden mot å rive Y-blokka i Regjeringskvartalet i Oslo er sterk, og har blitt til en folkebevegelse med egen signalfarge (oransje), egne pins, vesker, mansjettknapper og øredobber. Hittil har over 32 000 skrevet under på et opprop mot riving, og det har vært en rekke større og mindre demonstrasjoner. Ikke minst er det stor motstand i fagmiljøene, blant kunstnere, kunsthistorikere, arkitekter og andre kulturarbeidere. Nasjonalmuseet og Henie Onstad Kunstmuseum er blant institusjonene som har gått aktivt ut mot riving. Byantikvaren i Oslo har holdt appell foran Stortinget for hundrevis av demonstranter. I midten av februar ble det arrangert en stor protestkonsert utenfor Y-blokka, med norske artister som Lars Lillo-Stenberg, Ravi, Elvira Nikolaisen og tidligere kulturminister Åse Kleveland.

Den 12. mars gikk Norske arkitekters landsforbund (NAL) og Fortidsminneforeningen til sivilt søksmål mot staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Stevningen gjelder «Ugyldighet av statlig reguleringsplan og rammetillatelse for rivning av Y-blokka». Saksøkerne mener det ikke er riktig, slik regjeringen hevder, at det har vært en grundig prosess hvor alle har blitt hørt, og de uttrykker bekymring ikke bare for Norge som kulturnasjon, men også for demokratiet og rettsstaten. I en pressemelding sier advokat Berit Reiss-Andersen at stevningen påviser «alvorlige saksbehandlingsfeil og feil rettsanvendelse i planprosessen og de vedtak som ligger til grunn for rivningstillatelsen». Etter planen blir det avholdt rettsmøte 25. og 26. mars, hvor spørsmålet om midlertidig forføyning for å stoppe rivingen av Y-blokka vil bli behandlet, og det forventes en kjennelse før påske.

Men enn så lenge har altså verken faglige eller følelsesladde argumenter for bevaring av arkitekt Erling Viksjøs verk nådd frem. Til tross for at de var varslet om et kommende søksmål, sendte Kommunal- og moderniseringsdepartementet ved statsråd Nikolai Astrup den 26. februar et brev til Statsbygg om at de kunne starte arbeidet med å forberede riving. Siden har det vokst opp et høyt gjerde rundt bygget, og Statsbygg har nå presentert noen svært intrikate og ressurskrevende planer for hvordan de skal kunne klare å skjære ut Fiskerne og Måken, de to store Picassoverkene som er en integrert del av bygget, og som det er bestemt at skal bevares og tas inn i et planlagt nytt regjeringsbygg.

Statsbygg anslår i følge Aftenposten at det vil ta 10-12 måneder å rive Y-blokka. Hvor lenge vi må leve med konsekvensene av koronapandemien er det ingen som vet, men skal man tro noen av de mest pessimistiske anslagene, kan det vare omtrent like lenge. Dersom myndighetene faktisk fullfører rivingen av Y-blokka i den spesielle tiden vi er inne i nå, en tid som så til de grader er preget av usikkerhet og utrygghet, vil det virkelig være å legge et traume til det allerede eksisterende nasjonale traumet forbundet med Regjeringskvartalet: Terrorangrepet 22. juli 2011, hvor åtte mennesker ble drept av en bilbombe, før terroristen to timer senere tok livet av ytterligere 69 mennesker i en skytemassakre på Utøya, de fleste av dem ungdommer. Mange har påpekt at det å rive Y-blokka vil kunne forsterke traumet, fordi det kan oppfattes som en fullføring av den ødeleggelsen terroristen begynte på, og at man snarere burde bevare bygget som et minnesmerke.

Statsbygg er blant virksomhetene som til tross for koronasituasjonen i all hovedsak fortsetter sin virksomhet som før, med noen smittebegrensende tiltak, og de behandler i denne sammenhengen oppdraget med å rive Y-blokka som et hvilket som helst annet oppdrag. Men dette er ikke en hvilken som helst byggeplass. Symbolverdien av Y-blokka er stor, og kampen mot rivingen tar opp i seg tilsvarende store verdispørsmål. Y-blokka er forbundet med norsk kulturarv og verdensarv, arkitekturhistorie og kunsthistorie, den er forbundet med det norske etterkrigsdemokratiet og Gerhardsen-epoken, og ikke minst er det et bygg som ble stående tilnærmet uskadet etter det høyreekstreme bombeangrepet i 2011. Argumentene mot riving handler dessuten ikke bare om bevaring av viktige kulturverdier, men også om miljø, da det er mer klimavennlig å restaurere bygget enn å bygge nytt.

Nå som mange er i karantene, for ikke å si syke, og det av hensyn til smittefaren er forbud mot å samle større menneskemengder, er motstanderne av rivingen i stor grad forhindret fra å benytte seg av det som er demokratiets siste skanse – folkelige protester og sivil ulydighet. Muligheten til å gå ut i gatene og protestere, lenke seg fast, forsøke å sette sin egen kropp i veien for gjennomføringen av tiltak som oppleves som uriktige eller urettferdige, er en helt sentral del av et fungerende demokrati. Historisk sett er det også en svært virksom del av demokratiet – i stor grad er det nettopp slike folkelige protestbevegelser som driver frem politiske endringer – og det kan av den grunn lett bre seg et inntrykk av at staten utnytter situasjonen til å rive mens motstanderne ligger nede. Det å rive Y-blokka mens unntakstilstanden varer og folk er forhindret fra å yte motstand, vil være en svekkelse av tilliten ikke bare til myndighetene, men til selve demokratiet. Mange vil uansett oppleve det som et svik om Y-blokka rives, men det er liten tvil om at den opplevelsen vil forsterkes dersom rivingen skjer mens befolkningen befinner seg i en så sårbar situasjon som nå.

Kanskje kan rivingen utsettes eller i beste fall stoppes ved hjelp av rettssystemet, slik Fortidsminneforeningen og Arkitektforbundet håper. Men om norske myndigheter tar demokratiet og folkehelsa alvorlig, bør de i det minste gi folk fred så lenge pandemien herjer. Hvis ikke kommer det nye Regjeringskvartalet til å bli stående som et dypere sår enn selv de argeste motstanderne av rivingen kunne sett for seg.