Bergen Assembly starter for fullt denne uka, med et tettpakket program fra torsdag til søndag. Én av deltakerne er den polskfødte antropologen Vala T. Foltyn.
Til Kunstkritikk forteller Foltyn at hun for tiden arbeider med queer heksekunst og poetisk koreografi. Arbeidet hun skal vise beskrives som et koreografert ritual basert på hennes egen biografi og katolske tradisjoner, med referanse til bøker av Yvonne Rainer og forfatteren Starhawk. Det fremføres på lørdag ettermiddag i forbindelse med The Parliament of Bodies’ andre nedslag i Bergen under triennalen: The Impossible Parliaments.
The Parliament of Bodies var opprinnelig et program av live-events arrangert av filosofen Paul B. Preciado i samarbeid med kunsthistorikeren Victor Neumann til Documenta 14 i 2017. Siden har det utviklet seg til et omreisende eksperiment i institusjonsbygging basert på et anti-diskriminerende etos. En slags skytshelgen for The Impossible Parliaments er den tysk-chilenske kunstneren Lorenza Böttner (1959–1994).
Böttner, en transkjønnet kvinne, mistet begge sine armer i et voldsomt elektrisk støt, men studerte likefullt maleri og lærte snart å male med munnen og føttene. Med henne som utgangspunkt skal de kunstneriske bidrageneutforske skillelinjer mellom sykdom og sunnhet, og problematisere det at politiske forsamlinger ofte består av «sterke, virile, og sunne» kropper.
– På lørdag vil jeg kanalisere historien til en transkvinne traumatisert av gentrifisering, strukturell vold og klimatragedien, sier Foltyn. – Arbeidet behandler forestillinger om kjærlighet og død. Vi kan kalle det et queer litani.
Foltyn mener samtidskunsten må engasjere seg mer i politikk, og viser til økende fascisme og tiltakende krise i dagens demokratier. At nettopp hennes kropp er med i dette parlamentet av kropper er også viktig: – fordi jeg identifiserer meg selv som en transfeminin, ikke-binær person, noe som ofte ekskluderes og latterliggjøres innenfor samtidskunsten. Det er så mye å forandre i kunstverdenen. Det er på tide at heksene forteller sine sannheter.
Kan du definere heksekunst?
– Alle hekser arbeider på forskjellige måter, min heksekunst er definitivt en kunstpraksis, og en estetisk og politisk ytring. Jeg kommer fra en arbeiderklassebakgrunn, og et land hvor jeg var visket ut av de sosiale strukturene, så magi var det eneste verktøyet for å motstå vold og undertrykkelse.
– De siste årenes heksefremvekst tror jeg skyldes en slik opplevelse av håpløshet, samtidig er det en metode for å ta tingene i egne hender. Jeg tror magi har, til en viss grad, kraft til å forme virkeligheten, til å lage små jordskjelv i hodene på folk, og åpne sansene for nye inntrykk og erfaringer.
Du skal delta på The Parliament of Bodies – Impossible Parliaments. Hvordan vil du beskrive dette programmet?
– Jeg har tidligere deltatt på The Parliament of Bodies i Warszawa. Det er en veldig god og inviterende plattform, der maktstrukturene vi vanligivs kjenner fra scenen, galleriet og offentligheten brytes ned, og hvor folk kan samles for å diskutere radikale praksiser innen kunst- og politikk.
– Dessuten stilte jeg som kandidat ved borgermestervalget i Krakow i fjor, for å avdekke politisk korrupsjon på rådhuset, og ikke minst gi synlighet til transidentiteter. Min praksis er definitivt forbundet med den bølgen av nye forsamlingsmåter Parliament of Bodies representerer, i tillegg til å forbinde de dødes verden med den verden vi lever i selv.
