OCA arrangerer seminar i London

Bare for å ha sagt det med en gang: Selv står jeg på OCAs kunstnerliste og er fornøyd med det, så det er mulig jeg ikke er helt habil i denne saken.

Men jeg prøver meg likevel: det er ikke så mye i denne kritikken av OCA jeg ikke syns jeg har hørt før i forskjellige uforpliktende sammenhenger. At så få sier hva de mener når anledningen byr seg, får det hele til å fortone seg som formløs surmuling og generell avmakt. Debatten Ketil prøver å få i gang her kan være en sjanse til å snakke offentlig og saklig om noe man allerede snakker ganske mye om, men foreløpig mest ’på privaten’. Hvor er dere, alle sammen? Kan ikke noen si hva det er de ønsker av OCA som de ikke får, slik at denne samtalen får en tydeligere retning og mer konstruktiv form?

For meg virker det litt som man blander en serie forskjellige problemstillinger i en eneste stor smørje her; de ansatte i OCAs privatliv og derav følgende habilitetsforhold, OCAs seminartilbud, studiooppholdene, drømmen om et internasjonalt kunstnerskap, tildelinger over statsbudsjettet, kunstkritikkens agenda, organisasjonsstrukturer osv. Jeg tror også at man blander sammen OCA’s kunstnerarkiv og hvilke kunstnere som faktisk mottar økonomisk støtte via stiftelsens ordninger. Et faktum er at mange føler at OCA er litt skummelt og fremmed, det er liksom så høy terskel der, det er så elitistisk og teoretisk og engelskspråklig. Men OCA ER faktisk åpent for alle interesserte, seminarene er stort sett helt gratis og holder et veldig høyt faglig nivå (tror man trygt kan si at mye av stoffet som presenteres der ellers ville vært ganske utilgjengelig i Norge), hvem som helst kan søke økonomisk støtte gjennom ordningene deres, og hvem som helst kan henge der etter diskusjonene og bli kjent med de inviterte gjestene. Ofte er disse gjestene kunstnere og teoretikere man bare har hørt om som nesten mytiske størrelser. Det kan av og til være litt skummelt, for man er jo ikke alltid så veldig på høyden selv. Jeg har møtt noen av mine egne forbilder der, og det har ikke alltid vært like avslappende, for å si det sånn. Man kan bli litt sjenert og tør kanskje ikke snakke med den internasjonale stjernekuratoren eller “kunstneren selv om hun eller han står rett ved siden av. Men disse møtene er altså i prinsippet helt åpne, selv om det naturligvis finnes symbolske terskler man av og til snubler i. For å svare på spørsmålet om hvorvidt vi egentlig trenger å treffe disse internasjonale stjernene eller om vi ikke heller kan lese om dem i bøker, så tror jeg at det er veldig sunt at disse møtene finner sted. De bidrar til en avmystifisering av det internasjonale kunstfeltet, noe jeg tror er viktig i forhold til vår veldig korte kunsthistoriske tradisjon og bevissthet her i landet. Dessuten syns jeg det virker som om gjestelisten til OCA er en ganske balansert blanding av ’høy og lav’ innenfor den internasjonale kunstscenen.

Så jeg har litt problemer med å skjønne hvordan OCA er blitt et sted man oppfatter som generelt lukket og ikke-kommuniserende, faktisk. De kan sikkert ha noen utfordringer i forbindelse med presisjon i utforming av pressemeldinger (hvem har vel ikke det), og informasjonen de sender ut kan fort drukne i mengden info-mails fra alle mulige andre kunstprosjekter og “institusjoner. Men jeg har en mistanke om at det ofte hovedsakelig dreier seg om at institusjonens tilbud faktisk representerer en stor utfordring for norsk kunstliv. Akkurat det mener jeg vi har ganske godt av.

Men OCA er naturligvis også en institusjon som bidrar til å definere en kanon innenfor norsk kunst. Det skjer blant annet helt utvilsomt i forbindelse med arkivet og gjennom hvilke kunstnere som blir valgt ut til å få hvilke kuratorer på atelierbesøk. I denne prosessen er det mange fler som blir holdt utenfor enn de som blir inkludert. Det sier seg vel selv. Og veldig få av de som blir valgt bort vil være fornøyd med å bli valgt bort. Jeg tror ikke man kan forvente at denne typen funksjon skal kunne forvaltes på demokratisk vis; det dreier seg jo ikke om å finne noe minste felles multiplum. OCA bør vel også være forberedt på at ikke alle avgjørelsene deres er like populære, og at det av og til vil være en ganske sterk friksjon mellom dem og andre aktører med annen målsetting og agenda. Sånn er det å forvalte en maktposisjon. Eller en hvilken som helst posisjon med en viss tydelighet for den saks skyld.

Å lage kunst er en ganske selvutleverende og sårbar affære. Å tro at et møte mellom en kunstner og en kurator eller en representant for en institusjon er likeverdig er naturligvis ganske naivt. Jeg syns ikke det er noe rart om kunstoffentligheten til tider preges av misunnelse, avmakt, og av og til smålighet. Jeg mener ikke å si at det ikke er viktig å ha et kritisk blikk på OCA, men det kan virke som om denne kritikken til en viss grad er uttrykk for en mer generell og permanent frustrasjon, og at den rettes litt vilkårlig mot den institusjonen som står mest lagelig til for hugg. At det er så få deltakere i denne tråden bekrefter vel også dette inntrykket litt, eller hva?

Svar og kommentarer til Marta Kuzma, Tone Hansen med fler

Min kommentar om OCA-seminaret i London ble skrevet på ren gut-feeling. Jeg hadde i minne en situasjon på OCA for et par år siden, der jeg ble sittende å lure på hvem det var alle disse nordmennene i panelet stotret seg fram på engelsk for. I tillegg var jeg irritert over at OCA fra sist vår har valgt å kun sende ut pressemeldinger på engelsk, og da jeg mottok en mail fra OCA der de uten videre forklaring informerte om at deres neste seminar skulle finne sted i London uten en eneste norsk deltager reagerte jeg.

I svaret fra Marta Kuzma et par dager senere ble de fleste av mine spørsmål besvart. Jeg hadde rett og slett misforstått. London-seminaret var hverken arrangert eller betalt av OCA, men av engelske CRMP, og seminaret vil bli tilgjengelig for et norsk publikum i en OCA-utgivelse i løpet av høsten. Av min opprinnelige kritikk blir det da bare dette igjen: OCA er ikke så gode på å informere om det de driver med. Hvis man ikke visste det, var det ikke lett å se at seminaret ikke var arrangert av OCA, og det er heller aldri eksplisitt sagt at ISMS-seminarene skal ende i bokutgivelser.

Det kunne endt der. Med et mislykket forsøk fra min side på å kommentere det jeg oppfatter som en noe arrogant holdning fra OCA, som møtes med et klart svar fra organisasjonens leder. Og så kunne vi diskutert litt rundt dårlige lesere og manglende informasjonsflyt, og via omveier kanskje nærmet oss det det dreier seg om.

Habilitet

Mandagens oppslag i Dagens Næringsliv forandrer saken drastisk. For nå handler det ikke lenger om et skarve seminar i London, men om noe langt mer alvorlig, nemlig om mulig samrøre mellom et privat kommersielt kunstgalleri og en offentlig institusjon. Under overskriften «Storm rundt kunstgalleri» skriver journalist Anna B Jenssen at samboerforholdet mellom Standard (Oslo)-gallerist Eivind Furnesvik og OCA-direktør Marta Kuzma har fått store deler av kunstmiljøet til å reagere. Kunstnere som er tilknyttet til Standard (Oslo) ser i følge Jenssen ut til å være overrepresentert i OCA-sammenheng.

Siden kritikken er anonym blir det aldri helt klart hvor denne stormen foregår, men siden jeg er den første personen som siteres kan det virke som om den begynner hos meg. Det gjør den ikke. Jeg ble oppringt et par timer før deadline og bedt om en uttalelse på tampen. I tillegg er det skjedd flere endringer i mine sitater etter den versjonen jeg ble tilsendt. Blant annet har man strøket min uttalelse om at Standard-kunstnerne var sterkt tilstede i OCA-sammenheng også før Kuzma ble direktør. Dersom sitatsjekk skal ha noen funksjon må man kunne kreve at man blir tilsendt den endelige versjonen. Men nok om det.

Grunnen til at mine sitater kommer først i DN-artikkelen er sannsynligvis mitt lille «kanskje» til spørsmålet om det er problematisk at lederen av Standard og lederen av OCA også har en privat relasjon. Det sier seg jo selv at OCA har rutiner for hvordan de skal forholde seg til habilitetsproblemer. Kuzma sitter i juryen, men er ikke involvert når søknader fra Standard-kunstnere skal vurderes, og hun er ikke involvert i prosessen fram til jury-møtene. Selvfølgelig er det slik, og jeg tror overhodet ikke at det skjer noe ulovlig i hvordan OCA forholder seg til Standard (Oslo). Jeg mener også at det er langt viktigere saker å diskutere i sammenheng med OCA. Men derfra til å avfeie spørsmålet om habilitet som konspirasjonsteorier som Furnesvik gjør, er etter min mening arrogant. Selv med gode rutiner vil det alltid være knyttet et lite «kanskje» til slike relasjoner, et «kanskje» som de impliserte burde være rede til å diskutere på strak arm.

Det det dreier seg om

Men hva er det så en diskusjon om OCA burde handle om? For å sette diskusjonen litt i perspektiv kan man se på hva som er alternativet. Jeg tror de aller fleste er enige om at OCA er et stort framskritt fra da Utenriksdepartementet hadde ansvaret for formidling av norsk kunst til utlandet, det som en kollega kalte geitost(promoterings)alderen, hvor de profesjonelle kanaler mellom norsk og internasjonal scene kun eksisterte på privat basis. OCA har gjennom de fem årene kontoret har eksistert vist at det ikke er noen vei tilbake. OCA er et viktig bidrag til norsk kunstoffentlighet. Derfor må de også være kontinuerlig oppe til diskusjon.

Hva består så OCAs virksomhet av? For det første arvet de ansvaret for eksport av kunst og kunstnere til utlandet fra UD. Dette er fremdeles kontorets kjerneansvar. Det er et omstridt tema fordi det handler om hvem som får støtte til hva. OCAs prioriteringer på dette området har stor betydning for en rekke kunstnere. Det har også betydning for oppfattelsen av norsk kunst i utlandet. Her er det mye å diskutere og sikkert mange mulige linjer å diskutere langs. Noen vil ønske at støtten er bredest mulig, slik at flest mulig får sjansen til å ta del i et internasjonalt kunstliv, mens andre vil hevde at man heller bør satse på et mindre knippe kunstnere som gis ekstra midler. En annen side av en slik diskusjon vil da være om OCA representerer eller skal representere et bestemt kunstsyn.

Den andre delen av kontorets kjernevirksomhet er gjesteatelierene, altså det jeg kalte importen av internasjonale kunstnere (og kuratorer) til Norge. Denne virksomheten oppsto med OCA. Ideen var at dersom norske kunstnere skal få innpass i en internasjonal sammenheng er det ikke nok å gi dem penger og sende dem av gårde. Det er også viktig å invitere folk hit, og å etablere en internasjonal sammenheng her hjemme. Til dette har OCA fire atelierer og et program der utenlandske kunstnere kan oppholde seg i Norge fra to uker til seks måneder. I tillegg til det internasjonale studioprogrammet står kontoret også for et internasjonalt besøksprogram, der OCA støtter besøk fra internasjonale kuratorer som arbeider med utstillingsprosjekter og ønsker å orientere seg om norske kunstnere. Her er det selvfølgelig også mye å diskutere. I oppslaget i Dagens Næringsliv sier Kuzma at det ikke er OCA som setter opp disse møtene. Men siden OCAs eget arkiv er hovedkilden er det klart at det først og fremst er kunstnere herfra som blir besøkt. OCA har med andre ord stor makt i forhold til hvilke norske kunstnere som blir invitert med på internasjonale utstillinger.

Den tredje delen av OCAs kjernevirksomhet er den faglige virksomheten, med Verksted-seminarene i sentrum. Marta Kuzma sier i sitt svar til meg at dette kun er en liten del av institusjonens virksomhet. Det er vel riktig rent økonomisk. Men samtidig er seminarene OCAs ansikt utad. Denne virksomheten ser også ut til å ha økt kraftig etter at Kuzma overtok som direktør. I år har OCA arrangert og vært med på å arrangere fire Verksted-seminarer. Det er ihvertfall dobbelt så mange som årene før. I tillegg til Verksted-seminarene inkluderer den faglige virksomheten også de gjestende kunstnernes selvpresentasjoner, samt enkeltstående foredrag av gjestende kunstnere og kuratorer.

I sitt svar til min kommentar om seminaret i London skriver Kuzma at «Hovedfunksjonen til Verksted-seminarene er å skape en intellektuell kontekst om internasjonal kunstteori (nettopp, ikke norsk kunstteori).» Jeg antar at dette kan sies å være en beskrivelse av OCAs faglige virksomhet generelt. Personlig har jeg aldri hørt om den spesifikke «norske kunstteorien» som skal utelates fra seminarene. Men det spiller kanskje ikke noen rolle. Billedkunsten er internasjonal og det er kunstteorien også, og det å skape en intellektuell kontekst om kunstteori må vel sies å være akkurat det OCAs faglige virksomhet burde handle om.

Det jeg mener vi burde diskutere er hvordan. Er det som Kuzma og senere Tone Hansen sier så viktig at OCA blir intellektuelt synlig i London. Eller er det andre ting som er viktigere. Er det viktig med prominent besøk av klassikere som Dan Graham og Lawrence Weiner, eller kan vi like gjerne lese om dem i bøker. Burde OCA i stedet bygge opp en kunstteoretisk diskurs der flere blir deltagere heller enn konsumenter? Men som både Marta Kuzma og Tone Hansen sier, arrangementene er kjempepopulære og trekker fulle hus. Det er på mange måter mer sus over OCA nå enn det var under Ute Meta Bauer. Denne entusiasmen er selvfølgelig en kvalitet i seg selv. Men den gjør jo ikke innholdet uangripelig av den grunn.

Til slutt noen ord til Tone Hansen. Norsk presse og kunstkritikk.no burde bli flinkere til å følge med på OCAs virksomhet. I den grad det lar seg gjøre økonomisk akter vi for vår del å ta dette til følge.

Tone Hansen er et av de få unntakene i norsk kunstliv som våger å stå offentlig frem med sine synspunkter, og som våger å kritisere redaksjonsmnedlem Grethe Melby og redaktør Ketil Neergard på kunstkritikk.no til tross for at kunstkritikk.no ved Grethe Melby følger opp kunsttipendiatene, blant dem Tone Hansen. Det er Grethe Melby glad for.

Kunstkritikk er selv et maktorgan med mulighet til å skape de debatter og undersøke de sakene de finner viktig. Dersom posisjon, penger og publiseringskanaler brukes på riktig måte, kan Kunstkritikk sette agendaen for norsk kunstdebatt. Dessverre makter ikke redaksjonen å nå opp til det presisjonsnivået som skal til for å skape disse diskusjonene. Saken om OCA slik den blir presentert først av redaktør Ketil Nergaard og fulgt opp av redaksjonsmedlem Grethe Melbye er et godt eksempel på dette.

Kuzma møter Nergaards insinuasjoner med fakta, men blir beskyldt for å være for hard av Melbye. Hva slags krav er det? Er fakta for hardt for Kunstkritikk?

Man kan være enig og uenig i de mange disposisjonene som OCA gjør, men man kan ikke komme unna fakta og noen ganger kan man jommen meg argumentere med fakta som grunn også.
Kanskje kan OCAs profil i Norge gjøres tydeligere og informasjon kan man aldri få nok av. Det er en stadig utfordring for en institusjon som OCA som har et stort mandat å fylle med få midler. – Men for de av oss som av og til stikker innom de mange forelesningene som arrangeres på OCA i trange lokaler, så er det åpenbart at her deles det på kunnskap og erfaringer, her har man mulighet til å møte de som besøker Oslo og OCA på et uformelt plan. Og det er kjempepopulært!
Den store interessen som OCA har fått for sitt diskursive program må bety at de kommuniserer med noen og at lysten til å få kunnskap og diskutere kunst er stor i Norge. Men hvor er norsk kunstpresse? Når når denne aktiviteten ut via pressen? Det er forskjell på offentlighet og publisitet. Jeg vil si at OCA skaper et offentlig rom som er sårt tiltrengt, men de får ikke den nødvendige publisiteten for at flere skal finne veien. Kanskje det er en utfordring både for OCA og for pressen.

Kunstkritikks krav om at OCA skal fungere som et analogt import/eksportorgan er dumt, fordi det åpner opp for nasjonalistiske kommentarer som at norske penger skal gå til norske kunstnere for en hver pris. Vi er alle avhengige av at OCA som ekspertorgan skaper seg en synlig, faglig tung profil internasjonalt fordi det på lang sikt smitter over på hele det norske kunstfeltet.

Det er uprofesjonelt av redaksjonen i Kunstkritikk å sammenligne OCAs økonomi med sin egen, Kunstkritikk og OCA har fullstendig ulike mandat og posisjoner. Det er uprofesjonelt av Melbye å etterape direktør Marta Kuzmas liste.

Selvsagt trenger vi debatter om habilitet, på mange nivåer. Jeg ønsker den velkommen i mange former. Norsk kunstliv har blitt trangere på grunn av alle fusjonene som har foregått i det siste. Antall museer i Norge totalt er redusert fra 800 til 100! IKK kan med et pennestrøk miste sin posisjon på Grønland og bli en underavdeling av Oslobymuseer dersom den nye direktøren finner det for godt.

Selvsagt blir OCA enda viktigere for kunstfeltet på grunn av dette. OCA er snart det eneste frittstående institusjonen vi har igjen, noe som gjør Kuzmas jobb enda tyngre og viktigere også i norsk kunstoffentlighet.

Det største problemet med Melby og Nergårds innlegg er likevel at de ikke anerkjenner sin egen posisjon som redaksjonsmedlem og redaktør for et av de få organene for kunstkritikk og debatt om kunstfeltet i Norge. Hvem tør legge seg ut med journalistene på Kunstkritikk? Er det ikke farlig for meg å kritisere Melby som skriver om stipendiatprogrammet som jeg er en del av?
Kunstkritikk skal og må ha oversikt til å se både sin egen og andres stilling i et kritisk lys.

Flere fakta om OCA:

11. I følge Kultur og kirkedepartementets forslag til statsbudsjett skal OCA i år motta nærmere 8 millioner NOK – eller korrekt – 7.824 000 NOK for å kunne utføre sitt oppdrag.

KKDs forslag kan lastes ned her
informasjonen finnes på 160.

12. Det er også et faktum at Dagens Næringsliv av mandag 16.oktober har et stort oppslag koblingen mellom OCAs direktør Marta Kuzma og direktøren ved galleri Standard (Oslo), Eivind Furnesvik. (s.48-49)

I denne saken skrevet av DN-journalisten Anna B. Jensen får vi vite at det er “storm” rundt kunstgalleriet Standard (Oslo). Her uttaler redaktør av kunstkritkk.no, Ketil Nergaard, at han vet at det er mange som mener at det er problematisk at Eivind Furnesvik og Marta Kuzma er samboere, og han mener selv at “kanskje er det det”.

Sune Nordgren, som fortsatt er direktør for Nasjonalmuseet mener at Furnesvik driver det mest interressante galleriet som har dukket opp i det siste, og at Furnesvik og Kuzma er to kloke mennesker som har tilført norsk kunst mye, og at det slett ikke er rart at kunstnerne som er tilknyttet Standard (Oslo) blir tilgodesett av OCA. Sune Nordgren har også full tillit til at Kuzma og Furnesvik håndterer habilitetsproblemene som kan oppstå når kunstnere i stallen til Furnesvik søker støtte hos OCA, og at Kuzma evner å balansere dette.

Kunststipendiat Tone Hansen ønsker seg mer åpenhet og diskusjon rundt habilitet, fordi det blir så mange følelser invovlert når det kommer opp. Hansen trekker frem Bjellands rolle som styreleder for Nasjonalmuseet og som aktiv kunstsamler som et annet eksempel.

Tone Hansen opplever Furnesvik og Kuzmas håndtering av saken som ryddig, og mener at det er den manglende debatten om habilitetsspørsmål som er det problematiske.

Tom Remlov, som er styreleder for OCA, kan fortelle at relasjonen mellom Furnesvik og Kuzma var et tema allerede under ansettelsesprosessen, og at styret ikke så relasjonen mellom Furnesvik og Kuzma som problematisk. OCA har klare retningslinjer for hvordan slike spørsmål skal håndteres.

I en tilleggsak kommer Furnesvik og Kuzma selv til orde. Her uttaler direktør Furnesvik at han opplever kritikken som urettferdig og at janteloven ikke er tilstrekkelig for å forklare slike konspirasjonsteorier. Han henviser folk til OCAs tallmateriale når problemstillingen reises. Et tilleggsargument er at kunstnerne i Furnesviks stall mottok støtte fra OCA også før Standard ble etablert, og at Standard aldri ser pengene det er snakk om.

13. I artikkelen kan vi også lese at redaktør av kunstkritikk.no, Ketil Nergaard, opplever at få ønsker å uttale seg til pressen om OCA, fordi de er engstelige for reaksjoner eller tror at de er avhengige av støtte fra OCA.

Jeg deler denne erfaringen. I likhet med Ketil Nergaard har jeg forsøkt å få flere aktører til å stå frem med sin kritikk av OCA, men få ønsker å stå frem i offentligheten. Som journalist sitter man altså på en rekke fortellinger om OCA som ingen våger å fortelle.

14. Det er et faktum at det er vanskelig å drive god og kritisk journalistikk for et lavt budsjett (kunstkritikk er ikke anslått til å motta 7.8 millioner i støtte over statsbudsjettet) når så mange kilder vegrer seg for å stå frem med sine synspunkter.

Forklaringene disse kildene gir er som Neergard nevner at enkeltkunstnere er redde for reaksjoner, og tror at de er avhengige av støtte fra OCA for å kunne arbeide internasjonalt. Mange peker på at det er et stort problem at Norsk kulturråd ikke kan gi støtte til prosjekter som finner sted i utlandet, men at OCA har “monopol” på slike satsinger. En tredje forklaring jeg får fra aktører som samarbeider med OCA er at de ikke ønsker å ødelegge det samarbeidet som tross alt eksisterer, selv om de ikke er fornøyde.

En personlig kommentar til disse fakta:
Jeg finner situasjonen underlig. Her er det ikke snakk om at man skal rapportere om brudd på menneskerettighetene i Tjetjenia, men komme med kritikk av en ordning som er ment å forbedre nasjonens utenlandsatsingen på norsk kunst.

For meg fremstår det som helt klart at OCA har et kommunikasjonsproblem. I stedet for å fremstå som en ressurs for norsk kunstliv, fremstår OCA som en elitistisk og farlig organisasjon. I et slikt lys er ikke direktør Marta Kuzmas 10 faktasvar et vellykket og konstruktivt fremstøt på å komme kritikken i møte. Den harde tonen bekrefter i stedet mange av de påstander jeg har blitt servert av kilder som er redde for å stå frem. Jeg er ikke sikker på om dette er intensjonen.

15. Det er et faktum at en ryddig debatt om OCAs rolle vanskelig kan finne sted dersom man kun kan forholde seg til anonyme kilder.

Ti fakta

1. Verksted-seminarene utgjør en liten del av en mengde aktiviteter som utgjør OCAs arbeidsområde.

2. Hovedfunksjonen til Verksted-seminarene er å skape en intellektuell kontekst om internasjonal kunstteori (nettopp, ikke norsk kunstteori).

3. Verksted-seminarene foregår på engelsk fordi en stor del av deltakerne verken er norske eller snakker norsk.

4. Det fjerde Verksted-seminaret i år, ISMS 2: Populism and Genre, finner sted på Tate Britain i London 14. oktober. De tre første seminarene ble organisert av OCA i samarbeid med Centre for Research in Modern European Philosophy, i overenskomst om at det fjerde skulle bli organisert og finansiert av CRMEP.

5. I forbindelse med dette fjerde seminaret betaler CRMEP kostnader til utstyr, forelesernes reiser og honorarer. Tate Britain betaler lunsj for foreleserne og mottakelsen som er åpen for alle som deltar. OCA betaler to netters hotellopphold for Jutta Koether, siden hun skal delta i ISP-programmet til OCA i Oslo seinere.

6. Når Tate er vert for den andre delen av ISMS, drar OCA nytte av det eksisterende samarbeidet mellom CRMEP og Tate Britain. Slik får OCA en intellektuell profil i London under Frieze Art Fair som det ellers ville være usannsynlig å oppnå, og dette til svært lave kostnader. Siden seminaret finner sted i London, har OCA sagt seg villige til å subsidiere billettene til deltakere med norsk pass.

7. Forelesningen Representations of Sex in Scandinavia som vil bli holdt på ISMS2: Populism and Genre, tar for seg representasjonen av Skandinavia som en konstellasjon av seksuell utopia på 60- og 70-tallet. Forfatteren forsøker å forlate dette oppkonstruerte bildet, ved i stedet å reetablere tilknytningen mellom liberal seksual-politikk og de sosiale reformene oppnådd av kvinnebevegelsen i Norge, spesielt representert av Katti Anker Møller og Elise Ottesen-Jensen på begynnelsen av 19. århundre. Videre tar forelsningen for seg hvordan seksualreform, særlig i Norge, var del av den politisk agendaen til arbeiderbevegelsen under utformingen av en kjønnsforståelse i sosialpolitikken. Utfordringen disse tidlige reformene ble stilt overfor av psykoanalysens inntreden i 1930-åra, vil bli tatt for seg gjennom å diskutere Wilhelm Reichs, som under sitt opphold i Norge i midten av 30-åra utga kultklassikeren Die Sexualität im Kulturkampf.

8. Presentasjonen på ISMS2: Populism and Genre av OCA-direktør Marta Kuzma er et forsøk på å gjenfinne faktorene som enten hjalp til å forme eller ble neglisjert i overveielsen av modernismen i Norge.

9. Oppfølgingen av Verksted-serien tar form av publikasjoner. Den første publikasjonen, Art of Welfare, ble nettopp utgitt. De resterende Verksted-utgavene (2 og 3 er under utarbeidelse) kommer ut i løpet av året.

10. Besøkstallene for hvert enkelt Verksted-seminar, både i London og Oslo, var i gjennomsnitt på 150.

Å fjerne nordmennene helt må da være den ultimate profesjonalisering av norsk kunstliv? Spøk til side, det hadde vært interessant å vite hva det faktisk koster OCA å gjøre dette. Hvis det er småpenger så kan det forsvares, da som en utvidelse av OCAs praksis, som kan sies implisitt å promotere norske kunstaktiviteter. Hvis det er mye penger…

Man fristes til å tenke på Rooseum i Malmö, hvor Charles Esche lagde en glimrende plattform for internasjonal samtidskunst uten å tenke på hverken lokalt kunstmiljø eller publikum. Resultatet var småmegalomane utstillinger på høyt internasjonalt nivå – for tomme saler.