Momentum i flytsonen

Er det noe en assosierer med «flyt», så er det samtidskunsten når den fungerer som den skal. Moss og Alby (F15) – biennalen i år demonstrerer et prospekt som følger opp tidsånden, eller snarere: lar tidsånden slentre løst og ledig etter seg. En felles nevner for den moderne tidsånd er jo at den slipper fram det mangefasetterte, enten det gjelder det gestiske uttrykk, materiale eller teknikker. Og Moss og Alby i høst synes å ha alt: Fart, framdrift, pluss mange vellykte og monumentale verker av det ikke for pretensiøse slaget. Sjangermiksen er slående stor, med musikk, performancer og andre spill i skjønn forening, sammen med interessen for strøket (dette kunne man si var det stedegne, som fastslås i programmet, skjønt neppe her i betydningen det maleriske) samt et absurd grep (som blir omtrent det samme som førstnevnte, og som også står på programmet). Momentum har tatt sitt grep om nesten hele Moss by, og kan så å si iakttas på ethvert gatehjørne.

«Anmelderen kan bare overkomme noen få streifdykk i de mest spektakulære verkene på biennalen. Dog bringes her i første omgang en liten anekdote, et lite naturredigert tilfellets pek eller tilskyndelse ved ankomsten til flytsonen Moss (og akkurat denne performancen er garantert ikke signert noen kunstner, selv om logoen på utsøkt vis er det; det måtte i så tilfelle være Gud selv eller situasjonistene som sto bak): På vei til utstillingshallen i Moss bryggeri, ikke så langt fra Møllebyen, hvor slagordet er «Try again. Fail again. Fail better». (alt sammen markert med en kjempelogo, som er et lite kunstverk i seg selv, selv om dette sloganet slett ikke er Samuel Becketts aller beste frase, og ei heller er en aforisme, som Harald Flor later til å tro i Dagbladet ), blir jeg vitne til et rotterace av det mer absurdistiske slaget: En rotte har forvillet seg inn i labyrintene av spinnende hjul under en SUV-bil og moses etter å ha tatt hundremeter´n på seks sekunder! Hvoretter overtar ei mossekråke. You can´t fail better. Welcome to Moss City!

Det beste verket er det som lengst bevarer sin hemmelighet. Lenge aner man ikke engang at det har sin hemmelighet.», sier Paul Valéry. Lars Vilks har lenge underholdt unger og nysgjerrige med sitt kråketårn av rekved i Skåne. Han har også opphausset Mosse-biennalen slik den fortjener gjennom bulletinen Hedgehogger. Det er forfriskende såvel som utfordrende at han nå peker nese av oss med tårnet i hagen på F 15.

Girl from Saskatoon
Med hjelp fra Ringnes bryggerier lanserer Talleiv Taro Manum sine teknisk svake fotografier, med spektakulær oppbacking av musikalske elementer. Sorry, dette er umusikalsk fotografi, men som du gjerne må sette musikk til. (Man kunne vel kalle dette for Mette Hellenes-syndromet, hvor konsept overskygger idé og plastisitet i fæle streker. Jfr. Kebbelife i Morgenbladet.)

Phil Collins
er nominert til Turnerprisen, og det er det all grunn til: Collins har noe av dette udefinerbare verden leter etter, et territorium, en kontur. Hans fotoer fra en forlatt fiskeforedlingsfabrikk i Kenya, der Norge har vist sin gedigne udugelighet innen uhjelp, demonstrerer hva de skal og må: forlattheten, åndsforlattheten. (Glitrende parodiert i fotografiet med den mesterlige tittelen The new mountain.)

Det jeg likevel vil fremheve som det desiderte høydepunktet ved biennalen, er Peterson-pappelefanten, som sammen med Knut Henrik Henriksens ««luftegardin« gjør at Petersons (Mosseluktas) elefant får renset ut tarmene sine. En Kate Moss´k variant av filmen Slipp Jimmy fri, kunne en si, med musk som forslår. Det eksisterer liten tvil om hva det er som holder Moss gående, det er det absurde og meningsløse.

Det tar vi en skål og en Tom Collins for. Og denne går til kuratorene Annette Kierulf og Mark Sladen som her slående har lyktes å sette de feilslåtte utopier, altså de helt absurde dystopiene, på kartet. Videoen The making of Utopia, av en finne og en tysker (herr og fru Kalleinen), dokumentarbasert fiktivt på noen sinnssvake reelt eksisterende alternativsamfunn i Australia er med på å understreke poenget. Et yttelirgere poeng ved dette er at det markerer at samtidskunsten er worldwide, og ikke trenger å avgrenses til en nordisk biennale. Her viser Momentum veien videre.

Flytsonen
Det som det trengs å si noen ekstra ord om, er begrepet «momentum». Det er et begrep fra den klassiske mekanikk, og utrykker en gjenstandsmasses mulighet til å bevege seg i en jevn bane (i pakt med Newtons første lov). Fotballtreneren Nils Arne Eggen, som er trønder og rosenborger, og har trent Moss (i 1987) opp i elitedivisjonen, har preget begrepet «flytsonen», synonymet for «Momemtum». Her lar vi skålen gå til lektoren.

Hva rotta under SUV´en ikke skjønte, men tragisk nok satte fingeren på, er at i prosesser der det er tale om å «gain momentum», er det ett av to som gjelder: Enten at prosessen flyter lett når den etter en trang fødsel er sparket i gang, og/eller at dens egenomdreining ved tilslutning av stadig mer masse ved jevn hastighet, dvs. folkelig oppslutning, løper lett og helt av seg selv. Hvilket kan være det samme. Kunstformidlingen gjør sine piruetter på små flater og på store arenaer når den lykkes som best for tiden. Det gode momentum, med flytsone som i Moss, er et skoleeksempel i så måte denne høsten.