Når Synnøve G. Wetten presenterer utstillingen sin på Tidens Krav som et manifest knytter hun an til en sjanger som i det tjuende århundre ble åsted for intense forhandlinger om politisk subjektivitet, tid og historie, teori og praksis, utopi og aktivisme. Manifester gir form til et begjær etter forandring. I Wettens utstilling, titulert Trans panthers manifesto – preparations on a mutable manifesto, dreier det seg mer spesifikt om å gi begjæret en foranderlig form: «a mutable manifesto».
Det har blitt foreslått at betegnelsen «manifest» er avledet fra «fiendtlig hånd» på latin, og det første man ser i galleriet er faktisk et bilde av en hånd – eller i alle fall en hanske – som gjør V-tegnet. Mens manifestenes «fiendtlige hender» vanligvis snakker i klarspråk, er hanskens isolerte gest mer ugjennomtrengelig. Det kan bl.a. være et seierstegn, en fredshilsen eller en obskøn gest. Dette er bare én av en rekke inversjoner Wetten foretar med manifestsjangerens kjennetegn.
De italienske futuristene, som på begynnelsen av nittenhundretallet etablerte manifestet som kunstnerisk form, feiret hastighet fremfor alt. Wettens Trans Panthers kommer derimot til syne i slow-motion. Et videoarbeid viser en mann som tilsynelatende tas bakfra av en transseksuell. Det pornografiske klippet er skyggelagt på en måte som gir kjønnet et diffust uttrykk: Her er ingen kjønnsorganer, bare kropper i langsom bevegelse. «Fokuset på genitalitet innebærer en viss fiendtlighet til nytelse», var det faktisk noen som sa i forberedelsen til et annet manifest (Theodor Adorno i samtale med Max Horkheimer: «Towards a new manifesto», New left review 65/2010).
Foruten pornografiens fokus, mangler videoene også dens dramaturgi. Fraværet av forløsning peker på det mest slående inngrepet Wetten har gjort i manifestformen: Mens manifester gjerne forsøker å skape et revolusjonært øyeblikk som ugjenkallelig forandrer historien, er det som om utstillingen omgår selve hendelsen. Hele utstillingen, alle forberedelsene er angivelig hentet fra arkivet til en bevegelse som altså kaller seg Trans Panthers. Det hele fremstår som forspillet til noe som allerede har hendt. Er hansken midt i en nedtelling (3-2- …) eller markerer den en repetisjon (take two)?
Innerst i en krok av galleriet er det plassert en montasje der en tekst med samme tittel som utstillingen er sammenstilt med kvinner (?) i ulike positurer, svarte pantere, englevinger, en poster kopiert til det nærmest ugjenkjennelige (men som tar utgangspunkt i omslaget til en brasiliansk DVD fra 2005 titulert «Småjenter med stor pikk») og slagordet «new queer cinema». Repertoaret av gester, positurer, teknikker og symboler synes å definere estetikken og ikonografien til en undergrunnsbevegelse som antagelig bedriver en slags filmproduksjon. Det likner faktisk storyboardet til en propagandafilm.
På et nokså idiosynkratisk engelsk leverer den skrevne teksten en oppvisning i manifestsjangerens troper og grep. I tråd med sjangerkonvensjonene skriver manifestet inn et kritisk nå – «Trans Panthers Manifesto is written in a time when the world is on fire!» – som gjør kollektiv handling nødvendig: «TRANS PANTHERS are a loose trans sensitive movement expanding from mutable units of queers and trans racial crossing borders. Our lives are our fight, our minds are our flight, our bodies are our politics». Ikke en gang gramatikken klarer å holde gruppens flerfoldige og ukontrollerbare nærvær på plass: «our presence are our weapons».
«Trans panthers are like light beams; we behave as waves and particles at the same time», heter det videre. Metaforene her kan kanskje sies å svare til lysstrålene som avbildes i videoen «Ritual moon». En annen formulering peker imidlertid mot en mer interessant forbindelse til videoen: «TRANS PANTHERS MANIFESTO projects an infinite demand for trans sensitivity and emotional intelligence.» Nøkkelordet her er verbet «project», som kan bety planlegge eller slynge ut, men også å projisere, enten det gjelder fremvisning av film og video eller fantasering. Samtlige betydninger er operative i manifestet til Trans panthers, en bevegelse som slik sett ikke bare ligner («are like»), men er lysstråler. Manifestsjangerens tradisjonelle projeksjon av en spesifikk framtid og et bestemt politisk subjekt sammenfaller her med videomediets projeksjon, noe som gir Wettens manifest helt andre temporale koordinater enn man vanligvis forbinder med manifester. Utstillingens andre elementer (filmplakater, en performance, teksten, gestene og positurene) framstår som midlertidige anordninger som rammer inn eller springer ut av videoenes vedvarende bevegelse.
Men hva er det egentlig som manifesterer seg her? Ut fra utstillingens elementer går det kanskje an å danne seg et bilde av en merkelig motstandsbevegelse, men det er mildt sagt vanskelig å se for seg at manifestets henvendelse svarer til noen gruppering i sosiologisk forstand. Det som kommer til syne er verken en ny stil («New queer cinema») eller en politisk bevegelse. Wetten tar snarere manifestsjangeren som utgangspunkt for et eksperimentelt arbeid med fremtredelsesformer, politisk subjektivering og det nye, på en viss avstand fra, men kanskje ikke uten håp om å kunne nære, praktisk politikk. I disse dager viderefører hun prosjektet med en utstilling i Malmø, men bevegelsens levende nå er mer spredt enn som så: «Trans panthers are everywhere», nærmere bestemt i et arkiv som passer panternes ville nærvær som hånd i hanske: på youtube.
