Forlegger Erling Kagge er, som mange vet, også en ivrig kunstsamler. Det begynte forsiktig på åttitallet, men samlingen skjøt først fart etter en avkastningsrik Richard Prince-investering i 2003. I dag har Kagge en samling som anses som såpass viktig og «usedvanlig velkomponert» at Astrup Fearnley-museet har gått hen og laget utstilling av den. Kjente navn som Sergej Jensen, Tauba Auerbach, Klara Lidén, Trisha Donnelly, Assume Vivid Astro Focus, Andreas Slominski, Wolfgang Tillmans og Franz West er med. Love Story har utstillingen blitt hetende, og det sier antagelig noe om hva som er samleren Kagges viktigste drivkraft. I hvert fall troner lidenskap øverst på listen hans over råd til vordende samlere, presentert i boken med den opplagte tittelen Kunsten å samle kunst, som kommer ut på Kagge forlag i anledning utstillingen. Mellom de knalloransje permene finner vi et anekdoterikt begynnerkurs for kunstsamlere. Her kan man innimellom tipsene blant annet lese om kunstneren som gjorde noe så bakvendt som å spandere middag på alle samlerne sine, eller den gangen Kagge feiret nyttårsaften alene med kunstsamlingen sin. Det skorter heller ikke på uredde generaliseringer: Skal man tro forfatteren er samlere ofte påfallende kortvokste og venneløse folk – i hvert fall de av dem med mye penger.
Du har opparbeidet deg en samling som anses som såpass viktig at den bør stilles ut. Dermed fungerer du indirekte som en slags kurator. Hva er det som gjør en privat samling, i dette fallet din, interessant som utstilling?
Det jeg liker aller best med denne utstillingen, er at publikum skal få avgjøre hva som er interessant. Bli minnet om at det ikke finnes noe gammelt under solen. Til nå har jeg levd med kunsten, utvalget fra samlingen er en viktig del av mitt privatliv, så det er en del følelser i sving. Flere museer hadde allerede forhørt seg før Astrup Fearnley om muligheten for en utstilling, så jeg antar at de som spør mener jeg har en samling av høy kvalitet.
At man må samle med lidenskap er det første punktet på din liste over råd til vordende samlere. Det utgjør forskjellen på en god og en potensielt «fantastisk» samling, sier du. Hvorfor det – kan man ikke kynisk navigere seg frem til en «fantastisk» samling uten å alliere seg med lidenskapen? Er det slik at avgjørelsen om å investere i et verk primært er styrt av affekt?
Nei, ikke affekt. På den annen side er samlinger hvor samleren har hatt tilnærmet ubegrensede midler, og en rekke rådgivere som egentlig har tatt avgjørelsene, svært ofte kjedelige. Fine, selvsagte og lite rare arbeider. Jeg ser en del slike, men foretrekker samlinger hvor hovedpersonen er dypt engasjert selv, hvor hun har sprengt budsjettet, bekymret seg underveis, og hvor hvert verk i samlingen gleder, provoserer, etcetera, samleren.
I boken din snakker du om at man må følge sin egen vei som samler og ikke være redd for å «ta avgjørelser». Samtidig presiserer du at noe kunst er bedre og viktigere enn annen kunst. Er kvalitet virkelig noe man kan avlese i et en-til-en møte med verket – en iboende egenskap som kan avdekkes ved gransking av det fysiske objektet – eller må man som samler ty til eksterne informanter? Kan du beskrive din samlemetode, instansene du konsulterer før et kjøp?
Jeg tror ikke man må så mye i livet, og som samler må man vel strengt tatt lite. Men ja, det er ingen tvil om at det å fatte beslutninger som samler er viktig. Og kanskje finnes det samlere som kun samler med øynene, men jeg kommer ikke på en i forbifarten. Det å bruke ørene og nesen i tillegg, kommer godt med. Jeg tenker ikke på disse som informanter, men som samtalepartnere. Flere er venner, med samme interesser som meg selv. Noen er kuratorer, andre er samlere, gallerister eller bare hyggelige, kunnskapsrike mennesker.
Du sier at det er viktig for en samler å holde seg oppdatert, og nevner at du leser Artforum. Hvilken rolle spiller kunstkritikken for deg? Hvilke andre kanaler for kunstkritikk konsulterer du jevnlig? Har kritiske perspektiver på kunsten noen betydning for investeringene dine?
Investeringer er feil ord. Stort sett handler dette om forbruk. Jeg leser Artforum og – som jeg nevner – en rekke andre medier. Det bør man. Kritikker leser jeg ikke så ofte. Beklager det. Jeg tviler ikke på at det er mye interessant, men jeg foretrekker stort sett andre vinklinger enn de fleste kritikeres når jeg skal forsøke å forstå noe. Iblant leser jeg gamle kritikker, og det er ganske morsomt.
Du snakker om viktigheten av å ligge i forkant av din egen smak når du kjøper, at et verk skal utfordre deg. Om kunstens kvalitet er knyttet til dens vilje til å bevege seg på utsiden av den etablerte oppfatningen av hva kunst er, bør samlere oppsøke slike estetiske kantsoner? Finnes det noen pionerer på estetikkens område i dag som bidrar til en utvidelse av kunsten i en retning du mener er viktig eller interessant?
Usikker på om pionerer er rette betegnelse, men ja, jeg synes det er veldig mye å lære av flere, og flere som utmerker seg ved å se forbi horisonten. Men jeg er kun jurist med tilleggsstudier i filosofi, ingen fagmann, og en førstereisgutt her. Jeg er en meget nysgjerrig samler, som samler med stor kjærlighet, men jeg er altså ingen teoretiker.
Å samle kunst handler åpenbart ikke bare om å investere eller spekulere i en bestemt type objekter, det har jo også en sosial dimensjon. Jeg antar at du etter hvert kjenner endel kunstnere personlig. Ville det, hypotetisk sett, vært interessant for deg å hjelpe en kunstner økonomisk med å få realisert et prosjekt som ikke nødvendigvis resulterte i et objekt som senere kunne inngå i samlingen din?
Ja.
I Norge er det lite privat kapital i omløp i kunstfeltet. De fleste kunstnere basert i Norge er avhengige av statlige stipender. Har du noen tanker om norsk kulturpolitikk og effekten den har på det norske kunstfeltet?
Selvfølgelig. Kunstnere er jo som oftest avhengige av markedet, staten eller begge deler. Som forlegger er jeg delvis i samme situasjon. Ved siste stortingsvalg var det interessant å følge kunstneres innbitte kamp til støtte for det sittende regimet. Det er jo litt originalt. Da jeg var liten lærte moren min meg at kunstnere og intellektuelle skulle være i opposisjon til det bestående. Kunstneres avhengighetsforhold til staten, og hva det kan medføre, er et interessant fenomen, men dette er nok et område hvor andre har tenkt klokere enn meg.
Der det tidligere var en uskreven avtale mellom kunstner/gallerist og samler om at et kjøp medførte visse forpliktelser overfor kunstner/verk, at man ikke kunne snu seg rundt og dumpe det tilbake på markedet, men pliktet å sitte på det en stund, har det i senere år vokst frem en ny samlerkultur der kunsten kjøpes og selges i et mye høyere tempo enn tidligere, og også utenfor de etablerte kanalene, ofte med store, karriereødeleggende verdifall som konsekvens – såkalt «art flipping». Har man som samler et ansvar overfor kunstnerne man investerer i?
Ja, definitivt. Forskning har vel vist at flippingen du viser til ikke er så omfattende som det hevdes i media, men uansett er det iblant problematisk. I tillegg synes jeg slikt er gørr kjedelig i seg selv. Jeg ville heller kjøpt aksjer i Olav Thon Eiendomsselskap, hvis profitt var motivet.
I boken din sier du at du liker kunstmarkedet, hvor «handlinger som sender deg rett i fengsel i de fleste siviliserte bransjer er helt vanlige». Hva er det med denne lysskye modellen som tiltrekker deg? Ser du noen betenkeligheter med denne cowboyøkonomien og konsekvensene den har for aktørene som har sitt daglige virke i kunstfeltet?
Ja, jeg ser betenkelige ting stort sett over alt. Den delen av kunstverdenen du refererer til er så vidt jeg forstår en svært liten del av helheten. Jeg tenker ikke på det som et samfunnsproblem at noen få kunstnere og andre aktører holder det showet gående. Det som imidlertid kan virke som en større utfordring er hvordan museer, biennaler, triennaler og andre blir en del av samme sausen og underlegger seg et dollardemokrati.
Siden du er polfarer er det blitt en yndet metafor hos journalister for alt du foretar deg, som om du automatisk tar med deg idrettsmannen over i arbeidet som forlegger, forfatter osv. I et sitat i presseskrivet til utstillingen på Astrup Fearnley trekker du paralleller mellom det å gå til sydpolen og det å samle på Trisha Donnelly. Hva er det «polfareren» Erling Kagge stimuleres av ved det å samle på kunst?
Metaforen er relevant når det gjelder meg. Jeg er ganske endimensjonal. Jeg liker å oppleve, lære, gjøre livet mitt vanskeligere enn det trenger å være, kjenne det gjør vondt i hodet og kroppen. Kjempe og ikke ta noe som en selvfølge. En slik ensidig dumhet kommer godt med som samler, forlegger og eventyrer.
