I løpet av de siste to ukene har tre av Norges viktigste kunstinstitusjoner markert seg overfor presse og publikum med lanseringer av sine faglige satsninger i 2015: Munchmuseet og Nasjonalmuseet har invitert til tradisjonelle programlanseringer forbeholdt pressen, mens Kunst i offentlige rom (KORO) valgte det mer dynamiske frokostmøtet for lanseringen av sine nye nettsider.
Oppslutningen om de ulike møtene taler i utgangspunktet sitt tydelige språk. På de to pressekonferansene var det knapt mer enn et par representanter fra pressen, men desto flere fra muséenes egne rekker. Seansene var på grensen til pinlige, med rekker av direktører som la fram sitt arbeid foran en fraværende allmennhet.
Som offentlighetsarbeid var KOROs frokostmøte den 19. januar derfor klart å foretrekke. Møtet trakk mer enn 100 mennesker og viste en institusjon som under Svein Bjørkås’ ledelse har påtatt seg rollen som vertskap for en bredere kunstsamtale.
Kunstens tolkningsrom
Temaet «kunst, etikk og ytringsfrihet» var i utgangspunktet knyttet til KOROs egne utfordringer blant annet i forbindelse med 22. juli-prosjektet. De to innlederne ble imidlertid nødt til å balansere dette opp mot forventningen om at kunstfeltet nå skulle melde seg på i den mer aktuelle debatten om ytringsfrihet i kjølvannet av terroranslaget mot satirebladet Charlie Hebdo den 12. januar.
Kunsthistorikeren Siri Meyer fra Universitetet i Bergen gikk inn i temaet på det mest generelle nivået ved å henvise til den franske filosofen Jacques Rancière og hans idé om en «refigurasjon av sansningen». Den åpenheten og tvetydigheten som ligger i en slik omdanning av blikket var i følge Meyer verd å kjempe for.
Sosiologen Tore Slaatta var også opptatt av kunstens tvetydighet, det han kalte «kunstens tolkningsrom». Slaata mente det var viktig for mange bildekunstnere å holde dette tolkningsrommet så stort som mulig, så åpent som mulig, så lenge som mulig. Han nevnte Vanessa Bairds arbeider for Regjeringskvartalet som et eksempel. Dette tolkningsrommet ble i følge Slaatta trangere når det ble politisert av brukerne i Regjeringskvartalet.
På direkte spørsmål om Charlie Hebdo-debatten hadde endret premissene for ytringsfrihet i bildekunstfeltet svarte Slaatta med et indirekte forsvar for kunstnernes fravær i debatten:
– Ikke alle kunstnere bør la seg lokke til å begå krenkelser. Det er naturligvis først og fremst viktig at kunstnerne viderefører sine kunstneriske prosjekt. Det ville ikke være noen gevinst for norsk kunst med en bølge av Dan Park-kunst. Kunsten er derimot det rommet der man kjenner på ytringsfrihetens grenser, sa Slaatta.
Norsk kulturråd som sensurinstans
Slaatta kunne for øvrig presentere resultatene av undersøkelsen «Når kunstnere vurderer ytringsfrihet i Norge, anno 2014». Et av Slaattas funn var at mer enn 30% av norske bildekunstnere hadde opplevd å ha fått ytringsfriheten begrenset. Det høres ut som et svært høyt tall, og Slaatta antydet at dette kunne ha med finansieringen å gjøre, dvs. at mangelen på støtte fra f.eks. Norsk kulturråd av enkelte kunstnere ble opplevd som en form for sensur.
KOROs lett sprikende frokostmøte var ikke egnet til å bringe debatten om ytringsfriheten i kunstfeltet vesentlige skritt videre. Men møtet var vitalt, og skapte inntrykket av et kunstfelt som er sentralt plassert i forhold til aktuelle politiske problemstillinger. Møtet viste også KOROs potensial som tilrettelegger av et offentlig ordskifte. Det er en markedsføringsstrategi som i 2015 fremstår som vesentlig mer dynamisk enn selvhøytidelige pressekonferanser.
