Kunsten å gjøre synlig

En reise gjennom treets årringer fascinerer mest på årets avgangsutstilling, hvor de store utopiene må vike for lavmælte og poetiske utforskninger.

«Art does not reproduce the visible; rather, it makes visible». (Paul Klee)

Tross i hva man kunne assosiere med tittelen på denne avgangsutstillingen, særlig i etterdønningene av Obamas valgkamp og presidentinnsettelse, er det er ikke noen store politiske utopier ute og går i dette tilfellet. Forestillinger om kunstens radikalitet og evne til å skape en absolutt forvandling av vår felles eksistens synes fraværende. Påstander om at samtidens kunst skulle framstå som beskjeden og bortvendt, kan muligens pareres med Jacques Rancières tese om at kunstens politiske potensial ikke avhenger av tematikken som tas opp, men i måten den lar det sanselige framtre på. I boken Le partage du sensible (2000), «delingen av det sanselige», viser han til hvordan sansningen både er noe oppdelt og noe vi deler, i den forstand at vi er sammen om det. Hvorledes kommer tingene til syne? Hva er det verkene lar oss se?

Avgangsutstillingen representerer på mange måter en transformasjon; et ritual som markerer overgangen fra student til kunstner. Etter fem års utdannelse deler ni unge håpefulle sine perspektiver på omverdenen med oss. Helga-Marie Nordby er kurator for utstillingen, som fremstår som både ryddig og velorganisert, på grensen til det pertentlige. I en av korridorene har imidlertid studentene fått boltre seg, og presenterer et kollektivt arbeid med overskuddsmateriale, stilt sammen som for på pedagogisk vis å peke på formale og tematiske forbindelser mellom utstillerne. Min agenda er imidlertid å oppsøke kandidatenes prosjekter hver for seg, og da er det nå en gang slik at noen verk gjør større inntrykk enn andre.

¤

Linn R. Åmo, In the mood for love. Foto: Anja Johansen

Lars Skjelbreias videoinstallasjon «7 meter», som vises på en innebygd LCD-skjerm i knehøyde i storsalen, er utvilsomt en personlig favoritt. Denne formmessig enkle, men produksjonsmessig krevende videoen, vekker iver og nysgjerrighet etter å se hvilken vei dette kunstnerskapet tar. Eller for å si det slik; Skjelbreia synes å være inne på en høyst farbar sti allerede. Tittelen henviser nøkternt nok til lengden på en trestamme som kunstneren har fått skåret opp i 1483 millimetertynne skiver, fotografert og satt sammen til en loop. Den visuelt registrerende teknikken minner om framgangsmåten i Visible Human Project fra 90-tallet; en fotografisk kartlegging av menneskekroppens indre som har dannet grunnlaget for omfattende forskning – og etisk debatt. Om enn mindre kontroversielt, er ikke bildematerialet i Skjelbreias video mindre estetisk frapperende. Tverrsnittets gyldne, omskiftelige form trer skarpt fram mot den lysende hvite bakgrunnen. Kvister dukker opp og forsvinner, diameteren avtar gradvis til formen blir liten som en femøring, og forsvinner for en kort stund i det hvite intet – før det hele reverseres. Det er ikke naturen redusert til utstrekning og materie vi er vitne til her, men snarere «physis» – et begrepet som de gamle grekerne brukte for å betegne naturens iboende livskraft.

Også Linn R. Åmos malerier i samme rom fremstår som et konseptuelt og visuelt gjennomarbeidet prosjekt. Her abstraheres sosiale relasjoner til enkle former som synes hentet fra fysikkens verden, slik som atomer og molekyler. De fargerike sirklene i «In the mood for love» er bundet sammen med sorte streker i ulike konfigurasjoner. Tross i det stiliserte formspråket vitner titlene om emosjonelle forbindelser, noe som bekreftes av utstillingskatalogen hvor bildene presenteres som modeller på familieforbindelser av ulik art, uten at jeg klarer å knekke koden for oversettelsen fra sosiale relasjoner til visuell modell. Det er langt fra enkle eller normative framstillinger av kjernefamilien, dette. Metoden synes å være nedenfra og opp, hvor hensikten er å gi visuelt uttrykk til de mange intrikate familieforbindelsene som eksisterer i samtiden. I serien «Ny vår», antydes snarere mulige forbindelser gjennom svakt skisserte linjer, og de oransje og grønne sirklene svever relativt fritt på lerretet.

¤

Aylin Soyer Tangen, Hei.

Åsa Larsson, Double, videostill

Observasjon og innlevelse inngår også som sentrale aspekter ved Aylin Soyer Tangens og Åsa Larssons arbeider. I fotografiserien «Hei» viser førstnevnte seks fotografier av eldre mennesker, avbildet i det øyeblikket de har stoppet opp på sin vandring gjennom bygater og langs strender; en gammel dame med stokk foran et butikkvindu, en solbrun mann i badebukse og hvit caps speidende opp på et turisthotell. Å ta utgangspunkt i fotografiets evne til å forevige øyeblikket kan vel ikke akkurat kalles et innovativt grep, og motivene lar seg lett låne for å vekke nostalgiske følelser. Det fungerer likevel bra, og valget av sort-hvitt og de portrettertes bortvendte positurer bidrar til en stillferdig og ettertenksom stemning.

Åsa Larssons fotorealistiske malerier og videoer har fått et eget lite rom med lav takhøyde og dunkel belysning, noe som går godt til stemningen i bildene. De uutgrunnelige barneansiktene gir ingen pekepinn på hvilke tanker som rører seg i deres indre, og bruken av slow motion og crossfading gir videoene et mystisk preg. Ansiktene skjærer plutselig ut i merkelige grimaser, og barnas glødende rosa hud fortsetter å vibrere ytterst i lerretene og på videoskjermene. Forestillingen om barnlig uskyld og infantil grusomhet ligger og vaker her, og jeg blir ikke helt enig med meg selv om det godt eller vipper på grensen til det mystifiserende. Men det fanger interessen, og åpner opp for andre blikk på barn enn reklameverdenens smilende og hoppende sjarmtroll.

¤

Flere ganger i løpet av utstillingen dukker Maurice Merleau-Pontys refleksjoner over maleriets forhold til det avbildede, synets kroppslighet og sammenfletningen av det synlige og taktile, opp som referanser i møte med verkene. Nå skal de sies at jeg nylig har lest passasjer fra bøkene hans, noe som styrer blikket mitt i visse retninger, men det er nok ikke usannsynlig at det fenomenologiske tankegodset har funnet veien til avgangsstudentenes studioer. Forresten: Som kunstner eller kunsthistoriker i dag: Er det egentlig mulig å unngå innflytelsen fra denne franske filosofen? Dette gjelder ikke bare Larssons bilder (Hva er det maleren har sett, og hva lar maleriet oss se?), men også flere av installasjonene i motsatt fløy. Både Lina Berglunds og Lars H. Klemmensens arbeider trekker oppmerksomheten mot betrakterens kroppslige tilstedeværelse i rommet, og setter blikket i bevegelse på subtile, men tidvis spennende, måter.

Lina Berglund, Something and Nothing. Foto: Anja Johansen

Berglunds installasjon «Something and Nothing» er både teoretisk og leken på samme tid. Jeg oppfatter det hele som et arbeid med fordoblinger og forskyvninger av det synlige gjennom reflekterende flater, videoopptak og projeksjoner, som for å spørre om betrakterens og bildeelementenes eksistens i de synlige rommene og blinde sonene. Tradisjonelle stillebenselementer dukker opp i bildene og sniker seg inn mellom speilingene. Her må man være villig til å la seg bli sett uten selv å se sitt eget bilde. Klemmensens installasjon inviterer også til visuell utforskning, og med tittelen «Pladsen imellem oss» hintes det til hva som skal observeres. Det er ikke akkurat noen livlig installasjon, og det kreves litt for å aktivisere dette kjølig designede rommet, med senkede lamper, bord og benker i hvitt stilrent plassert på kongeblå astroturf. Speilene i rommet gir for så vidt en fin effekt, ved å speile den grafiske tegningen som dekker hele bordflaten, men det fremstår som konseptuelt litt tilfeldig og uferdig tross i den gjennomførte stilen. Om man bruker fantasien kan tegningen leses som mulige energibaner i rommet, hvor de trådlignende linjene flyter ut over arket, krøller seg om hverandre og slynger seg ut mot bordkanten med en tilnærmet sensuell energi.

¤

Malin Lennström-rtwall, Maybe I´ll never see you again. Foto: Anja Johansen

Malin Lennström-rtwall, Untitled (familytable). Foto: Anja Johansen

Skal jeg oppsummere noe så langt må det være det utstillingens lavmælte preg, både bokstavelig og metaforisk, selv om det flere steder ligger historier og vaker under overflatene. Kun ét av verkene involverer lyd, og de dvelende, dissonante tonene fra Linn Halvorsrøds rom gjør ikke mye ut av seg. De er imidlertid med på å understreke den spøkelsesaktige og noe kaotiske stemningen i hennes installasjon «Statusrapport fra arkivet mai 2009». Her synes det ikke å være noe særlig skille mellom ferdig verk og utforskende prosess. En nitidig, nesten nevrotisk, tegning brer seg utover kanten på en stor papirrull, lag på lag med hvite laken og blonder dekker møblene i motsatt hjørne. Halvorsrøds arbeider springer ut av (eller parodierer?) en dadaistisk impuls, hvor systematikk og finsliping av konsept forlates til fordel for frie assosiasjoner og tilfeldige innfall. Det føles internt, som en slags kunst for kunstnerens skyld, selv om publikum kan ta med seg oppkopierte gratis ark med kunstnerens skriblerier hjem. Mere utadrettet, ja, nesten ubehagelig direkte, er derimot Marianne Omdahls verk «Er du redd for mørket». Betrakteren blir konfrontert med nøkterne utsagn fra rettsreferater i voldtektssaker skrevet med blokkbokstaver på hvite tynne duker, spent opp fra tak til golv i en labyrintisk struktur. Stillheten i rommet er påtakelig, og domfellelsen overlates i denne omgang til publikum. Med sin «se her»-gest føles verket imidlertid litt lettvint, kan hende fordi kunstneren lener seg såpass tungt på det ladede tekstmaterialet.

Malin Lennström-rtwalls neonskilt «Maybe I´ll never see you again» fester seg imidlertid på netthinnen. Skiltet er produsert av lokale håndverkere i Ramallah, og fraktet til Norge gjennom grenseposter og forbi mistenksomme tollere. Lysrørene som utgjorde det første ordet i setningen er knust, og eliminerer brutalt det håpet som opprinnelig eksisterte i utsagnet. Skiltet og historien bak setter også den ellers Elmgreen&Dragset-aktige installasjonen «Untitled (familytable)» i nytt lys, hvor de solide stengslene ikke bare kan assosieres med familiemiddagens klamme atmosfære, men snarere leses som en metafor for de palestinske familienes sårbare og håpløse situasjon. Selv om det ikke er helt i klasse med Kjartan Slettemark hva angår provokativ kraft, så dukker det opp en rekke ubesvarte spørsmål: Ble skiltet skadet gjennom frakten? Tilfeldig eller intendert? Eller vitner de knuste lysrørrestene på golvet under om at vaktholdet på Trondheim kunstmuseum burde vært konsentrert her, og ikke i andre etasje ved Håkon Gullvågs malerier?

Ingressbilde: Lars Skjelbreia, 7 meter, videostills + fotomontasje av Anja Johansen