Det er en merkelig forbannelse som følger institusjonen, dette at det bestandig ser ut til å være et merkbart mindre antall MA-studenter som kommer seg ut i verden fra Kunstakademiet i Trondheim (KiT), enn fra akademiene i Oslo og Bergen. Hvis de nå en gang kalles for akademier lenger – jeg er blitt gammel, orker ikke slåss med vindmøller, og har gitt opp å forsøke å forstå hvorfor høyere kunstutdannelse skal tilrettelegges av de som ikke forstår forskjellen på dans og strikking. Det har vært sånn i økende grad i flere tiår, men kunststudentene klarer som oftest å bli fungerende kunstnere uansett hva situasjonen er. Jeg vedder på at det bare vil være billedkunstnere, musikere og forfattere igjen på kloden etter at psykopatene har fått gjort seg ferdig med kjernevåpenkrigen sin, og det skulle være unødvendig, og dessuten helt uten hensikt, å skulle forklare hvorfor.
Men, hvis det er tjue MA-studenter i Bergen er det åtte i Trondheim, og det har vært sånn lenge nok til at man ikke kan skylde på universitetenes overstyring; i 1990 var det seks studenter som hadde avgangsutstilling i Trondheim, i 2014 var de syv. Nå er de tre, noe de og var i 2013. Jeg aner ikke hva dette skyldes. Gitt det indikerte tidsrommet kan det se ut til å være en naturlov, uavhengig av skiftende politiske innfall og diverse fusjoner med alt mulig annet – glassblåsing, støpning av talglys – som absolutt ingen med mandat til å ta avgjørelser har minste susing om.
Dette kan selvsagt være en stor fordel, særlig innenfor lokaler som er mest egnet til separatutstillinger. Nå i 2025 er dette dessuten tre studenter med såpass nøkternt definerte prosjekter at det ikke ville vært unaturlig å presentere dem i samme lokaler selv under andre omstendigheter. Avgangsutstillingene, enten det er BA eller MA, i Oslo eller København, eller når og hvor som helst – og det kan også være i Trondheim, gitt at de en sjelden gang er flere enn ti – er gjerne vilt sprikende affærer, og noen ganger et uorganisert kaos det kan være en utfordring å skulle navigere riktig i.
Det her er noe annet. Dette er svært balansert, og vanskelig å finne et svakt punkt i. Det er gjennomgående svært saklig, lager ikke mye støy eller unødvendig drama, og strengt tatt beveger vi oss i marginene av det vi pleide kalle «relasjonell estetikk», men med en agenda – eller, tre agendaer da – som strekker seg etter dagsaktuelle og universelle problemstillinger, uten emosjonelle utbrudd eller kommentarer til den nære og fjerne kunsthistorien. Jeg tror faktisk jeg kan si det sikkert, at jeg ikke har erfart noe liknende tidligere innenfor disse rammene. De har til og med fått akkurat så mye plass som de faktisk trenger. Men, det er kanskje på tide å si noe om hva det faktisk er for noe, før jeg fortsetter å rante om kunstutdannelse og menneskehetens evolusjonære u-svinger.
Alexander Crilles Tønnesen, for å starte med det tydeligste eksemplet på hva jeg mener, har etablert et prosjekt han sannsynligvis kan bruke resten av sin tilmålte tid på uten å bli ferdig. Paa Trondhjemsk Vis slår allerede i tittelen fast at dette vil bli en lokal affære, men metoden, eller ansamlingen av metoder, lar seg applisere på et hvilket som helst veikryss. Det visuelle – bord, stoler, headsets, informative tekster, bøker og svære kart – er underordnet det som ender opp som en fokusert historieskriving i sanntid. En researchbasert performativ bevegelse med sikte på panoramaoversikt over, som det sies, «hvordan infrastruktur, byutvikling og kollektiv hukommelse former vår opplevelse av tilhørighet i byen». Et sisyfosarbeid, og umulig å helt skulle oppnå, siden både byen og en selv rekker å forandres i forhold til disse faktorene lenge før man er halvveis.
Det betyr på ingen måte at den type manøver er tapt i en verden som allerede er tapt i det øyeblikket man blir født inn i den. Tvert imot, denne nyskrivingen av hvordan å kartlegge en by, hvor det inngår såpass etablerte samtidskunstklassikere som guidet byvandring og en syv retters middag (jeg meldte meg ikke på, for mye kjøtt, og jeg forlater uansett ikke huset hvis jeg kan unngå det), er tilsynelatende grenseløs i sine ambisjoner, og på sikt belysende for sånne dypt eksistensielle spørsmål som «Hva faen gjør jeg her?» Tittelen er rappet fra en gjennomgang av «Selskapskultur og skjulte matskatter fra 1700 til 1900. Med egen kokebokdel» signert Jan-Lauritz Opstad, med en introduksjon av Marvin Wiseth (Andrimne forlag, 2003). Boka ligger tilgjengelig blant det andre materialet på bordet, og det er nærliggende å tro den utlovede middagen består av retter man finner i kokebokdelen.
Hvis Tønnesen utgår fra kunstinstitusjonens forskjellige strategier for å adressere allmenngyldige problemstillinger av interesse for folk flest, utgjør prosjektet til Marc Pricops i andre enden av rommet en stikk motsatt progresjon. Erfaringer fra verden utenfor – mer spesifikt en rolle som kystrenovatør – blir her trukket inn i institusjonen, uten noe særlig filter, i form av 48 dokumentariske fotografier av økologisk krise. Også dette er en jobb som aldri vil ta slutt; det å skulle renske kystlinjen for maritimt plastavfall krever litt av en innsats. Problemet er jo at det kontinuerlig blir fylt på med mer.
Jeg har allerede nevnt Sisyfos, men så er han en særdeles brukbar figur for å belyse i hvert fall 90% av det arbeidet som blir utført på den her plagede planeten. Hva vinner man på en omgang med flipperspill? Enda et spill. Sisyfos ville jo vært en langt mindre tragisk skikkelse, og hans evighetsprosjekt mindre håpløst, hvis vårherre hadde vist ham den nåden å installere et regneverk som registrerte ti poeng hver gang den forbannede steinen rullet ned. På ti runder ville han ha opparbeidet hundre poeng, sant? Det er så stramt og matter-of-factly at det i grunn bare er konteksten og plasseringen innenfor den hvite kuben som, i hvert fall for øyeblikket, begrenser dette til å være et kunstprosjekt. Det er åpenbart at det ikke bare er det, til det er elendigheten bildene formidler altfor akutt.
Og så, i neste rom, i dempet belysning, det eneste som ikke er dønn formulert, og ergo i hvert fall et fnugg mer åpent for fortolkninger. Conglomeratus av Ingunn Schumann Mosand er i hovedsak et disseksjonsbord, innenfor et forseggjort glassbur. Omringet av like deler datert medisinsk utstyr (tenk sprøyter i forskjellig størrelse, fra 1888 sånn omtrent) og – litt urovekkende – hardføre verktøy; hovtang, avbitertang osv. Scenariet er like deler Doktor Frankensteins laboratorium og vaktmesterkontoret på rettsmedisinsk avdeling. Nesten gotisk, og litt som lekerommet til en hyperaktiv seriemorder. Og på bordet, og flere steder i rommet, ligger noe svært merkelig noe. Det ser ut som en hodebunn som er blitt skrellet av kraniet, men det har også en del piercinger, og det utelukker vel egentlig at det er en hodebunn.
En gang på 1900-tallet, i en helt annen fase av det her unødvendig harde livet, jobbet jeg på Oslo Piercing Studio, i en periode hvor en hel del til dels oppsiktsvekkende eksperimenter fant sted bare fordi kroppsmodifikasjoner var sykt hipt. Jeg har sett svært mange mindre vanlige piercinger – håndledd, knær, mellom puppene – og en god del inngrep som sannsynligvis ikke burde blitt gjort, men hodebunn? Not so much. Men, uansett hva denne forunderlige hybriden er – og jeg tenker det er til det beste at det forblir uklart – blir dette i sammenhengen det som forankrer avgangsutstillingen innenfor det vi fortsatt kaller samtidskunsten. Selve hjertet, på en måte, institusjonelt stabilt hvor de andre prosjektene enten omfavner hele byen eller registrerer forfallet langs verdens nest lengste kystremse.
Utstillingens tittel, New Nature Poetics, er ellers svært presis, det er nesten som om de tre ordene i setningen korresponderer isolert et og et til de tre kunstnerne, men den sammenfatter også nøyaktig det som er en kollektiv intervensjon.
