Kulissekunst

Utstillingen viser at overgangen mellom kunst og kommers kanskje ikke er så grenseoverskridende lenger, verken for publikum eller for aktørene.

Utstillingen viser at overgangen mellom kunst og kommers kanskje ikke er så grenseoverskridende lenger, verken for publikum eller for aktørene.

Case Study: Art and Commerce, (Napoleon Habeica
Benjamin Alexander Huseby, Heinz Peter Knes, Sølve Sundsbø
Fotogalleriet, Oslo

Prosjekter som handler om krysningspunkt mellom forskjellige disipliner og med nærblikk på folk som trives best i slike grenseområder er alltid fascinerende og frustrerende på samme tid. Denne typen prosjekter unndrar seg gjerne definisjoner og merkelapper, og kan uten hjemmel peke nese i subjektivitetens navn eller proklamere død over en tendens i kampens hete. Frustrerende eller ei, det er disse folka som gjør det moro å gå på utstilling og som gjerne sparker liv i de gamle sjefene og får dem med inn i en diskusjon de for lengst har gitt opp. Et friskt og upretensiøst blikk på estetiske likheter og forskjeller i mote og kunst kan være et bra utgangspunkt for en ny diskusjon om kunst og kommersialisering. Eller kanskje mer en diskusjon om kunsten å tenke kommers.

Heinz Peter Knes, Uten tittel, 2006.

«Hva skjer når man viser reklame, mote, fotografi og kunst i en og samme utstilling», er spørsmålet kurator Geir Haraldseth stiller med utstillingen «Case Study: Art and Commerce». Han retter et søkelys på spenningsrommet mellom mote og kunst, og i hvilken grad sammenheng og distribusjon av fotografier påvirker opplevelsen av dem.

Nå er det ikke slik at Geir Haraldseth akkurat peker nese til noen med «Case Study». For i tråd med tittelen, er målet her å styre unna høylytt proklamering, og heller nøkternt presentere representanter for hva han anser som krysningspunktet mellom kunst og mote. I alle verkene møter vi en overtydelig iscenesettelse av kroppen, med referanser både til klassisk og nyere kunsthistorie. Sølve Sunbø viser en flere meter lang collage, som inneholder utdrag fra hans tiårige karriere som motefotograf, mens Heinz Peter Knes´ reklamebanner av en naken mann med hodet og ansiktet tildekket av et palestinaskjerf er basert på et fotografi tidligere vist i Butt Magazine. Napoleon Habeica presenterer to ulike verk, hvor det ene er en plakat for American Apparel, mens det andre, Cute Girls Series, er tilslørt pornografisk og mer innrammet for det private rom. Benjamin Alexander Huseby er den eneste som har valgt å ta i bruk rommet og viser en installasjon bestående av blant annet rekvisitter fra hans tidligere fotooppdrag for kleskjeder som Lindex og magasiner som British Vogue.

Sølve Sunbø, Collage uten tittel, 2007.

Selv om alle verkene har en mer eller mindre direkte tilknytning til motebransjen, oppleves rekvisittene og de nye sammensetningene først og fremst på et formalt estetisk plan. Man trigges ikke til å forestille seg kulissene eller dialogen som pågikk mens fotografen instruerte, men derimot registrerer vi at blikket vårt blir ved objektet som fremstilles fremfor å dekonstruere det.

Ved å plassere reklame, mote, fotografier og kunst i én utstilling rettes fokuset mot oss betrakterne, men den åpenbare appellen uteblir. De politisk korrekte kommentarene om det mannlige blikket og konfronteringen mot vårt passive forbrukerorienterte blikk er ikke å finne. Polariseringen mellom høy- og lavkultur eksisterer ikke. Heller ikke diskusjonen om overflate versus innhold, og en eventuell problematisering av iscenesettelse versus dokumentarisme er også godt gjemt bort.

Benjamin Alexander Huseby, It’s the wrong question og Memory Game (part 2.1), begge 2007.

Geir Haraldseths kuratoriske strategi kan muligens oppleves som et bidrag i diskusjonen om tingenes tilstand for både catwalken og galleriet – i en verden hvor de to industriene «mote» og «kunst» stadig mer utilslørt forenes under samme agenda. Moteindustrien henter ideer fra kunstverden, men selger dem mye bedre – og igjen sitter kunstneren med sine subversive kritiske kommentarer som i beste fall blir utstilt på store artshows og biennaler – med de samme moteikonene til stede under åpningene.

Betrakteren som allerede så magasinet med Sunbøs eller Husebys fotografier er muligens tilbake nå i en annen setting, i galleriet. Problematiseringen mellom de ulike rommene er ikke tilstrekkelig til stede i Haraldseth utstilling. Til det trengs det et helt annet fokus på selve rommene, enn på hva vi velger å fylle dem med. Men kanskje «Case Study» evner å vise at overgangen mellom kunst og kommers ikke er så grenseoverskridende lenger, verken for publikum eller for aktørene.

Leserinnlegg