Kritikk av Kunstakademiet i Bergen

Undervisningen på Kunstakademiet i Bergen følger en for lengst antikvert modernistisk undervisningsmodell.

Undervisningen på Kunstakademiet i Bergen følger en for lengst antikvert modernistisk undervisningsmodell.

– I mangel av en klar fagplan bruker professorene, som alle er utøvende kunstnere, sine stillinger til å fronte egne interesser og kunstsyn. Dette skriver Marit Flåtter, diplomstudent ved Kunstakademiet i Bergen som i disse dager avslutter sitt fireårige studie ved skolen.


Tidligere i år kunne bladet Billedkunst bringe en lignende rapport fra Kunstakademiet i Trondheim (KiT), der en gruppe anonyme studenter kritiserte at skolen de siste 7 årene har manglet fast lærer med ansvar for teoriundervisningen.

PRE-KUNST*
– av Marit Flåtter, diplomstudent ved Kunstakademiet i Bergen

Noe av det første man som kunststudent får høre når man begynner på Kunstakademiet i Bergen er følgende: Et fåtall av dere vil fungere som aktive kunstnere etter endt utdanning. Dette er ment som en warning om at markedet er trangt der ute! og at det koster smerte å nå målet. Selv om det blir sagt for å forberede studentene, og sikkert i beste mening, har jeg lyst til å vri på disse velkomstordene fra professorene og vende et spørsmål tilbake til Kunstakademiet: Kan grunnen til at så få fungerer som aktive kunstnere etter uteksaminering ved Kunstakademiet i Bergen, være kvaliteten på selve utdanningen? Er det sånn at Kunstakademiet i Bergen feiler på enkelte punkter i utdanningen av kunstnere?

Det mangler noe ved Kunstakademiet i Bergen. Det er et tidsmessig gap mellom modernismen og samtidskunsten, hvor Kunstakademiet har befestet sin plass i en modernistisk undervisningsmodell. Kunstakademiet har gjenetablert de konkrete feltene: Maleri og Skulptur, under navnene; Maleri og Video. -“Da Kunst ikke lenger kan gjenkjennes som kunst, ut fra dens fysiske form, eller materialet brukt”1 – blir Kunstakademiets modell utilstrekkelig. Ved et seminar ved institusjonen KIASMA i Helsinki i 2003, ble det bl.a. diskutert hvordan publikum skal kunne geleides i det uoversiktlige feltet samtidskunst: “Betrakteren trenger andre indikatorer [enn form og farge] for å forstå at det er kunst.”2 Kanskje Kunstakademiet kan ta modell av dette og få et mer aktivt forhold til hvordan man skal geleide, dvs, forberede og undervise, kunststudentene i samtidskunst. Mens fokuset i Bergen rettes mot:

1. Den “skapende/kreative” prosessen
2. Det ferdige produktet

-Make art objects and learn how to sell.

Jeg synes Kunstakademiet i Bergen kan ta inn over seg at interessante kunstverk ikke nødvendigvis er de som er lettest å omsette, og at produktfokusering er en ensidig måte å tenke kunst på. Det er viktig å kunne reflektere kritisk over kunstfeltet, og eget arbeid i forhold til dette. Men det virker som om det ikke finnes noe kompetanse på å plassere og diskutere kunststudentenes arbeid i en slik sammenheng. Det går mer på de enkelte professorers smak, liker/ liker ikke. For eksempel når en av professorene går offentlig ut for å starte debatt om kunst på Kunstkritikk.no, er det for å påpeke at han synes en annen kunstner gjør kjedelig kunst. Om Matias Faldbakkens kunstverk i Morgenbladet (11.02.05) skriver han at dette må æ…representere norsk neokonseptualismes nullpunkt…” og at det æ…virker ultrakonservativt, naivt og pinlig…”. Jeg vet ikke om professoren tror han prater som privatperson her eller om han forstår at med dette utsagnet bekreftes Kunstakademiets ståsted.

Videre måles kunststudentene ut fra hvilken suksess de har utenfor akademiet. Får du positiv tilbakemelding utenfra, aksepteres det du gjør lettere. Her kan man spekulere på om professorene ikke stoler nok på sin egen vurderingsevne i forhold til kunststudentenes nivå.
Den ensidige fokuseringen på kunst som objekt, hindrer kunststudentene i å utvikle en forståelse og interesse for hva samtidskunst er mer enn dekor, I Bergen eksisterer det dessuten en skepsis mot å samarbeide med andre kunstnere eller yrkesgrupper. På denne måten lever kunstnermyten i beste velgående ved Kunstakademiet i Bergen.

Den modernistiske undervisningsmodellen ved Kunstakademiet i Bergen forvirrer kunststudentene til å tro at det er kunstnere som forandrer kunstscenen, Mens man sitter og flikker på lerettet eller legger på et nytt layer i datalaben i Bergen, går man glipp av at den kritiske diskusjonen om kunst og utviklingen innen kunstfeltet foregår andre steder; hos kunstkritikere, kuratorer spesielt, og dessuten politisk.

Jeg tror Kunstakademiet i Bergen må utvikle undervisningen ved skolen. Kunststudentene trenger å få et forhold til rommene som eksisterer rundt selve kunstproduksjonen – slik at de selv blir en aktiv del av maskineriet og ikke bare aksepterer de gitte premissene. Det bør ansettes andre fagfolk enn utøvende kunstnere, med kunstkritisk og teoretisk bakgrunn, som sørger for at skolen til en hver tid har et bredt overblikk over kunstfeltet. Problemet i dag ligger bl.a. i at enkelte professorer, (les; utøvende kunstnere), nærmest får monopol til å fronte egne interesser og bygger opp akademiet etter eget kunstsyn.

1: KIASMA, Institution2, 2003, fra seminarprogrammet, (fritt oversatt)
2: Ibid.

Comments (32)