– Jeg ser formen i stoffet før jeg begynner – prøver meg frem, og da snakker stoffet til meg. Noen ganger blir det et helt annet bilde enn det jeg så for meg. Det er fantastisk!
Britta Marakatt-Labba, som er en av de fremste tekstilkunstnerne i Norden, jobber helst skisseløst og intuitivt. Etter utallige utstillinger i inn- og utland i over 40 år, er hun nå blant deltakerne i hovedutstillingen The Milk of Dreams på årets Veneziabiennale, som åpner for publikum 23. april. Der viser hun åtte verk, hovedsakelig broderte, hvorav seks er fra 2021.
– Broderi er livet
Veiene er grå streker gjennom det skogkledte, grønn- og hvitfargede området jeg kjører gjennom, glesbygden, i det nordre Sverige, før den lille bygda Badje-Sohppar/Övre Soppero dukker opp. En kjapp telefon loser meg frem til et koselig, rødt hus, sentralt, men likevel tilbaketrukket. Mitt første besøk hos Marakatt-Labba finner sted i midten av september, og den første snøen lyser opp. Slik blir mørketiden aldri helt nattsvart. Tre mil sør for barndomsbygda i Áđevuopmi/Idivuoma har Marakatt-Labba og mannen Nils Johannes Labba bygd huset som rommer både hjem og atelier. Han er reineier og hun kommer selv fra en reindriftsfamilie, noe som ofte gjenspeiles i hennes kunst.
– Det tok lang tid å bli sikker på formspråket. Jeg kan se på mine eldre bilder fra tidlig i karrieren, og bli veldig fascinert og lure på hvordan jeg fant på den løsningen. Er det virkelig jeg som har laget det! ler Marakatt-Labba.
Både en mytisk, før-kristen, historisk og politisk virkelighet finnes i motivrepertoaret. Titler som Muittut I (Minner, 1977-78), Máttaráhkát (Urmødre, 2001), Vuoi noaiddit (Svømmende noaidier, 1985) og Oaiveskálžžut (Skallene, 2009) forteller mikrohistorier med sine bittesmå sting. Sistnevnte verk spiller på de rasebiologiske undersøkelsene av samer i tidligere århundrer, der forskerne blant annet opptrådte som gravrøvere og stjal samiske hodeskaller. Dramatikken er noen ganger eksplisitt i hennes bilder, med vann, flammer, bevegelse og store folkemengder. Andre ganger har naturen mesteparten av flaten, enten sparsomt brodert med bare de aller nødvendigste stingene, eller med en myriade av sting som viser snø, hav, tåke og vidde. Mennesket er ofte en unnselig figur i den store naturen, et subtilt og ekspressivt grep.
Selv liker ikke Marakatt-Labba å overforklare, men bruker få ord og lar hver betrakter finne sin mening i bildene. Materialer som fiskeskinn har også vært brukt, men de rene broderte historiene har blitt hennes varemerke. Hvorfor er det broderi som er hennes foretrukne teknikk?
– Når jeg setter meg med broderiene kjenner jeg at dette er livet! forteller Marakatt-Labba.
Etter et langt og produktivt kunstnerskap har Marakatt-Labba fått så mange priser og stipender at man nesten ikke kan ramse dem opp. Selv har hun mistet oversikten. Men av de mest høythengende er både medaljen fra Sveriges konge og fra den svenske regjeringen. Mange tusen mennesker ser daglig hennes offentlige utsmykninger på alt fra skoler og kirker til sykehus og rådhus.
– Alt er forutbestemt, det er ingen vits å stresse. Det som kommer, det kommer, mener Marakatt-Labba.
I november 2021 stilte hun ut hele 50 verk på The Southern Alberta Art Gallery Maansiksikaitsitapiitsinikssin i Canada. En svensk dokumentar om henne hadde premiere i mars til strålende kritikker. Hennes kunst vekker interesse over hele verden, etter at Europa nyoppdaget henne på Documenta i 2017. Hennes soft politics er tiltalende og utdannende for majoritetsbefolkningen i Sápmi. Drivkraften til å fortelle for å få mennesker til å reflektere og forstå er sentral i hennes kunstnerskap. Det mange ikke vet, er at Marakatt-Labba også har illustrert bøker, undervist, laget messehagler, kostymer og til og med koreografert for de samiske teatrene. Jeg får en sterk følelse av at hun bevisst har gitt tilbake til det samiske samfunnet, i samisk ånd.
Fortroppen Mázejoavku
Britta Marakatt ble født i Ađevuopmi i 1951, og lærte som barn duodji, samenes tradisjonelle kunst, i likhet med de andre samiske barna. Sveriges assimileringspolitikk på den tiden sendte barna på skoleinternat, noe Marakatt-Labba også opplevde. Etter en lang samtale hos henne, drar vi ut og treffer filmskaper Gunilla Bresky og teamet hennes, som også er der for å intervjue kunstneren. Da kommer minnene frem; de dårlige minnene om lærere og husmødre som straffet barna som snakket samisk. Marakatt-Labba innrømmer at hun var en ertekrok og stadig i opposisjon, noe hun har videreført i kunsten. Den langsomme kunsten, som ikke rommer det spontane raseriet, men betydningsfulle fortellinger om samene; livet, troen, de tette båndene til naturen, kolonialismen og ikke minst, kampene: soft politics.
– Jeg har alltid vært politisk interessert. For meg er det veldig viktig, og i det siste har jeg laget mange klimabilder, og om mineralleting og gruvedrift. Man tar mer og mer land og vann, og trærne hugges ned. Det er tragisk. Vi må protestere mot dette, for hva skal fremtidige generasjoner ellers leve av? Vi kan ikke spise stein eller fortsette å konsumere som vi gjør, sier Marakatt-Labba.
Bresky lager en dokumentarfilm om Mázejoavku (Masigruppa / Sámi Artist Group), navngitt etter bygda Máze/Masi i Norge der de etablerte seg, og Marakatt-Labba er en av de medvirkende. Filmen har premiere til vinteren. Seks av de originalt åtte kunstnere i gruppa lever fortsatt, og deres arbeid var banebrytende og avantgardistisk, i alle fall innen Sápmi, samenes tradisjonelle leveområder i Norge, Sverige, Finland og Russland. Tidligere hadde samiske kunstnere som drev med duodji blitt sett på som mindre dyktige eller, i verste fall, amatører i den etablerte kunstverdenen. Disse åtte hadde kunstutdanning i en vesteuropeisk tradisjon, samtidig som flere av dem også var duojárat, utøvere av duodji. De krevde å bli tatt på alvor som samiske kunstnere, uten at kunsten deres skulle bli nedvurdert som kun «folkekunst» eller «folklore». De kulturelle stereotypiene om samer sto sterkere i de nordiske landene på 1970- og 80-tallet enn i dag. Gruppa brakte kunsten ut til folket, ved å reise rundt med verkene i en minibuss, og sette opp utstillinger på mange små steder i sitt fylke, Finnmárku/Finnmark. Etter hvert ble det også større internasjonal etterspørsel, selv om de forble relativt ukjente i Oslo og norske kunstkretser.
– Kunstnernes oppgave er å åpne øyene til andre mennesker, vi skal være avantgarden. I Mázejoavku var vi nettopp en slik fortropp, fordi vi åpnet stengte dører, og det var ikke bare lett i et strengt tradisjonelt samfunn som Máze, sier Marakatt-Labba.
Undertegnede skrev bok om Mázejoavkus historie i 2020, og jeg fikk inntrykk av at bygdefolket først var nervøse da kunstnergruppa etablerte seg med fellesverksteder. Flere av innbyggerne var bekymret for påvirkningen på deres egne ungdommer. Den generelle myten om kunstneres løsslupne livsstil gjorde sitt til at de både fikk sjikane og drapstrusler, selv om det ikke var hold i ryktene. Da Alta-kampen eskalerte på slutten av 1970-tallet, sto likevel flere av Mázes innbyggere skulder ved skulder sammen med kunstnerne, mot oppdemming og utbygging av vassdraget som renner gjennom Áltá og Guovdageaidnu/Kautokeino. Den er i ettertid betraktet som den største samiske ressurs- og naturvernkampen på 1970- og 80-tallet. Samiske rettigheter ble deretter utredet, noe som førte til opprettelsen av både samelov og Sameting i Norge.
Det daglige arbeidet
Foran Britta Marakatt-Labba ligger arbeid blant annet med et tekstilverk til det norske Stortinget. Etter hvert som offentlige utsmykningsverk ble en større del av hennes arbeid på 1980-tallet, la hun om arbeidsprosessen. Hun bruker bare skisser ved bestillingsverk.
– I begynnelsen av karrieren skulle jeg gjøre en utsmykning for Ájtte Fjell- och Samemuseum, etter å ha sagt nei til andre oppdrag fordi jeg ikke klarte å presentere en skisse. Jeg forsto ikke hvorfor jeg brukte lang tid på å lære meg å skisse! Jeg begynte å analysere meg selv for å forstå det. Til slutt innså jeg at dette er min samiske arv – i duodji syr vi ikke etter mønster, sier Marakatt-Labba.
Hun forklarer meg hvordan formen på reinens skinn bestemmer hvor sømmene skal gå på skinnskoene, samt måltaking for gákti (samekofta) ved hjelp av skulder-, finger og arm-lengder til den som skal bære plagget, og selvfølgelig lang trening i øyemål.
– Ved hjelp av kollasjeteknikker lærte jeg det etter hvert, forteller hun. Da hun senere underviste på Sámi Allaskuvla (Samisk høgskole) i Guovdageaidnu, lærte hun duodji-studentene nettopp kollasjteknikk, slik at de også skulle lære å skisse forut for sømarbeidet.
Bilene suser forbi huset til Marakatt-Labba og hennes mann Nils Johannes, men med en rekke trær som buffer. Roen er til stede her på kjøkkenet deres, fordi naturen omgir oss, og det kan ikke bilene overdøve. – Jeg er ute og går veldig mye. Når jeg står fast i ett av arbeidene mine, går jeg meg en tur. Da bruker det å løsne, smiler hun.
Naturen og familien var en av grunnene til at hun ville mot nord. Hvorfor ble det Máze i Finnmárku, en liten samisk bygd med noen hundre innbyggere som stort sett var tilknyttet reindrift?
Under utdanningen hadde hun møtt Synnøve Persen i Oslo og de fant tonen umiddelbart, spesielt når det gjaldt idéen om et samisk kunstnerkollektiv. – Da jeg var ferdig på Högskolan for Design och Konsthantverk i Göteborg, så visste jeg at jeg ikke ville bli, for ingenting holdt meg der. Jeg skulle bare hjem, så jeg dro nordover, sier Marakatt-Labba. Etter ett år som formingslærer i Kárášjohka/Karasjok, sluttet hun seg til resten av Mázejoavku. Sápmi var hjemmet hun kom tilbake til.
Moren hennes ble enke med en stor ungeflokk da Marakatt-Labba var fem år. Hun snakker om moren og hennes klokskap med varme. – Mor hadde hørt et program om kunstnere på radioen, og sa at «for en kunstner er det alltid arbeid som skal gjøres». Marakatt-Labba lever etter morens utsagn; disiplinen gjør at hun jobber strukturert.
– Mandag lager jeg en plan for hva som skal være ferdig i løpet av uken, og så gjennomfører jeg det. Jeg jobber også lørdager og søndager dersom jeg har en deadline. Sist søndag jobbet jeg til kl. 23, beretter hun.
Atelieret hennes er et stort og luftig rom ved siden av kjøkkenet. Det svenske uttrykket «ordning och reda» dukker opp i tankene, for her har alle materialer og redskaper sine plasser i esker og skuffer. Bare det som brukes til daglig, ligger fremme.
Soft politics
Selv med en omfattende karriere, har Marakatt-Labba gått under radaren for mange i kunstverdenen i mange tiår. Jeg spør henne når hun følte at hun hadde oppnådd suksess.
– Etter Documenta i 2017, svarer hun kontant. – Det ble nesten hysterisk mye pågang, kuratorer og journalister… Etterpå skjønte jeg hvor stort Documenta faktisk var, sier hun. I Kassel ble den store frisen Historjá (Historie, 2003-07) vist, mens i Athen viste hun flere mindre tekstilverk. Når jeg spør om hva som er hennes hovedverk, venter jeg at hun skal svare Historjá, men hun trekker frem et annet verk:
– Gárjjat (Kråkene, 1981) har blitt et ikonisk verk i urfolkssammenheng, som også andre urfolkskunstnerne har blitt inspirert av, blant annet i kampen for Standing Rock i USA. Bildet kom til meg i Máze under Alta-kampen, forteller hun. De flygende kråkene som transformeres til politimenn etter hvert som de lander og marsjerer mot demonstranter som de arresterer, er gjenkjennbart for alle som kjenner Alta-kampen.
– Jeg er så glad for min mors fortellinger. Mor sa at kråkene tar alt de kommer over, og dermed ble bildet til. Jeg begynte på det rett etter klimakset i Alta-kampen i januar 1981. Det var ferdig etter noen måneders arbeid, forteller hun. I januar 1981 ble hun, sammen med 800 andre, arrestert under en stor sivil ulydighetsaksjon, for å stoppe anleggsarbeidet med demningen utenfor Áltá i Finnmárku. Gárjjat ble ferdigstilt til Festspillene i Nord-Norge det året.
– Bildet er fortsatt aktuelt, mener hun. Samtalen vår dreier inn mot de pågående miljøkampene i Finnmárku, spesielt mot sjødeponi av gruveavfall i Repparfjord. – Jeg har tenkt å reise til Repparfjord, og jeg har også demonstrert i Oslo mot gruvedriften, sier Marakatt-Labba, som har vært miljøengasjert siden tidlig på 1970-tallet. I Sverige har det vært utallige kamper i samiske områder, både mot oppdemminger i reinsdriftsområder og gruvedrift i de seinere år; noen av dem pågår fortsatt. Tidligere tvangsforflyttinger av reindriftssamer har mange lest om i Elin Anna Labbas bok Herrarna satte oss hit (2020). I sin tid var Alta-kampen enorm, med både lokalt, nasjonalt og internasjonalt engasjement, også fra kunstnere.
Da Historjá ble vist i dronning Sonjas Kunststall i 2019 i Oslo var det for mange det første møtet med Britta Marakatt-Labbas kunst; en 24 meter lang tekstilfrise over samenes historie og kultur. Små mennesker og store hendelser nestet sammen til et ufattelig stort verk, på alle måter. Historjá henger vanligvis på UiT – Norges Arktiske Universitet i Tromsø, og ble utlånt for anledningen, slik det også ble til Documenta 14 i Kassel. I Oslo ble verket montert i en tre firedels sirkel, slik at man kunne føle den sirkulære tanken, som er typisk samisk. Monumentalt på en stillferdig måte, bygd opp av tusener av små sting.
Tilblivelsen av Historjá bærer en historie i seg selv, for det var slett ikke sikkert at Marakatt-Labba i det hele tatt ville gjøre det omfattende arbeidet. – KORO var inne i bildet, jeg besøkte universitetet, og så den 24 meter lange veggen. Jeg tenkte meg om, men tok oppdraget! Temaet for verket skulle være historie, og da måtte jeg tenke: hva er samisk historie? forteller hun. – I begynnelsen var bjørkeskogen, og deretter dyrene, og deretter menneskene. Reindriften, den sjøsamiske levemåten, men også historiske hendelser som Kautokeinoopprøret i 1852, forteller hun selv om verket. Her kommer det kontroversielle; en dramatisk del der kirken brenner, som spiller på nettopp Kautokeinoopprøret. – Den kristne religionen har gjort så mye vondt mot oss samer, sier hun. Det balanserer på et vis med de kvinnelige guddommene som kommer i en senere del, for mytologien har også sin plass. Arbeidet tok fem år å fullføre. Historjá er ikke et verk man betrakter og går videre. Man trenger å tilbringe tid med det.
Et land uten grenser
Kvelden er over og morgenen kommer. Sollyset trenger gjennom skyene og om noen dager fyller Britta Marakatt-Labba 70 år. Hun forbereder seg til en reise til Romssa/Tromsø, og ber meg sende en sms når jeg har kjørt over fjellet og krysset grensen til Norge, fordi jeg skal samme vei som henne denne dagen. Kjøreturen er ikke lang, men været og føret er uforutsigbart i nord. Jeg fotograferer henne, før hun viser meg nabohuset, som er barndomshjemmet til ektemannen. Nå er det omgjort til et lite galleri. Flere av prisene henger i entréen; de virker overraskende malplassert, men det er hennes jordnære vis å plassere dem på et tilforlatelig sted, der du ikke ville forventet å se medaljer og diplomer. Jeg tar farvel for å dra nordover til kysten, og husker Marakatt-Labbas utsagn etter at hun siste gang ble arrestert under Alta-kampen. Politimannen skrev ut en bot, og tilbød seg å kjøre henne til grensen.
– Vilken gräns? Vi har inga gränser i Sápmi.
