Gallerihelgens høydepunkt i København så på forhånd ut til å bli lørdagens paneldebatt med direktørene for de to viktigste kunsthallene i regionen. De to har svært forskjellig bakgrunn. Jacob Fabricius er en ledende skikkelse innen såkalt «independent curating» i Norden de siste ti årene. Nå er han direktør for Malmö Konsthall og kan vise til den unike kombinasjonen av nyskapende utstillingsprosjekter og fantastiske publikumstall. 230.000 besøkende kunne Fabricius telle i 2009. Kunstnernes Hus i Oslo hadde – i en dobbelt så stor by og med mer sentral beliggenhet – til sammenligning 43.000 besøkende samme år!
Mark Sladen har en mer rendyrket institusjonell bakgrunn fra Barbican Art Centre og Institute for Contemporary Art, begge i London. Nå har han tatt over som leder for Kunsthal Charlottenborg, som danskene har reformert de siste årene med tanke på å skape en internasjonal institusjon for samtidskunst i København. Sladen er valgt ut til å sette denne visjonen ut i livet.
Paneldebatten med Fabricius og Sladen var dessverre som paneldebatter flest: dårlig planlagt og ditto gjennomført. Etter en lang halvtime med introduksjoner og en time med Fabricius’ i og for seg interessante bildefortelling om Malmö Konsthall var det kun tretti minutter igjen til Mark Sladen. Det var til syvende og sist ganske passende, for Sladen snakket kun i femten minutter og kom knapt i berøring med dagens tema: «shaping living, social and performative art institutions today». Ordstyrer Judith Schwartzbart forsøkte å vri diskusjonen over mot performativitet og sosial kunst og hvilke utfordringer dette medfører for kunsthallene. Mens Fabricius svarte indirekte på denne utfordringen gjennom å vise til sin praksis – som omfatter alle samtidens kunsuttrykk på en selvfølgelig og uanstrengt måte – så unngikk Sladen mer eller mindre problemstillingen ved å vise til generelle hensyn til lokaliteter og publikum. Den teoretiske overbygningen og/eller refleksjonen som skulle til for å si noe mer generelt eller prinsippielt om de utfordringene som kunstinstitusjoner møter i dag var derimot helt fraværende.
Klipp fra Ulrik Heltofts separatutstilling på Andersens Contemporary.
Det vesentligste med denne debatten var dermed ikke hva som ble sagt men hvilke posisjoner de to representerer: En kunstnerisk ledelse med et klart mandat og et totalansvar for institusjonens helhetlige utttrykk i offentligheten. Dermed er vi også nærmere å beskrive hva andre viktige København-institusjoner ser ut til å mangle. De kunstnerstyrte institusjonene Overgaden Institut for samtidskunst og Den Frie Udstillingsbygning – potensielt viktige, mellomstore institusjoner med et internasjonalt formidlingspotensiale – ser ut til å ha havnet mellom to stoler, der utstillingssøknader og hensynet til danske kunstnere styrer utstillingsprogrammet. Den faglige ledelsen ser ikke ut til å ha hverken mandat eller penger til å forme en faglig platform og programmet spriker i alle retninger. Det samme synes å være tilfellet med Kunsthallen Nikolaj, som tilhører København by, og Kunstforeningen Gl Strand, som baserer seg på den borgerlige kunstforeningsmodellen. Her er det altså ikke kunstnerstyringen som er problemet, men resultatet er det samme: Vinglete institusjoner med sprikende utstillingsprogram som ikke virkelig vil eller kan forme en forståelsesramme som byens kunstscene kan speile seg i.
Det er altså ikke nok for en kunstinstitusjon i dag å skape gode enkeltutstillinger. Man må også skape en ramme for hvordan programmet som helhet skal forstås. Få steder er dette tydeligere enn på Statens Museum for Kunst i København. Opplevelsen man får her kan tjene som en advarsel til det norske Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design som nå skal samle flere museer under ett tak på Vestbanen i Oslo. Under Kopenhagen Contemporary kunne Statens Museum skilte med separatutstillinger med blant andre danskene Bjørn Nørgaard (se anmeldelse på Kunstkritikk 21. april 2010) og Christian Lemmertz, rockepoeten (og maleren) Bob Dylan, argentinske Tomás Saraceno og britiske Lindsay Seers. Høydepunktet her var åpenbart Nørgaard – et mangfoldig bilde av en avantgardistisk multikunstner på slutten av den sosialdemokratiske epoken i Danmark – og Lindsay Seers, med sitt rike og komplekse postkolonialistiske epos. Men poenget er at disse utstillingene ikke kan forstås innenfor den rammen som Statens Museum for Kunst utgjør. Den romantiske forestillingen om at disse ulike utstillingene og samlingen som strekker seg 700 år tilbake i tiden utgjør deler av den samme offentlige sfære er rett og slett helt forfeilet. Prosjektene er naturligvis relatert gjennom kunsthistorien men de estetiske, sosiale og politiske forutsetningene er så forskjellige at Statens Museum hadde gjort klokt i å etablere ulike arkitektoniske og/eller konseptuelle rammefortellinger for et så mangetydig og sprikende program.
Spørsmålet om en manglende kritisk ramme for forståelsen av samtidskunsten kan faktisk utvides til å omfatte hele Kopenhagen Contemporary og dermed hele Københavns kunstscene slik vi opplevde den denne helgen. De siste ti årene har de kommersielle galleriene hatt en dominerende rolle i det danske kunstlivet, men disse hadde denne helgen i overraskene stor grad samlet seg om postpop-maleri i en slags trendy dop-stil. Heller ikke alle private kunstmuseers mor – Louisiana – kunne skilte med annet enn repetisjoner av den nære kunsthistoriens storheter – neste ut er Anselm Kiefer den 10. september.
Spasergang-video fra åpningsarrangementet under Kopenhagen Contemporary 2010. Først en konsert i tilknytning til åpningen av Alexander Tovborgs utstilling New Eternity på Galleri Nicolai Wallner, så resten av utstillingen før filmen viser galleriet Nils Stærk, med arbeider av Olaf Breuning og til slutt grafikk av Gardar Eide Einarsson.
Den bråmodne nykommeren Alexander Tovborg på Galleri Nicolai Wallner utgjorde et av unntakene fra dette litt nedslående bildet av Københavns kunstscene. Tovborg viderefører den nyromantiske bølgen i nordisk samtidskunst men med motsatt fortegn: Den omfattende interessen for det mørke og gotiske er her rett og slett byttet ut med et kristent livssyn, komplett med bladgull som representant for guddommen og mer abstrakte skulpturer som uttrykk for menigheten. Det kalles visst «ny ærlighet», men den virtuose sammenkoplingen med modernismens stilistiske repertoar framstår som litt kalkulert. Også Andersens Contemporary var et positivt unntak fra den støyende trendkunsten; Ulrik Heltofts ode til den melankolske maskuliniteten – her personifisert i en enslig gullgraver – hadde både visuell stringens og poetisk åpenhet. Synd bare at utstillingen var konseptuelt upresis og hadde en slags glidende overgang fra dette prosjektet til galleriets kontor og salgslokale. Heltofts utstilling hadde fortjent en strammere regi.
Sosial vigør er imidlertid Københavns kunstscene full av. Det må ha vært tusenvis av mennesker både på gallerihelgens åpningsarrangement og på åpningen av utstillingen «Make Yourself At Home» på Charlottenborg. De individuelle aktørene synes også å besitte rikt med kritiske perspektiver på samtidskunsten. Alt skulle med andre ord ligge til rette for en vital kunstscene. På tross av dette – om man skal dømme etter en skarve gallerihelg – er det helhetlige inntrykket noe overflatisk og preget av kvantitet framfor kvalitet. Det er mange som vil være med, men det kritiske og politiske perspektivet synes å være lite framtrendende. Kanskje kan man rett og slett si at København mangler en kritisk kraft på samtidskunstområdet?
Denne artikkelen ble sist rettet den 8.9.2010. Redaksjonell fotnote: Kunstkritikks reise til Kopenhagen Contemporary var støttet av organisasjonen Wonderful Copenhagen.
