Rogaland Kunstsenter i Stavanger viser en separatutstilling med bysbarnet Yngve Holen. En rask kikk på cv’n hans forteller at han i hovedsak har virket utenfor Norge, særlig i Tyskland, hvor han også er utdannet. Der norske kunstnere vanligvis tar utdannelsen sin hjemme og bygger seg opp der før de etablerer seg internasjonalt, viser Holens første separatutstilling i Norge (siden 2009 da han som student stilte ut på Landings på Vestfossen) en kunstner som allerede har skaffet seg en del oppmerksomhet utenfor landegrensene.
Gjennomgående i Holens kunstnerskap synes å være en interesse for forholdet mellom mennesket og teknologi, og hvordan teknologien legger premissene for vår livsverden. Typisk er scanneren og 3D-printeren redskap som går igjen. Så også i Extended Operations. Tittelen er kort for Extended Range Twin Operations (ETOPS), og refererer til en endring i det internasjonale luftfartslovverket. Fra midten av åttitallet gjorde ETOPS det mulig for tomotors-fly å fly lengre distanser enn det som tidligere var tillatt, en endring som medførte en drastisk reduksjon i kostnader på langdistanseflygninger. Økningen i internasjonal flytrafikk over de siste tiårene har nødvendigvis medført en svekkelse av lokal tilknytning, ikke minst hva gjelder kunst og kunstnere. Holen, som har figurert flere ganger på den toneangivende internasjonale bildebloggen Contemporary Art Daily – som drives fra Chicago – før han debuterer i hjembyen, er selv et treffende eksempel på et slikt «deterritorialisert» kunstnerskap.
I hvert fall er det aviatikk, den teknologien som kanskje mest direkte bevirker en fysisk løsriving av subjekter og objekter fra geografisk spesifikke rammer, som her danner utgangspunktet. To serier med arbeider løper parallelt gjennom rommet, den ene plassert på geledd på gulvet, den andre som en rad med hyller montert i veggen. Selv om det handler om flyets funksjon som mobilitetsprotese er det et «demontert» fly som møter oss. Materialer med tilknytning til flykroppen – «flydeler» kunne man kanskje kalle det – inklusive en katalog designet som et søtt inflight magazine, er spredd i rommet.
Et blått teppe med hvite prikker og gule refleksstriper, som i midtgangen i et passasjerfly, kler fem plater i bikubestruktur på justerbare understell i stål. Bikubestrukturen er et vekteffektivt konstruksjonsprinsipp som blant annet benyttes når man bygger fly. De frittstående, bårelignende konstruksjonene er plassert etter hverandre med jevne intervaller og kortsidene i flukt. På samtlige er den teppekledde toppen i vater, med unntak av én, som skrår ned mot gulvet. Forbindelsen til luftfart gjør denne ene krengende «båren» til en påminnelse om flykroppens utside og de potensielt omkalfatrende kreftene som er i sving der.
På hver av bårene er det plassert et kjøttstykke som er skåret ut av marmor ved hjelp av en maskinstyrt laser. Kjøttbiten står i kontrast til stålbårens mekaniske og protetiske funksjon. Abstrahert fra en kropp som setter det i arbeid er kjøttet ufullstendig og passivt. Det er i bokstavelig og overført betydning et «råmateriale». Om man tenker seg flyet til Holen som stedfortreder for den protetiske teknologien mer generelt, vil konklusjonen være at dette råmaterialet tilsvarer teknologiens bruker.
I Extended Operations har dette subjektet gått gjennom en dobbel reduksjon, eller utskjæring: Først har slakteren partert dyret i henhold til et skjema der kroppen er redusert til kulinarisk formålstjenlighet, så er kjøttstykket blitt skannet og redusert til et tredimensjonalt koordinatsystem, som igjen er skåret ut i marmor. Selv om en tradisjonell billedhugger, på samme måte som den digitalstyrte laserkutteren, jobber subtraktivt og former skulpturen gjennom å fjerne omkringliggende materiale, representerer digitaliseringsprosessen en talende forskjell: digitaliseringen stykker opp kjøttets analoge og uavbrutte overflate i digital informasjon – altså tall.
Plassert på hyllene, som også er laget av bikube-paneler, finnes en serie med 3D-printede mobiltelefoner i skittenhvit plast. Samtlige av telefonene har knust skjerm og er skalert kraftig opp – antageligvis for bedre detalj-gjengivelse. I motsetning til utskjæringen av kjøttet er prosessen denne gangen additiv. Skulpturen bygges opp av printeren gjennom en suksessiv tilføring av materiale. Men også her er objektet først blitt skannet og digitalisert.
Holens metode skyver stadig motivet inn mot dette digitale grensesnittet hvor modellen blir målt og gjort om til noe matematisk beskrevet. De to objekttilstandene, den organiske versus den digitaliserte, kan vi forsøksvis se som analoge til den amerikanske filosofen Wilfrid Sellars’ skille mellom det han kalte «det manifeste bildet av mennesket-i-verden» – som enkelt sagt er vår intuitive selvforståelse – og «det vitenskapelige bildet av mennesket-i-verden» som søker seg bakenfor vår intuisjoner og viser oss hvem – eller snarere hva – naturvitenskapen forteller oss at vi er. Ofte vil disse to bildene være i konflikt med hverandre, f.eks. vil et begrep som «intensjon» ikke ha noen mening i det vitenskapelige bildet. Kjøttklump-subjektet til Holen knytter an til et teknovitenskapelig vippepunkt der kunnskapen vi har om oss selv og vår kognitive funksjonsmåte er blitt så omfattende og utvetydig at vi ikke lenger kan holde fast på forestillingen om oss selv som viljestyrte aktører, altså subjekter i tradisjonell forstand.
Litt tendensiøst lar digitalisering seg altså tenke som betegnende for en overgang fra et bilde av mennesket som er basert på vår intuitive erkjennelse av hva vi er, til et der en fremskreden nevrovitenskap fullstendig har avskrevet subjektet som vi kjenner det. Kartleggingen av hjernen har fortsatt et stykke igjen før den kan gi en fullstendig nevrologisk redegjørelse for våre kognitive funksjoner og dermed forklare (eventuelt bortforklare) menneskelig bevissthet. På samme måte er heller ikke skanner-printer-nettverket i stand til å tilfredsstillende gjenskape objektet. En svakhet ved systemet er eksempelvis at printeren bare godtar én materialinnstilling. Ved skanning av objekter som består av forskjellige materialer vil det derfor oppstå støy i 3D-modellen. I Holens printede telefoner gir denne feillesningen seg talende nok utslag i form av avgrensede partier der den homogene plastoverflaten brytes opp av noen flakete, nesten sopplignende felt som tyter kaotisk ut av plasten. Denne støy-soppen finner man igjen på flere av telefonene.
Holens skanninger viser til et redskap som ikke er tilstrekkelig raffinert. Om vi forfølger analogien over, fremstiller han dermed brytningen mellom det humane og det posthumane paradigmet som et slags midlertidig ekvilibrium, der det likevel ikke levnes mye tvil om hvor vi er på vei. Denne underliggende pessimismen er dog forståelig, for hvilken rolle kan kunsten spille i en slik totalt avmystifisert, mekanistisk livsverden, annet enn som et blaff av fordums forvirring, henvist til å gulpe ut en uendelig rekke metaforer for et partert og handlingslammet subjekt (presise sådanne, i Holens tilfelle)?
