Kjærlighetserklæring med slagside

Samarbeidsprosjektet mellom Morgenbladet og nettidsskriftet Kunstkritikk er en nysatsning jeg på vegne av Nasjonalmuseet vil hilse velkommen, og som jeg venter meg mye av. Lederartikkelen til bilagsredaktør Jonas Ekeberg («En kjærlighetserklæring», publisert på Kunstkritikk under tittelen «Kunstkjøp er kulturpolitikk», red. anm.) inneholder dessverre noen påstander om kunstinnkjøp som roper både på korrigering og kontekstualisering.

Dette gjelder særlig påstandene om at Nasjonalmuseet – og dets nordiske søstermuseer – er «trege og konservative», og leverer «ulne programerklæringer».

Er Nasjonalmuseet «trege» fordi museet ofte kjøper verk etter at en utstilling er ferdig? Det må det naturligvis være lov til å mene. Men allerede bilagets eget intervju med en dansk gallerist setter påstanden i perspektiv, i henvisningen til den tid en fruktbar dialog om kunst og kunstnerskap ofte krever. Som andre museer arbeider Nasjonalmuseet i et langsiktig perspektiv. Om raske innkjøp av yngre, uetablerte kunstnere iblant kan gi positive signaler både til kunstneren, galleriet og kunstlivet for øvrig, er vi glade for det. Vårt viktigste mål med innkjøpsvirksomheten er imidlertid at vi skal bygge en samling som over tid viser viktige verk, tendenser og kunstnerskap. I det langsiktige perspektiv er det derfor ikke avgjørende om vi kjøper inn verkene på første utstilling de ble vist, eller retrospektivt, men at kunstneren blir representert med sine beste verk. Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere. Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden. Prisene selv på svært dyre kunstverk blir også uansett små, sammenlignet med kostnadene knyttet til den langsiktige forvaltning og formidling som er kjernen i vårt oppdrag.

Er Nasjonalmuseets innkjøpsvirksomhet «konservativ»? Igjen er det naturligvis lov å mene dette. Kunstkritikks egne dypdykk i samlinger gir imidlertid lite konkret belegg, annet enn ved påstanden om at private samlinger iblant etablerer kanon i forkant av museets innkjøp, og snittalder på nyinnkjøpte kunstnere. Nasjonalmuseet publiserer imidlertid hvert år lister over sine innkjøp. Et konkret blikk på disse listene og en mer utførlig analyse, kunne gitt grunnlag for en langt mer håndfast og interessant vurdering av innkjøpene. Jeg vil tro at en sammenligning mellom de fleste aktuelle private samlinger og museets samling over en lengre tidsperiode, vil vise at det ikke er museets samling som fremstår som mest konservativ. Skjønt, en viss konservatisme er heller ikke å forakte – i et lengre historisk perspektiv.

Ekeberg ønsker seg tydeligere innkjøpsstrategier, og beklager at de tre nordiske museene fremstiller sine innkjøpsmålsettinger i generelle termer, enten de henviser til kvalitet, bredde eller representativitet. Grunnen til at museenes målsettinger må formuleres i generelle vendinger, ligger naturligvis i deres offentlige oppdrag og ansvar. Museene kan ikke fremheve retninger og kunstnerskap i sine strategier, idet de da vil oppfattes som styrende og i verste fall avvisende overfor de kunstnerskap og retninger som ikke fremheves, og som idet strategien står på trykk kanskje kan fremvise helt nye og interessante kunstneriske resultater. Kunsthistorien kan bare skrives i tilbakeblikk, og museene må være hundre prosent fordomsfrie i sine programerklæringer.

Hva så med påstanden om at museene er «styrt av private aktører»? Vi skal være glade for at nasjonalmuseene ikke lenger er så dominerende i galleriene og kunstmarkedet som tidligere. Flere aktører, både offentlige og private, styrker kunstlivet og -markedet gjennom større ressurser og et mer differensiert perspektiv. Særlig antydningen om at Sparebankstiftelsen DNBs enestående tilskudd til norske kunstmuseers samlingsutvikling på noen måte skulle virke styrende eller uheldig bindende, må avvises ettertrykkelig. Alle innkjøp denne stiftelsen foretar gjøres i nært samarbeid med de aktuelle museer. Virksomheten stiftelsen driver har åpnet for en helt ny satsning på kunstinnkjøp både for Nasjonalmuseet og for andre norske museer.

Vi kan imidlertid være hjertens enig med Kunstkritikk i en ting: At norske museer hadde fortjent større tilskudd til kunstinnkjøp, og gjerne øremerkede midler. Selv om Nasjonalmuseet ikke er verst stilt med hensyn til statlige midler til innkjøp, er det en årlig kunst å skjerme innkjøpsbudsjettene fra de krevende driftsutfordringer. Det samme gjelder i langt større grad våre søstermuseer over hele landet, som besitter høy kunstfaglig kompetanse, men mangler nødvendige økonomiske virkemidler for å utvikle sine samlinger på egne premisser.

Audun Eckhoff
Direktør