Jubileumsnærvær

Flere kollektivt signerte arbeider bidrar til å gi årets avgangsutstilling mer enn et skinn av estetisk og kunstnerisk samhold.

Flere kollektivt signerte arbeider bidrar til å gi årets avgangsutstilling mer enn et skinn av estetisk og kunstnerisk samhold. Rent tematisk spriker likevel begge avgangs-utstillingene i alle retninger, akkurat slik som de skal.

Avgangsutstillingen
Ayman Al Azraq, D.O.R., Kristian Skylstad, Lars Myrvoll, Magnus Vatvedt, Milumbe Haimbe, Peter Booth, Sahak Sahakian, Steinar Haga Kristensen, Stian Gabrielsen, Tori Wrånes
Stenersenmuseet, Oslo

Avgangsutstillinger er kanskje den visningsformen som krever mest av publikum. Til forskjell fra tidligere avgangsutstillinger markerer denne at det er hundre år siden Stortinget, 150 år etter våre naboland, sørget for opprettelsen av et eget Akademi for kunst. I tillegg finner man i år blant de uteksaminerte masterstudentene også usedvanlig mange som allerede har gjort seg bemerket på en eller flere deler av kunstscenen. Men med totalt 39 kunstnere på tre store etasjer blir 2009-versjonen av denne årlige seansen som Stenersenmuseet huser, seg selv lik.

Monteringen av masterstudentenes arbeider, som de har gjort selv, er i første rekke diktert av formale hensyn. Estetiske uttrykk begrunner altså grupperingen av arbeidene på de to øverste etasjene i museet. Dette gir forsåvidt fine rom som har en samklang man sjelden oppnår på slike avgangs-visninger. På en annen side gir dette et samlende inntrykk på ganske overflatiske premisser. Og det blir mer vilkårlig hvorvidt omgivelsene bidrar til å åpne opp enkeltverkene for større eller mindre deltagelse fra betrakter. Avgangsstudentene er ofte ikke for generøse overfor publikums behov for ledetråder, så også i år lider mange verk av en eller flere former for underkommunikasjon. Frykten enkelte har for at arbeidene skal virke banale om de imøtegår betrakter, er sikkert begrunnet. Men så er kanskje ikke dette de mest interessante arbeidene i utgangspunktet.

Boy bonding

Peter Booth, Build it up, break it down. Foto: Christer Dynna

I et av rommene som jeg syns fungerer bra, trekker monteringen av arbeider veksler på en felles minimalistisk look. Samtidig fører det til at de sterkeste av arbeidene fremstår flatere enn de i virkeligheten er. Så synes å ramme Peter Booths «Build it up, break it down» som med objekter i naturlig størrelse henter inn assosiasjoner fra fritidssfæren og forstedenes syntetiske familieliv.

Booth bruker avstivet, hvitt tauverk for blant annet å gjengi konturene på en gummibåt av typen som brukes til rafting. Motivet fremstår som en replikk til en type ritualer som enkelte bedrifter under siste års konjunkturoppgang har valgt å ty til for å styrke motivasjonen og skape mer sammensveisede og effektive arbeidstakere. Med andre ord en form for syntetisk samhold som har til hensikt å generere mer profitt, kjent som «bonding». Begrepet blir også brukt om seksuelle fetisjer som innbefatter knebling med tau. På sin side henleder tittelen tankene til den psykososiale underkastelsen som etterstrebes i militær kadaverdisiplin som består i å «bryte ned og bygge opp» menige soldater.

Ved siden av gummiflåten til Booth henger Sylvain Marchands «Brain damage», og det blir derfor fristende å fortsette denne tankerekken, og her se en mulig refleksjon over den sosialisering som fordres i et kunstutdannelsesløp et sted som akademiet, som kjemper mot strukturen utdannelsen er tvunget inn i etter ymse reformer, og som trass dette krever å leve i sin egen form for avskjermethet fra omverden.
Det som taler mot å forstå bidragene i dette rommet som institusjonskritikk er arbeidenes markant minimalistiske uttrykk, som sammenlagt også kan betraktes som en honnør til Galleri Standard. Deres utstillinger har særlig bidratt til det sorte, grå og hvite grafiske uttrykkets virkningshistorie ved navn som Gardar Eide Einarsson og Matias Faldbakken. Og som hos Standard-kunstnerne er også dette mest minimalistisk på utsiden.

3D landskapsmaleri

Magnus Vatvedt, Melting Inks (Black tears). Foto: Christer Dynna
Magnus Vatvedt, Uten tittel. Foto: Christer Dynna

Den i dette rommet som best håndterer dette nedstrippede formatet med tilstrekkelig grad av presisjon i resultatet er, etter min mening, Magnus Vatvedt som mot den ene veggen har stilt opp to store blindrammer som er strukket med urørte lerreter. At det er spor på lerretene er tyngdekraftens verk, for øverst på blindrammen har Vatvedt lagt sort pigment som har glidd over lerretene og ned langs veggen bak dem. Å male på veggen er gjort før, og å nyttiggjøre seg tyngdekraften som pensel kan fremstår som en vag remake av Jackson Pollocks «drip paintings». Men å kombinere disse er kanskje ny vri. Tittelen på bildene er den samme, «Melting Inks (Black tears)» og dermed imiteres også rennende mascara i dette grid-motivet, men det er kanskje ufrivillig, tenker jeg. I disse dimensjonene kan stripene også illudere døren til en celle. Men på tross av at det sorgfullt poetiske gir arbeidet en viss gjennomslagskraft, er verken de vertikale stripene i seg eller metoden for å lage dem særlig fengslende.

Men det blir det til gjengjeld når Vatvedt følger opp med et tredimensjonalt objekt, «Uten tittel», som oppgis å være laget av «akryl på lin». Dette forstår jeg nemlig som en undersøkelse av hva det «figurative» «maleriet» også kan være, for «stein»klumpene laget av lintøy dekket av akrylmaling er plassert på en sokkel. Slik nøder han betrakter som må huke av for flere kategorier og operere med flere båser da «Uten tittel» både inngår i formatet «naturalistisk skulptur» (med gråstein som motiv) samtidig som det fint kan sammenstilles med et helt tradisjonelt «landskapsmaleri», og da kanskje særlig fjellandskapene Lars Hertervig malte.

Visit Norway’s kunsthistorie

Flere arbeider ripper fra kunsthistoriske forelegg, men få gjør det med tilsvarende bravur og uhøytidelighet som Steinar Haga Kristensen. Men i hans univers, og her kan man virkelig prate om nettopp det, opptrer langt fra minimalistiske himmellegemer. Kristensens arbeid fremstår som det er avfyrt, innfall tatt rett ut av hodet over i tredimensjonal form. Intensiteten og produktiviteten synes bestandig å være på topp, og den estetiske overflod dette skaper, er et etablert faktum som allerede har gitt ham fyldig utstillingserfaring.

Kanskje tenderer det mot å bli i overkant kjasete, klebrig og kjapt noen steder, særlig videoarbeidene løper denne risikoen når Kristensen filmer seg selv som eksponent for ulike personaer. Men han byr på seg selv i dette uvørne, ekspressive prosjektet, som tross alt holder seg innenfor en viss regi. Referansene til kunsthistorien ved T. Kittelsens tegnekunst, G. Munthes treskurd i dragestil og litt av Goya, gjør at det også kan fremstå litt kalkulert hysterisk, men likefullt nokså gøyalt.

Steinar Haga Kristensen, detalj. Foto: Christer Dynna

Så også når Kristensen bruker anledningen til også å slippe en catalogue raisonnée over sitt eget oeuvre, med seks tekstbidrag og et intervju mellom ham selv og M. Faldbakken. Det kan jo være strategisk og hysterisk på samme tid. Sjongløren Kristensens evne består i å kaste om på kunsthistoriske referanser (da særlig det nasjonale) og populære kunstnermyter (sultekunstneren), og regissere det hele liksom utenifra som en entreprenør-kunstner. Talentet hans består i de usannsynlige kombinasjonene av ulike nivåer av sofistikasjon, og slik tekkes nok arbeidene manges behov. For hvem faller ikke for det sentralt plasserte snapshotet knipset om bord i en buss som han har montert i to eksemplarer i glass og ramme. Motivet av en fyldig busspassasjer på setet foran bader i mykt og vakkert vårlys. Aller først ligner bildet en ablegøye, eller en triviell mooning-seanse, som med litt kunsthistorie raskt blir en meget god parafrase på de deilige, hvite odaliskene som Ingres malte. Og akkurat som med skrotet i sekken til Askeladden tar dette motivet form av noe helt uventet når det etterprøves ad rasjonelle tenkemåter. Med ett fremstår motivet på samme tid likeså mondent som uventet, uten at det estetisk taper seg. For det er slett ikke en rumpe som vises frem og speiles i bussens vindusrute. Snarere blir det publikums, eller mitt, blikk for malerkunstens tradisjonelle gjengivelse av kvinnekroppen som blottstilles, eventuelt sammen med et blikk for praktiske jack ass-stunt…

Utover det byr nok ikke disse arbeidene på så veldig vesentlige perspektiver, men de egner seg godt til å forundre og sjarmere oss, og derfor skader det heller ikke at arbeidene hans dukker opp rundt omkring i hele utstillingen. Det faller i hakk med Kristensens formspråk og energi, og nevnte boklansering, at beskjedenhet som dyd helt avsettes. Det virker friskt, og det er generøst av klassekameratene. Men om det gjør utstillingen både større og mer frodig, blir den ikke nødvendigvis bedre. Og det er mange andre som skal åpne seg for publikum her.

Blikkontakt

To voksfigurer i full størrelse som er støpt etter MA-kunstner Inga S. Søreides egen kropp og ansikt ligger utstrakte på et stort podie. Materialet er hudfarget og de er gjort enda mer livaktige ved hjelp av syntetiske, naturalistiske øyeepler som synes i stand til å observere. Samtidig speiler de hverandre, symmetriske, rygg mot rygg i en liggestilling som virker helt passiv. Det oppstår ambivalens omkring plasseringen av blikket, deres blikk og betrakters, og mellom kroppene, våre og deres.

Et annet verk, signert Lars Myrvoll, bidrar til denne ambivalensen, men det er neppe tilsiktet. «Uten tittel» er et par sorte jeans plassert på en lav sokkel som er stilt opp rett ved Søreides «Me and me (1982/2009)». Disse gjør lite for hennes verk, men bidrar heller ikke stort til de andre arbeidene av Myrvoll, som jeg finner nokså uinntagelige.

Private dancer

Tori Wrånes, Pattedyr, performance. Foto: Christer Dynna

Det er forsåvidt, for meg, også tre store sort hvitt-fotografier med bilder av en anonymisert, kvinnelig pall dancer som Kristine Øksendal har hengt på to parallelle vegger. Fotokopienes kvalitet er optimal, og påkostet, men prosjektets idé virker i denne formen tvungent, eller simpelthen også overintellektualisert, noe katalogteksten kan gi inntrykk av. Det hjelper dessverre lite at fotokopiene rommer hele gråtoneskalaen, når motivene, slik jeg opplever dem, lukker for deltagelse. Kanskje er det intensjonen, men å la betrakter stå lik en tilskuer i et regulært peep show, fører ikke til at jeg verken opplever eller lærer noe, føler jeg.

Når Tori Wrånes, som fra tidligere er kjent for sin nærmest overjordiske vokal, har performance, skaper det derimot straks en stor opplevelse. Lydene hun lager favner et uttrykksregister som kan vrenge ørene på en sangpedagog, iallfall rent sangteknisk. Men da det også gjerne er det som skjer i publikums hjerter når de bivåner Wrånes’ performance, kan det kalles en sirenes sang. Wrånes behersker de tonale bevegelsene og hun lar dem bevre på et punkt mellom besnærende vakkert, tiltrekkende og samtidig helt uhyggelig foruroligende og umenneskelig.

I en performance på åpningsdagen la Wrånes disse tonene, eller rett nok: denne hviningen, tett opp mot det såre registeret og ispedte med (i mangel av et bedre ord) infantile lyder. Avslutningsvis la hun til noen helt enkle ord om Savn. Det fysiske og visuelle tilbehøret hun benyttet ga form til et monster av en morsfigur. Totalt utgjorde Wrånes’ «Pattedyr» et nokså groteskt bilde på den hungrende, evig tørste kjærligheten. Dermed stiller hun seg for meg helt klart først i rekken av de eksistensielle kunstnerne på årets utstilling.

Utilregnelige

Konstrasten blir stor mellom en performance av Wrånes og et av bachelor-arbeidene til Aida Dukic. Dukic fremviser en brostein i størknet sement sammen med et dørskilt med «Solitude» inngravert i messing. Den firkantede steinklumpen har et hulrom i organisk form, som jeg tror skriver seg fra to fingertupper, så muligens er det private gleder bak lukkede dører som her er stilt ut på sokkel? Dukics arbeider fremstår i likhet med de andre bachelorstudentenes bidrag forunderlig mye mer utilregnelige enn det som oppnås i masterstudentenes avgangsutstilling, som de selv har organisert. Resultatet av egen regi synes mer introvert og regulert enn bachelorsutstillingen som er kuratert av Tommy Olsson, på museets nederste nivå. En redigererende og ekstern kurator, selv ikke en notorisk utagerende en som T. Olsson, er fyllestgjørende som forklaring på hvorfor disse to utstillingene fremstår forsåvidt forskjellige.

Sahak Sahakian, Education is a system of imposed ignorance. Foto: Christer Dynna
Ayman Alazraq, videostill. Foto: Christer Dynna

Bacheloretasjen synes full av spillopper og impulser fra verden utenfor, særlig den utenfor Norge. Man kan bestille flybilletter til en (fiktiv) palestinsk flyplass i Gaza, og følge poetisk og vaskekte dokumentarisk film fra samme området, begge deler laget av Ayman Alazraq. Også Markus Li Stensrud lar betrakter hjemsøkes av noe fremmed, om enn i et helt annet kaliber, enten ved hjelp av rikelig med brødskiver eller også med hjelp av stein som oppstod etter kjernefysiske eksplosjoner og andre tankevekkende monstruositeter. Stenersenmuseets egne lokaler blir vanvittig klaustrofobiske på Sahak Sahakians spillkonsoll, som gir en virtuell versjon der publikum ikke kan flykte lenger enn ut på oljeplattformen som museet står på. Heftig og uten begeistring setter Sahakian skriften opp på veggen: «Education is a system of imposed ignorance»! I prosjektet til Juliet Gräf Baroi hentes et bygg for en familie på fire fra Bangladesh inn, og jeg velger bare å annonsere det som en boligmegler ville, og sier «Må sees»!

Bachelorutstillingen ble til åpningen levert «med kjøkken», i form av et halvmontert kaos som Karl Edvin Endresen stod for. Men da han ble tatt hånd om av ordensmakten etter et klart brudd på norsk straffelov, valgte skolen ved dekanen også å ta arbeidet hans ut av utstillingen. Å gå til det skritt å fjerne arbeidet av en sterkt eksperimentvillig student fra utstillingen, blir her som å legge Norges lover til grunn for en estetisk bedømmelse. Det fremstår som en prinsipielt uheldig sammenblanding og den rydde-mentaliteten som stilles ut i og med hullet som står igjen etter kjøkkenmonteringen, gavner verken utstillingsopplevelsen eller studieretningens pretensjoner om å være for fri kunst. Det er særs lite strategisk i et år som markerer studiets første hundre år som garantist for selvstendig tenkesett. Men i et kort perspektiv og som «sjef for fabrikken», gjør man trolig klokt i også å tenke på annet enn kredibiliteten blant de få innvidde, for den er i liten grad avgjørende for eksistensen (les: økonomien).

Innfrir ikke alternative kjønnsperspektiv

Milumbe Haimbe, Socio-cognitive modeling. Foto: Christer Dynna

En noe mer virtuell dragning gjenfinnes i et av master-arbeidene, men her forstår jeg arbeidet kun som kritikk av en større, negativ ideologi som presser våre lengsler stadig lenger bort fra der vi er. Ergo henger jeg på merkelappen eksistensialisme også her, men er selv ikke overbevist om at liksom-protesene, signert Milumbe Haimbe, som bærer tittelen «Socio-cognitive modeling», tjener på det. Men jeg finner ingen bedre innfallsvinkel, og slutter derfor at tittelen og motivet trolig varsler et tilløp til gode, interessante betraktninger. Her innfris de riktignok ikke, uvisst hva årsaken til dette er. Men utdanningen kan naturligvis ikke ha like sterk veiledning på alle hold.

Liksom Øksendal viser Haimbe vilje til å gå inn i problematikken knyttet til kjønn som arena for ideologisk konfrontasjon, men det fremstår like lite overbevisende. Haimbes enkle figurer gir bare et skinn av kritikk mot et (vestlig?) nettbasert mediesamfunns fremstilling av idealkroppen. Kanskje hadde arbeidet kommet til sin rett ved en annen type utførelse, jeg tror iallfall innholdet så langt jeg forstår det, fortjener å komme frem. Og såfremt «Socio-cognitive modeling», som verket heter, kan sies å handle om en form for gestaltning av ens «selv», kan vel alle mennesker ta del i den erfaringen?

Jeg syns på en måte å finne bekreftelse på nettopp det i en kort passasje i Clouds are gathered on the knife, skrevet av Joseph Gordon-Levitt, aka Kristian Skylstad. Tekstutdraget beskriver erfaringen jeg-personen har av å «stå overfor et levende vesen som lever det livet jeg etteraper» (min oversettelse, eg. faced with a living being, living the life I mimic).

Mannens morratryne

Kanskje vil man kunne kalle dette «sosiokognitiv dannelse», at vi tar form av menneskene rundt oss når vi bare forsøker å være oss selv. I teksten viser Skylstad til en utvei: «Some percentage of that way of thinking, acting, breathing has entered me, and is part of me forever, until I finally find a way to eradicate it with my own, private exorcism.» (side 25)

Skylstad, Gabrielsen, Myrvoll, Being is, videostill. Foto: Christer Dynna

Bokutgivelsen er signert K. Skylstad og Stian Gabrielsen. Sammen med Lars Myrvoll (han med buksen) står de to også for kortfilmvisningen «Being is». Filmen frontes av en «jeg-person», (spilt av) Skylstad, som selv fyller det meste av tiden på sølvduken. Han står også bak kamera og filmer den andre karakteren, men omdreiningspunktet for alle kuttene er den unge mannen som Skylstad selv gestalter. Det er vel ikke egentlig tale om en protagonist, for filmen er uten ytre handling. Filmen er mer eller mindre tekstbasert, men opptakene er også av ok kvalitet, og klippingen har bra rytme, så rent håndverksmessig fremstår filmen inviterende. Distansen som hovedaktøren mangler til sin egen person, må publikum selv kompensere for her. «Being is» er ikke mange minuttene, men det kan fort føles slik stilt overfor et ansikt med en tykk dyne dyttet over hodet og tatt i nærbildeopptak mens stemmen messer om ting som «I am not a trendy asshole», eller «Money, money, money – I’ll do anything for money». Likevel oppnår filmen å fremsette som motiv en problemstilling om hva Subjektet er, og så dumper den spørsmålet rett ned i fanget på sitt publikum. Det har drag av de kvalitetene som finnes i Wrånes’ fremføringer, for man vil gjerne tro på disse gutta sin oppriktighet.

Det blir likevel bachelorstudentene som løper avgårde med æren for å ha laget den råeste utstillingen. Men så er det også to år til de selv står i museets toppetasjer som nytt master-kull anno 2011. Da har kanskje også de mer premierenerver enn de synes å ha idag. Men dersom studietiden klarer å bevare deres oppriktighet og pågangsmot, slik, som hos enkelte av årets masterstudenter, ser jeg frem til denne neste store reprisen på Stenersenmuseet, og den innimellom der. (Og for å ha sagt noe om helt kort om MA-katalogen : det skader ingen om man for et par år avstår fra å trykke de repetitive «samtalene» som enkelt-professorer bidrar til denne publikasjonen med. Den slags utgytelser kommer uansett ikke til sin rett i dette formatet, også lukter det i tillegg skikkelig møll.)

Ingressbilde: Fra D.O.R.s performance på åpningen 23. mai. Foto: Christer Dynna.

Comments