I april i år kom nyheten om at Office for Contemporary Art Norway (OCA) utnevnte tidligere styreleder i Norske Billedkunstnere (NBK), og før det Unge Kunstneres Samfund (UKS), Ruben Steinum, til ny direktør. Steinum tok over etter Katya García-Antón 1. august i år, og har i skrivende stund sittet i stolen i to måneder. Kunstkritikk møtte den ferske direktøren i OCAs åpne kontorlandskap i Nedre gate i Oslo, hvor et team på seks ansatte arbeider med institusjonens kjernemål om å bidra til realisering av internasjonale prosjekter for kunstnere og kuratorer som arbeider i Norge og Sápmi.
Hvordan har de første månedene i OCA vært, og hva har du gjort hittil?
Jeg har startet prosessen med å bli kjent med laget som utgjør OCA i dag, fått litt bedre forståelse for organisasjonen fra innsiden, og blitt utrolig positivt overraska over hvor mye OCA faktisk gjør, men også hvor stort potensial det er for å gjøre enda mer. Vi i styret og teamet er internt i gang med å sette en strategi for hvordan vi skal utvikle oss videre, og så har jeg fått en smakebit på hvor grenseløst mye man kan reise. De siste månedene har jeg vært blant annet i Venezia, Kassel, Bergen, og rundt omkring i Nord-Norge, og jeg har fått en god innsikt i viktigheten av å tenke strategisk rundt hvor og hvordan OCA bør være til stede. Jeg ønsker å være tilgjengelig, transparent og til stede for feltet for å virkelig forstå hva behovene og mulighetene er, og hvordan OCA kan være relevant.
Hvilke behov og muligheter ser du i det norske kunstfeltet?
Jeg går inn i denne jobben med en forståelse for internasjonaliseringsarbeid i kunstfeltet som baserer seg på at nesten alle er internasjonale i dag – noe som jeg antar at er ganske forskjellig fra hvordan det var da OCA ble stiftet, på oppfordring fra kunstnerne, av Kulturdepartementet (KUD) og Utenriksdepartementet (UD) i 2001. Uten at jeg her og nå har svaret på akkurat hvordan dette utviklingstrekket vil gi seg til utrykk i OCA, så er jeg i alle fall overbevist om at vi må ta det opp i oss og tilpasse oss det som skjer i feltet. På de siste reisene mine har jeg sett hvor mange internasjonaliseringsinitiativer som finnes rundt om i Norge allerede, som for eksempel besøksprogrammene til Bergen Assembly, Oslo Open og Momentum, eller initiativer som Coast Contemporary. Det å kunne finne ut av hvordan OCA kan bidra til å bygge videre på disse, og samtidig sørge for at det er flere sterke stemmer i Norge, er noe jeg ser på som et viktig behov for feltet.
Da nyheten om at du var ansatt i stillingen kom tidligere i år sa OCAs styreleder Trude Gomnæs Ugelstad at den «sender et signal om at OCA nå tenker annerledes». Tidligere har organisasjonen prioritert ledere med lang kuratorerfaring og sterke internasjonale nettverk, mens din erfaring er lokalt forankret og i hovedsak fra fagpolitikken. Hva tenker du om dette?
Jeg er åpenbart et annerledes valg for OCA. Jeg er kunstner, utdannet i Norge og har hatt hovedbasen min her, og har ikke bakgrunn fra en kuratorisk praksis. Men jeg har en inngående kjennskap til det norske kunstfeltet, det politiske systemet og fagforeningsarbeid. Dette kommer jeg inn med, og så stiller OCA med et stødig internasjonalt kontaktnett som har blitt bygd opp over veldig mange år. På den måten tenker jeg at jeg kan bringe inn noe nytt i en organisasjon som har et solid internasjonalt rykte og nettverk, som det er avgjørende å opprettholde, bygge videre på og utvikle.
Selv om jeg har jobbet lokalt, så er internasjonalt samhold og solidaritet noe jeg alltid har hatt med meg. Kunst skapes lokalt et eller annet sted uansett, og har kryssvirkninger på tvers av landegrenser. Det er noe av det jeg tenker på når jeg sier at alle i dag arbeider internasjonalt på et eller annet nivå – dynamikkene går på tvers av det lokale og det globale, og inngår i et mangfoldig nettverk. Derfor ser jeg ikke en motsetning mellom min lokale erfaring og OCAs internasjonale mandat. Jeg tenker også at det faktum at lokale vilkår alltid vil inngå som et viktig premiss for kunstnernes produksjon, blir viktigere og viktigere i et globalt perspektiv. Bevisstheten om dette mangfoldet av måter å skape kunst på, har vokst de siste årene, for eksempel på årets Documenta, men også her hjemme i samtalene rundt Oslobiennalen tilbake i 2019.
Hvilke fordeler tenker du at det har at du kommer inn i direktørstillingen i OCA med lang erfaring fra fagpolitikken?
En av de viktigste erfaringene jeg har med meg er den dype kjennskapen til kunstneres vilkår og de mange måtene å jobbe med kunst på, og så har jeg forholdsvis god forståelse for det politiske og byråkratiske systemet, særlig med tanke på arbeid med finansiering. Det har vært en veldig svak utvikling i tilskuddsordningene fra OCA helt siden organisasjonens start, og det blir et hovedfokus for meg å øke denne. Jeg tror min erfaring vil være svært verdifull for å kunne utvikle OCA slik at vi fungerer best mulig for kunstfeltet og kunstnere på vegne av stifterne som er KUD og UD.
Kan du fortelle litt om dine visjoner for OCA?
Kjernedrivkraften i det jeg gjør, handler om kunstens plass i samfunnet og kunstnernes muligheter. Dette har jeg jo hatt med meg lenge allerede, også i mine tidligere jobber, og jeg er fortsatt overveldet over å få muligheten til å fortsette det arbeidet med et globalt perspektiv. Min hovedvisjon er derfor at OCA skal legge til rette for at kunstnerne og de aktørene på kunstfeltet som ønsker å satse internasjonalt skal kunne løfte ambisjonsnivået og den kunstneriske risikoviljen, og dette krever bedre finansiering og fokus på faglig utvikling. Videre ønsker jeg å synliggjøre en del av de aktivitetene som OCA har gjort i mange år, men som ikke har blitt prioritert i offentlig kommunikasjon. Hva er for eksempel resultatene av tilskuddsordningene? Hvem er det som får tilskudd? Og hva sier det oss om tendenser og utviklingstrekk i feltet? Når det kommer til OCAs egne programaktivitet, som har bestått av utstillinger, offentlige samtaler og arrangementer, så er vi som sagt i prosess, så der har jeg ikke så mye å si annet enn at høy ambisjon og risikovilje også skal prege vårt eget program. Slik tenker jeg at OCA kan fortsette å være en relevant samarbeidspartner og en institusjon med et sterkt omdømme og integritet.
Tenker du at flere enkeltkunstnere har potensialet til å gjøre mer internasjonalt?
Ja, det vil jeg påstå. Men det er ikke slik at jeg tenker at det beste er en massiv mengde enkeltprosjekter, men kanskje heller å gi de som har potensiale og vilje til å satse virkelig gode vilkår for å realisere prosjekter som de ellers ikke ville kunne realisert. Fra tidligere kan man se at OCA har hatt en veldig svak overordnet utvikling i omfanget av tilskudd. Antallet søkere på de ulike ordningene går opp, søknadsbeløpene går opp, men tildelingstallene følger ikke etter. For over ti år siden ga vi tilslag på rundt 30 prosent av beløpet det søktes om totalt, siden har tendensen gått nedover, og i 2019 var det så lavt som 12 prosent. Dermed har nåløyet blitt usedvanlig trangt. Det er også påfallende hvor små beløp det er snakk om i flere av tildelingene, og slike små søknader tolker jeg som at søkerne tilpasser seg det som har blitt gitt tidligere. Dette er også innsikter jeg har fra de tidligere jobbene mine, fordi dette er tendenser som går igjen i hele systemet. Behovet for penger er utvilsomt, for at flere skal kunne gjøre prosjekter internasjonalt og for at de som gjør det kan gjøre det så bra som mulig.
Dette høres politisk ut. Er fagpolitikeren med inn i den nye jobben?
Det er viktig for meg å være tydelig på at OCA utfører et oppdrag for KUD og UD og at vi også er rådgivende i disse spørsmålene, og ikke arbeider politisk. Men det betyr ikke at det ikke er viktig for meg i også denne rollen å si klart ifra når vi ser at det er et uforløst potensial for mange kunstnere. Slik kan vi som rådgivere peke på utviklingen, og hvordan den ikke i dag samstemmer med de uttrykte ambisjonene om internasjonale satsninger og kulturløft.
Under Katya García-Antón har OCA hatt et hovedfokus på å løfte samisk kunst og urfolkskunst. Hva tenker du om denne satsningen videre?
Dette løftet har vært en kjempesuksess, spesielt med årets Veneziabiennale, hvor OCA har hatt ansvaret for Den nordiske paviljongens transformasjon til The Sámi Pavilion. Dette får selvsagt ringvirkninger internasjonalt, og det åpner seg stadig muligheter for samiske kunstnere. Framover vil jeg være opptatt av å se på hvilke strukturer som kan ivareta disse kunstnerskapene på lengre sikt. Dette er jeg i startfasen av å bli kjent med, blant annet gjennom å sette meg inn i tilskuddssystemene som henvender seg til hele Sápmi. Siden det samiske fokuset hos OCA har vært sterkt knyttet til programvirksomhet og hatt en tydelig kuratorstemme, så har jeg ikke noe klart svar å komme med på hvordan dette vil se ut i framtiden, men vi er i prosess med å legge en langsiktig strategi. Programmet til OCA vil konkretiseres et stykke ut i neste år.
Til slutt, hvordan håper du at OCA ser ut om fire år, etter endt åremål?
Om fire år håper jeg at OCA kjennetegnes av at potensialet og ambisjonsnivået jeg prater om er forløst! Jeg håper også at nettverket for enkeltkunstnere og kunstfeltet i Norge er styrket som helhet. Dette tenker jeg at handler om å sørge for at de stemmene og mønstringene i økosystemet som OCA er en del av, samt programvirksomheten vår, fortsetter å være på et internasjonalt nivå med sterk faglig integritet.
Parallelt med dette så tenker jeg mye på samtalene knyttet til klimakrisa, og at vi er nødt til å ta dem opp i institusjonen. Jeg kan vel beskrives som en tilhenger av internasjonalisme, og tror virkelig at internasjonalt samarbeid og utveksling er helt avgjørende. Samtidig er det krystallklart at utslippene må begrenses, og det gjelder selvsagt også flyreiser, som vi driver mye med. OCA må også bli vurdert på hvordan vi klarer å ivareta det internasjonale samarbeidet i en periode hvor vi forhåpentlig skal gjennom ganske omfattende endringer. Til slutt er jeg også veldig opptatt av at OCA skal få lov til å være et kompakt team som er tett på prosessene vi arbeider med. Det har fra tid til annen dukket opp forskjellige sentraliseringsdebatter knyttet til Kulturrådet og hvordan det internasjonale oppdraget skal ivaretas, og i den diskusjonen er jeg overbevist om at det er bedre med den organisasjonsformen som OCA har i dag enn at vi innlemmes i store direktoratsorganisasjoner. Nå ble det litt politisk på tampen, så jeg er jo meg selv fortsatt.
