En venn av meg hevder at samtidskunst er nitti prosent presentasjon. Jeg er tilbøyelig til å tro at visningsstedet 1857 ville sagt seg enig. De er eksperter på å anrette kunsten. Deres første tilholdssted, et kombinert trelastlager og butikklokale, var uovertruffent i så måte. Den sære arkitekturen tilførte utstillingene den atmosfæriske touchen som alle ambisiøse restauratører vet er uunnværlig. Etter at forsøket deres på å gjenåpne galleriet i en fasjonabel leilighet på Frogner nylig ble stanset av borettslaget, er 1857 for tiden uten adresse, men losjerer midlertidig på atelieret til Ane Graff. Her har de en utstilling med, ikke overraskende, Ane Graff.
Graff skal være med på årets Veneziabiennale og er stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo, hvor hun undersøker hvordan mikroskopiske materialer er med å forme livsmiljøet vårt. Dermed har hun i løpet av ti år gått fra å lage detaljerte tegninger av komplekse overflater over tekstilfarging til å bli en slags pseudokjemiker som, ikledd (ser jeg for meg) labfrakk, vernebriller og tjukke svarte gummihansker opp til albuene, mikser frem visuelt smektende assemblasjer av alt fra bakterier til sjeldne jordarter.
Den tilbakelent elegante presentasjonen er det som slår meg først i The Goblets. Syv små bord av ulik type er spredd i det rektangulære rommet. På hvert av dem står en lav hvit sokkel med en glassvitrine med et cocktailglass inni. Også glassene er forskjellige, og alle inneholder en stor ansamling stoffer dandert i varierte og fargerike lag rundt biter av knust glass som forestiller isbiter og forseglet med en hinne av epoxy. Selv om materien virker stabil, er det aktivitet i glassene. Et av dem har sprukket i bunnen og en brun gugge pipler ut og renner ned langs stetten.
Sett fra siden ligner glassene tverrsnitt av mineralske, utenomjordiske landskap. I realiteten inneholder de stoffer knyttet til autoimmune sykdommer. Sykdomsnavnene har en særegen forførerisk klang: Parkinson, Alzheimer, Lupus, Revmatisk artritt, Ulcerøs kolitt, Multippel sklerose. Materiallistene har òg litterære kvaliteter; de 150-ord-lange tekstblokkene ligner en goldsmithsk readymade-poesi – kanskje reproduksjonen av den avskrekkende innholdsfortegnelser til syntetisk fremstilte næringsmidler. Denne produkttypen er vanligvis ikke forbundet med kulinarisk finesse, men stettglassene til Graff innbyr likevel til inntak.
Immunforsvaret håndhever skillet mellom det som hører til kroppen og det som ikke gjør det. Autoimmune sykdommer innebærer at kroppen begynner å angripe sitt eget vev. Sett fra individets synsvinkel er dette en tragisk kortslutning. Samtidig er denne selvnedbrytingen en patent metafor for økokunstens ideal om å la seg vikles inn i underskogen av mikroskopiske substanser og prosesser som utgjør livsmiljøet vårt. Filosofen Timothy Morton mener den ekstatiske gevinsten i en slik, mer intim, relasjon til omgivelsene er underkommunisert. Graffs oppfordring til å kyle ned en cocktail av autoimmune triggere, minner om selvoppløsningens dionysiske gleder.
